Simen Aker Grimsrud

simen@lomedia.no

Grethe Nygaard (foto)

Fra kontorvinduet hos barnevernstjenesten ser sosionom Hanne Vikingstad offshore-plattformene som ruver over hustakene.

De monumentale skulpturene i gult og rødt symboliserer gode tider i byen.

– Går det bra for Aibel, går det bra for Haugesund, sier Hanne Vikingstad.

Irriterende

Hun har et spesielt forhold til hjørnesteinsbedriften Aibel, som leverer tjenester til offshore og vindkraft.

Mannen hennes, Odd Arne Askeland, har jobbet der i 20 år. Selv har hun jobbet i barnevernstjenesten og sett bort på mannens arbeidsplass fra vinduet i snart 15 av dem.

Hanne og Odd Arne er fornøyde med at SFO har blitt gratis. Her henter de dattera Ingrid.

Grethe Nygaard

Hanne har en bachelorgrad i sosialt arbeid. I tillegg har hun et årsstudium og to videreutdanninger. Til sammen har hun fem års høyere utdanning. Odd Arne har fagbrev som platearbeider.

Men i alle år har han tjent mer enn kona. Hanne legger ikke skjul på at det har irritert henne.

– Jeg syns jeg fortjener like mye, og vel så det!

Hun mener det må vises på lønnsslippen at hun har studert i mange år.

– Ikke minst er jobben i barnevernet veldig viktig. Vi møter sårbare mennesker, og har et stort ansvar. Det hender du tar med deg jobben hjem, sier Hanne.

Oversikt: Dette er lønna i over 350 yrker

Tjener 650.000

Odd Arne merker på kona når hun har hatt en tøff dag på jobb. Selv lar han jobb være jobb når han kjører over brua fra verftet til Haugesund sentrum.

– Da er jobben glemt, heldigvis. Såpass ærlig må jeg være. Jeg syns det er veldig greit å slippe å jobbe med mennesker, sier Odd Arne med glimt i øyet.

Studielån har han også sluppet. I tillegg begynte han å jobbe flere år før kona. Men det var ikke pengene som lokket Odd Arne inn i yrket.

– Det var minst mulig skole som var hovedpoenget. Men jeg har aldri sagt nei til å lære noe nytt, og Aibel har gitt meg mange muligheter, sier han.

Grethe Nygaard

Odd Arne startet på «gølvet», men jobber i dag som teknisk tilrettelegger. Han lager blant annet bruksanvisninger for hvordan modulene skal bygges.

Han har en årslønn på rundt 650.000 kroner. Hanne er blitt teamleder i barnevernstjenesten, og med lønnstilleggene tjener hun i dag omtrent det samme som ektemannen.

– Det har jeg jobbet for, sier Hanne.

Hun mener ansatte med høyere utdanning i offentlig sektor bør tjene mer enn de gjør i dag. Det er ikke Odd Arne uenig i.

– De som jobber i barnevernet gjør en viktig jobb, og det bør de få kompensert for. Jeg syns Hanne burde tjent mer, sier han.

Industrien i førersetet

I Norge er det lønnsforhandlingene i industribedrifter som Aibel som legger føringer for lønnsveksten i kommunene og staten.

Frontfaget, kalles den, modellen for hvordan lønnsforhandlingene foregår her i landet.

Kort fortalt skal modellen sikre at lønningene i Norge holder seg på et slikt nivå at industribedrifter kan konkurrere med utenlandsk industri.

Derfor er det ansatte i konkurranseutsatte bedrifter som Aibel som forhandler lønna først. Resultatet legger føringer for lønnsoppgjørene i offentlig og privat sektor.

Blir lønnsøkningen fem prosent i industrien, skal ikke offentlig sektor få mer.

Så hvordan skal Hannes ønske om økt lønn for offentlig ansatte oppfylles – når industrien bestemmer lønnsnivået? Er det i det hele tatt mulig å få til?

Vil prioritere sykepleierne

Nei, mener Norsk Sykepleierforbund (NSF), som representerer 120.000 sykepleiere. I hvert fall ikke slik modellen praktiseres i dag.

– Vi er nødt til å gå utenom frontfagsmodellen for å sikre nok sykepleiere, sa forbundsleder Lill Sverresdatter Larsen til fagbladet Sykepleien før jul.

Hva legger hun i det?

– Frontfaget er med på å sementere lønnsnivået. Vi får ikke økt lønnsnivået til etterspurte grupper i offentlig sektor gjennom lønnsoppgjørene i seg selv, sier Larsen til Fontene.

NSF er blant de tydeligste kritikerne av frontfagsmodellen. Sverresdatter Larsen mener offentlig ansatte nå må løftes opp i lønn en gang for alle.

– Kompetansen som trengs lokalt må lønnes høyere. Arbeidsgivere må gjøre seg ettertraktet, sier Larsen og viser til Helse Nord som fikk tilført 240 millioner kroner over statsbudsjettet for å rekruttere helsepersonell.

Forbundsleder Lill Sverresdatter Larsen i Norsk sykepleierforbund (NSF).

Tri Nguyen Dinh

Hun avviser at NSF kun tenker på sykepleierne. Larsen forteller at NSF hele veien har vært opptatt av å bygge gode og likeverdige helsetjenester over hele landet, og at det trengs ulik kompetanse.

– Men det er sykepleierne dere vil løfte?

– Vi er et forbund som snakker for sykepleierne, men vi er som sagt opptatt av at vi er avhengig av mange yrkesgrupper i helsetjenestene. Men vi må sette inn tiltak der mangelen på kompetanse er størst. Det mangler 6600 sykepleiere, sier Larsen.

Vil kjempe for alle

Marianne Solberg, leder i FO, advarer mot å løfte enkeltgrupper i lønnsoppgjøret. Hun frykter det blir en alles kamp mot alle.

– Dersom man prioriterer de som er mest etterspurt, blir det en markedstankegang rundt lønn. Det vil ikke tjene kvinneyrkene på sikt. Vi står sterkest samlet, mener Solberg.

– Er ikke lønn et viktig verktøy for arbeidsgivere når de skal rekruttere kompetanse de trenger?

– Vi i FO kan også løfte fram vernepleiermangel som et kjempeargument, men vi mener lønnsdannelsen må være solidarisk og bærekraftig. Vi kan ikke la markedskreftene styre. Da er det noen som vil tape. Det er nemlig bare en pott med penger. Skal noen ha mer, må noen andre få mindre, sier Solberg.

Lill Sverresdatter Larsen avviser at de er for en alles kamp mot alle.

– Vi er avhengig av både vernepleiere, sykepleiere og helsefagarbeidere. Det er ikke en alles kamp mot alle, men vi må prioritere de gruppene det er mest behov for, sier hun.

Marianne Solberg er klar på at FO vil løfte de ansatte i offentlig sektor samlet. Som i fjor. Da ble ansatte i stat og kommune lønnsvinnerne, og fikk større lønnsøkning enn ansatte i industrien.

– Vi har sagt at vi skal se på alle tiltak for å komme i mål med likelønnsutviklingen. Kanskje må vi gi økte rammer til offentlig sektor over flere år for å løfte de kvinnerike yrkene.

– Har frontfaget fungert når det fortsatt ikke er likelønn?

– Det er ingen tvil om at offentlig sektor i Norge har en helt annen forhandlingsmakt enn i andre land, fordi industrien bruker sin forhandlingsmakt på vegne av alle. Men vi må gjøre mer for å få bukt med verdsettingsdiskrimineringen, og det må gjøres skikkelig, sier Solberg.

Hun mener partene i arbeidslivet må sette seg ned og bli enige om hvordan likelønnsutfordringene kan løses.

Mye lest: Her fikk de ansatte lønnshopp på 100.000

Støtter frontfaget

I Haugesund har sosionom Hanne Vikingstad lenge irritert seg over at Norsk Sykepleierforbund og Utdanningsforbundet kun snakker om å løfte sine egne yrkesgrupper.

– Alle ansatte i kvinnedominerte yrker sliter med for lav lønn, og da mener jeg vi er tjent med å løfte sammen, sier hun.

Hun forsvarer frontfagsmodellen, selv om det betyr at industrien setter rammer for hva hun skal få i lønnsøkning.

– Frontfagsmodellen skaper mindre forskjeller. Når vi snakker med folk fra andre land, hører vi at lønnsforskjellene er mye større der, sier Hanne.

Hun er mest provosert over lederlønningene som har løpt løpsk. I en tid der ansatte har vist moderasjon.

– Det er provoserende at når vi holder oss til frontfaget for at forskjellene ikke skal bli så store, så blir de store likevel, sier Hanne.

Grethe Nygaard

Odd Arne nikker og sier seg enig.

– Jeg er mest provosert over lederlønningene i staten, sier han.

Odd Arne mener det er viktig å ta hensyn til industriarbeidsplassene i landet når lønna skal forhandles.

– Lønna er viktig, men vel så viktig er det med en trygg og god arbeidsplass. Derfor vil vi ikke være for grådige heller, vi vil jo at bedriften skal overleve, sier han.

Hanne mener de ansatte i industrien og de som jobber i kommune og stat er gjensidig avhengige av hverandre.

– Vi offentlig ansatte kan ikke ha våre jobber uten at noen tjener penger til landet.

Mange fikk sparken

Arbeidsplassen til Odd Arne lever i konkurranse med utenlandske bedrifter. Blir lønna for høy, kan det i verste fall gjøre at bedriften ikke får oppdrag og ansatte sies opp.

Og det ville vært dramatisk for Haugesund. Her har Aibel vært hjørnesteinsbedriften i en mannsalder. Kun kommunen har flere ansatte. Faren til Odd Arne jobba der i 40 år. Det var han som fikk sønnen inn.

– Jeg var nede og hilste på, og så spurte de om jeg kunne begynne på mandag, sier Odd Arne og ler.

Kanskje blir han der i 40 år, han også.

– Enten så blir du, eller så flytter du.

Odd Arne husker også de dårligere tidene. Under oljekrisa i 2014 mistet rundt 1000 ansatte ved Aibel jobben over natta.

– Det var dramatisk, men heldigvis beholdt jeg jobben.

Nå går det så det suser. I 2022 gikk Aibel med en milliard i overskudd før skatt. Mellomoppgjøret i fjor endte i streik i bedriften på grunn av uenigheter om lønn.

– Det er viktig for oss ansatte at vi får vår del av kaka i gode tider. Går det godt skal det komme oss til gode, sier Odd Arne.

Dyrtid

De siste årene har lønnsfesten latt vente på seg. I Norge har prisene på matvarer og strøm økt mer enn lønningene fire år på rad.

Ekteparet fra Haugesund, som har to normale inntekter, har også merket dyrtida. Det er spesielt renta som biter hardt.

For noen år siden bygde de seg nytt hus utenfor sentrum.

– Huslånet har blitt noen tusenlapper dyrere, og det merker vi godt, sier Hanne.

– I butikken får vi ikke like mye i posen lenger, sier Odd Arne.

Nytt hus gjør at de bruker mindre strøm enn tidligere. Ekteparet hadde to biler, men begge er solgt. Nå har de heller kjøpt en elbil som er billigere i drift.

– Så har jeg benyttet meg av et leasingtilbud fra kommunen og skaffet meg elsykkel, sier Hanne.

Den største innsparingen gjorde de da datteren Ingrid sluttet i barnehagen og begynte på skolen. Akkurat da regjeringen innførte gratis kjernetid på SFO.

– Det traff oss veldig godt! Vi betalte 3600 kroner for barnehageplassen, og de pengene bruker vi nå på andre utgifter, sier Hanne.

Forventninger til årets oppgjør

De håper det snur i år. At de for første gang på over fire år skal kjenne at de får mer å rutte med. 

– Det går godt i olje- og servicebransjen, og da håper jeg vi i hvert fall får prisstigningen, sier Odd Arne nøkternt.

– Jeg mener vi offentlig ansatte må få mest, slår Hanne fast.

– Hvis sosialarbeidere skal løftes må du få større lønnsøkning enn Odd Arne?

– Ja, hvis det er det som må til, så, smiler Hanne.

– Syns du det er greit, Odd Arne?

– Nei, ikke nødvendigvis. Det blir feil å sammenligne med meg. Det er andre i industrien som tjener mer enn meg.

Odd Arne tror ikke kona kommer til å dra fra med det første. Lønnsvinnerne vil man finne i det private. Ingeniører på Aibel, med like lang utdanning som sosionomer, tjener langt mer.

– Det gapet kommer alltid til å være der, sier han.

– Jeg er redd du har rett. Jeg håper jo at offentlig ansatte kan få bedre lønn, men det skjer nok ikke med det første, sier Hanne.

Hun tror lønnsnivået går utover rekrutteringen til yrket. Kvinnene er i stort flertall.

– Jeg tror det å skulle klare seg selv står enda sterkere hos menn. Damer godtar kanskje litt lavere lønn, tror hun.

Snakker om lønn

 Hanne ble ikke sosionom for pengenes skyld. Hun ville gjøre en forskjell i hverdagen til folk.

– Jeg skal snart på en utdanningsmesse og fronte barnevernet som arbeidsplass. Det er mye fint å skryte av, men jeg løfter ikke akkurat fram lønna, sier Hanne og ler.

– Tror du sosialarbeidere er mindre opptatt av lønn enn andre?

– Ja, vi er kanskje det. Men det hender vi snakker om det på jobb, at vi hadde fortjent bedre lønn.

Hun innrømmer at tanken på å velge et bedre betalt yrke har streifet henne. Det er ikke alltid hun føler alt slitet er verdt det.

– Men jeg er altfor glad i jobben min.