STIG H. CHRISTENSEN

stig@lomedia.no

Roger Bjørnstad er leder av Samfunnsøkonomisk analyse og Senter for lønnsdannelse, og begrunner sin første påstand med følgende:

– Det at vi har høye lønninger til de med lavest kompetanse gjør at det blir dyrt å ansette denne arbeidskraften. Næringslivet har erstattet mange av dem med maskiner og teknologiske nyvinninger. Dermed har Norge fått verdens høyeste produktivitet. Næringslivet etterspør relativt få med lav kompetanse, og vi har klart å oppgradere de fleste overflødige med ny kunnskap.

Dermed har systemet fungert til nå, med høy sysselsetting også for grupper med lav kompetanse. Sjeføkonomen understreker videre at de generelle trygdene er knyttet til arbeidsinntekt. Det har ført til høy deltakelse i arbeidslivet.

Vekstmodell

Slik Bjørnstad ser det, er det helt nødvendig å opprettholde vekstmodellen, eller den norske modellen som mange kaller den, med jevn inntektsfordeling og en høy økonomisk vekst som finansierer velferdsstaten. Blant årsakene til at Norge har klart å holde modellen stabil og bærekraftig over tid, uten høy arbeidsledighet og utenforskap, nevner han oljepenger, men også politiske valg. Tre punkter står sentralt:

• Gratis eller svært billig utdanning har motvirket at høye lønninger for de med lav kompetanse har gjort det attraktivt for ungdom å slutte på skolen. Dermed har ikke antallet med lav kompetanse vært høyere enn det arbeidsmarkedet har hatt behov for, mener han.

• De fleste arbeidstakere er medlem av en fagforening og dekket av tariffavtale. Fagforeningenes stilling er blitt benyttet til å sikre en lønnsvekst som hindrer høy ledighet blant de med lavest kompetanse.

• Arbeidslinja i trygdepolitikken har oppmuntret til yrkesdeltakelse ved at et langt arbeidsliv gir høy trygd senere. Dermed mener han at statens finanser har vært gode «til tross for sjenerøse trygder til de med lav kompetanse».

Tilbudssjokk

Utvidelsen av EU i 2004 førte til et tilbudssjokk av arbeidstakere med lav kompetanse. Årlig brutto arbeidsinnvandring fra de ti nye EU-landene var på 20 000 etter 2007. I fjor kom det over 30 000 asylsøkere, og vi må forberede oss på mange flyktninger i år også.

– Den sterke innvandringen fra Øst-Europa ser også ut til å fortsette, sier Bjørnstad.

Han viser til undersøkelser som påpeker at innvandring siden 2004 har redusert lønnsnivået i industrien med 22 prosent i forhold til hva det ellers ville vært. Enkelte private tjenesteytende næringer er enda sterkere rammet, med en redusert lønnsvekst på 32 prosent. Senter for lønnsdannelse har kommet med en rapport som viser sterke effekter av innvandringen innen bygg- og anlegg, vakt- og eiendomstjenester og renhold.

– Årsaken til lavere produktivitetsvekst er både lav produktivitet fra innvandrerne i seg selv og fordi bedriftene har unnlatt å investere i maskiner og utstyr, sier Roger Bjørnstad.

– Er lavere lønnsnivå, høyere arbeidsledighet og økte forskjeller i samfunnet forhold som peker i retning av at innvandringen bør begrenses?

– Jeg tar ikke stilling til antall innvandrere, men peker på en del konsekvenser, og en av konsekvensene er altså at vekstmodellen utfordres. Med fortsatt stor innvandring er det vanskelig å se for seg hvordan denne modellen skal kunne videreføres. For det første kan ikke utdanningssektoren lenger hindre en kraftig økning av arbeidstilbudet av lav kompetanse. For det andre reduserer innvandringen fagorganiseringen, noe frontfagsmodellen er avhengig av. For det tredje vil lavere lønnsvekst blant de med lav kompetanse gjøre det mer attraktivt å skaffe seg trygder som ikke er avhengig av arbeid og således bidra til å redusere arbeidslinja i det samlede trygdesystemet. Dessuten vil veksten i produktiviteten reduseres kraftig, mener samfunnsøkonomen.

Kronikk: Tåler den norske modellen arbeidsinnvandring?

Norsk kompetansenivå

Han har en klar oppfordring til politikere og næringsliv: Den nye arbeidskraften må ha norsk kompetansenivå for å opprettholde veksten i produktiviteten.

– Dermed ligger løsningene i å styrke integreringsprogrammet til å inkludere fagkompetanse, i tillegg til kunnskap om norsk språk og kultur.

– Har du noen utfordringer til fagbevegelsen i denne sammenhengen?

– Integrering skjer best gjennom arbeidslivet. Fagbevegelsen bør bidra nettopp her ved å bruke sine ressurser på kompetanseheving. Tillitsvalgte kan være mentorer. Det gjelder å finne ordninger som kan gi bedriftene den kompetansen de trenger. Ikke først og fremst «skolekunnskap», men reell praktisk kompetanseheving i arbeidslivet. Fagbevegelsen må kunne bidra med å skape disse arenaene sammen med bedriftene, mener Roger Bjørnstad.

Les også: Å sette integreringen av flyktninger på vent kan koste dyrt

De svakeste rammes

Det er de svakeste som rammes mest ved sammenbrudd i modellen, og Roger Bjørnstad understreker at stabilitet og politiske bærekraft kan undergraves hvis de med minst kompetanse blir utsatt for økende arbeidsledighet, kriminalitet og sosial segregering. Da vil forskjellene øke og høyrepopulismen kan få vind i seilene, som i mange andre land i Europa og i USA.

Maktforskyvning

Bjørnstad mener den globale krisen vi er inne i, kan knyttes til skjevheter i lønnsdannelsen i nær sagt alle land, om enn ikke i Norge i særlig grad ennå. Fordelingen av inntekter mellom kapitaleiere og arbeidere internasjonalt er endret til fordel for eierne. I tillegg er lønnsforskjellene blitt større. Et sentralt poeng for samfunnsøkonomer flest er at hjulene må holdes i gang.

– Nedgang i lønn som alle land nå prøver på, hjelper ikke på dette. Vi ser et «race to the bottom», men trenger det motsatte. Når kapitalinntektene øker på bekostning av lønnsandelen, samles pengene på færre hender. Da vokser etterspørselen etter varer og tjenester saktere, og produksjonsveksten avtar.

Bjørnstad mener internasjonal koordinering må til, både på myndighetsnivå, i fagbevegelse og blant arbeidsgiverorganisasjoner for å sikre en jevnere inntektsfordeling, samtidig som vi trenger massive statlige investeringer. Han ser tendenser i Norge til økt arbeidsgiverorganisering, men svekket fagorganisering.

– Det fins et knekkpunkt for hvor lavt andelen fagorganiserte kan være, før modellen som jo bygger på tariffavtalene, vil stå i alvorlig fare, mener sjeføkonomen i Samfunnsøkonomisk analyse.