Tre andre faglige tillitsvalgte fikk også dødsdom, som ble omgjort til livsvarig tukthus. Sammen med rundt 20 andre arbeidere ble de sendt til Tyskland. Ikke alle overlevde.

Det var ”melkestreiken” to dager før som utløste den brutale tyske reaksjonen. Melkeleveransene til frokost uteble, arbeiderne på skipsverftene Aker og Nyland i Oslo forlot arbeidsplassen og streiken spredte seg raskt – til 50 bedrifter med 25 000 arbeidere.

LOs ledere prøvde å få arbeiderne tilbake, men da var det for seint. Det ”strømmet tyske militære inn på Spigerverket”, fortalte en av arbeiderne.

Den tyske Reichskommissar Terboven hadde innført sivil unntakstilstand med standrett og gått til massearrestasjoner, ikke bare innen LO. Einar Gerhardsen ble tatt, mens de to LO-lederne tyskerne hadde avsatt først i 1940, Konrad Nordahl og Lars Evensen, kom seg til Sverige.

Den tyske aksjonen var slutten på en drakamp mellom den tyske okkupanten og norsk fagbevegelse. LO hadde tilpasset seg den tyske okkupasjonen.

Til tross for tyske inngrep og en klar nedgang i reallønna var linjen å bevare LO som en norsk, ikke-nazistisk organisasjon.

Utover våren 1941 forsvant tiltroen til tilpasningslinjen. Jernarbeiderne i Oslo demonstrerte 9. april og 1. mai, og i april og mai sluttet LO og fire LO-forbund for offentlig sektor seg til to protestaksjoner mot NS-framstøt overfor ansatte i stat og kommune. Det gikk mot en konfrontasjon.

I juni lot Terboven en rekke av de protesterende organisasjonene oppløse. Det gjaldt ikke LO, men underskriverne i LO ble arrestert.

LO protesterte – og de ble satt fri. Men tyskerne ville ikke ha en protesterende fagbevegelse. Produksjonlivet ga viktige bidrag til tysk krigsøkonomi. Her måtte det herske ro.

Melkestreiken ga Terboven det påskuddet han ventet på. ”Nå vil jeg tvinge dem i kne”, skal han ha sagt.

Wickstrøm ble valgt ut som skremmeskudd mot de brysomme jern- og metallarbeiderne. Tyskerne visste at Hansteen var strategen i LO og forbindelsesleddet til de øvrige protesterende organisasjonene.

Med drapet på Hansteen og de tyske arrestasjonene var LO tilsynelatende satt ut av spill. Quislings NS kunne nå overta ledelsen av LO. Partiet besatte toppledelsen og ledelsen av forbundene og samorganisasjonene.

Tyskerne påla alle tillitsvalgte å bli i sine verv og forbød medlemmene å gå ut.

Under toppsjiktet av NS-ledere fantes dermed en organisasjon av tillitsvalgte og medlemmer som var fiendtlige til NS. Slik oppsto en skyggeorganisasjon av motstandsfolk med det mål å boikotte NS-ledelsen og sabotere vedtak fra den som de var uenige i.

LO hadde over 300 000 medlemmer, og en historiker ved Hjemmefrontmuseet har kalt fagbevegelsen ”den viktigste arenaen for det norske organisasjonssamfunnets holdningskamp”.

Interessen for denne motstanden i media og i offentlige foredrag har likevel vært lik null, til forskjell fra interessen for grupper med høyere utdanning.

Markering ved statuen til Rolf Wickstrøm og Viggo Hansteen på Årvoll. Her er det kransnedleggelse hver 1. mai til minne om klubblederen og LO-juristen som ble skutt her under krigen.

Privat

Boikott ble våpenet mot den nye NS-ledelsen. I hjemmefrontens propaganda ble denne framstilt som total og vellykket.

Virkeligheten var mer sammensatt. Boikotten rettet seg bare mot de organisasjonsledd som NS kontrollerte, ikke mot resten. Og heller ikke den boikotten var total. Men den var tydelig, og den var økende ut gjennom krigsårene.

Slik ble NS-kontrollen med posisjonene av begrenset verdi. Positiv tilslutning kunne ikke dikteres, og det store flertall av medlemmene var nå som før klart mot NS.

NS ville ikke bare nazifisere LO, men også slå LO sammen med arbeidsgiverorganisasjonene til organisasjonen ”Norges Arbeidssamband”. Forbildet var den tilsvarende ”Deutsche Arbeitsfront”.

Folk fra denne, dominerte den avdelingen av Reichskommissariat som hadde med fagbevegelsen å gjøre, og de var pådrivere for Arbeidssambandet.

Da Quisling ble utnevnt til regjeringssjef 1. februar 1942, lanserte hans regjering en serie nazifiseringsframstøt. Arbeidssambandet skulle proklameres 1. mai Var LOs dager talte?

Reichskommissar Terboven selv satte foten ned. På våren hadde lærere, prester og foreldre protestert mot NS-framstøtene og tvunget Quisling til retrett.

Terboven hadde ansvaret for ro i produksjonslivet, og han våget ikke å utfordre arbeiderne med det påtvungne Arbeidssambandet: ”Hvis nemlig også arbeiderne begynner å streike, har jeg hele landet i opprør”. Krigsøkonomien var viktigere enn ideologien.

Rykter sommeren 1942 sa at NS på ny ville lansere Arbeidssambandet. Dette skulle være en del av basis for et Riksting med vidtgående myndighet.

Tyskerne hadde gitt stoppordre for dette, men det visste ikke motstandsbevegelsen. Den planla utmeldingsaksjoner.

12. september 1942 lanserte den illegale avisa Fri Fagbevegelse og motstandsledelsen i LO en slik utmeldingsaksjon. I hjemmefront- og eksilorganer ble denne presentert som en stor suksess med mellom 100 000 og 200 000 utmeldinger.

I virkeligheten viser tyske kilder bare vel 30 000 utmeldinger, maks trolig 40-45 000 med dem som ikke ble sendt inn og registrert. For da tyskerne truet med ny unntakstilstand, og det ble klart at det ikke ville bli noe av NS-planene, ble det blåst til retrett.

LO hadde da ca. 220 000 betalende medlemmer.

Var denne oppslutningen en suksess? Det blir en vurderingssak.

Kontingentstreik var en annen parole for motstandsfronten i LO. Men da krigen tok slutt, hadde LO fortsatt 160 000 betalende medlemmer -- halvparten av medlemstallet i 1940.

Frykt for represalier og behov for støtte fra hjelpekasser bremset nedgangen.Uansett hadde medlemmene ikke latt seg nazifisere, og LO var fortsatt en egen og inntakt organisasjon ved frigjøringen.

Den største innsatsen innen LO, gjorde Sjømannsforbundets medlemmer i den store norske handelsflåten i alliert tjeneste. Nesten 2600 sjøfolk mistet livet. Men dette er en annen historie enn kampen i Norge om LO.

Terje Halvorsen,

Professor em. i samtidshistorie og NTL-medlem

Medforfatter av bd. 2 av LOs historie,1935-1969, Oslo 2009