Tekst og foto: LISBET JÆRE

red.loaktuelt@lomedia.no

Du ble frisk etter operasjonen, men den fattige pakistaneren som lagde kirurgens instrumenter, be syk fordi kjemikalene han brukte er kreftfremkallende. Barnet ditt lo og hadde det moro da hun klatret i klatrestativet, men de som produserte den er immigrantarbeidere uten rettigheter som sitter innelåst på en fabrikk i Malaysia.

Dette høres ekstremt ut, men såfremt du ikke ble operert på Østlandet etter 2013, da Helse Sør-Øst luket ut useriøse leverandører av operasjonsutstyr, eller du bor i Stavanger, eneste kommune som har oversikt over om leverandørene av lekeplassutstyr respekterer arbeidernes rettigheter, kan ikke den norske stat garantere for at arbeids- og menneskerettigheter er blitt ivaretatt i sine innkjøp.

• Orden i sysakene hos Helse Sør-Øst

Bare en av tjue stiller krav

Det offentlige handler inn varer og tjenester for over 400 milliarder kroner årlig, omtrent 15 prosent av BNP. I 95 av 100 offentlige innkjøp ble det ikke stilt noen etiske krav til leverandøren, ifølge Framtiden i våre hender, som gjorde en undersøkelse blant de største kommunene i landets fylker i 2012.

– Vi vet at en rekke varer som kjøpes over offentlige budsjetter, er produsert under elendige forhold. Når oppdragsgivere forholder seg passivt til dette, medvirker de til brudd på grunnleggende rettigheter. Det er ikke greit, verken av moralske, økonomiske eller juridiske grunner, sier Magne Paulsrud, ekspert på offentlige innkjøp i Initiativ for etisk handel (IEH).

Forsvarlig: I Norge brukes hanskene til å redde liv og gjøre folk friske. Produsentene her i Malaysia kan arbeide under helsefarlig arbeidsforhold som norske innkjøpere ikke forholder seg til.

Lisbet Jære

IEH er en medlemsorganisasjon av både private bedrifter og offentlige aktører som hjelper medlemmene med etisk handel. LO var med å starte IEH i 2000. Etiske krav i offentlig sektor har vært på den politiske dagsorden siden 2007 da Stortinget kom med en handlingsplan. Men flere har vært skeptiske til å få det lovpålagt.

– Det er flere grunner til skepsisen. En gjenganger har vært «tilbudene uteblir om vi stiller etiske krav». Vi som jobber med dette, vet at det er en myte når anskaffelsen gjøres på en riktig måte. Det har vært tvil rundt hvordan det juridisk kan la seg gjøre å stille krav til etisk handel i anbud. Viktige rettsavgjørelser i den senere tid viser at det er mulig, sier Paulsrud.

Andre har vært redde for at varene blir dyrere med slike krav. De leverandørene IEH har snakket med, har ikke opplevd dette.

Skal-krav til etikk

Men etter at det kom et EU-direktiv i februar 2014 som stiller sterkere krav til samfunnshensyn og etikk i offentlige anskaffelser, må norske myndigheter ta etikken på alvor.

En ny lov for offentlige anskaffelser var på høring i Næringskomiteen 14. april, og skal behandles i Stortinget i juni.

I paragraf 5 om miljø, menneskerettigheter og andre samfunnshensyn i lovforslaget står det: «oppdragsgivere skal ha egnede rutiner for å fremme respekt for grunnleggende menneskerettigheter i offentlige anskaffelser».

– Når det brukes over 400 milliarder kroner i offentlige anskaffelser, så sier det seg selv at en må ha et regelverk om kan brukes til det beste for samfunnet, sier Marianne Breiland, rådgiver i næringspolitisk avdeling i LO. Hun har fulgt prosessen med den nye loven. Både fagforeninger og organisasjoner har de siste årene presset på myndighetene at det må bli lovpålagt å ta etiske hensyn.

– Det er flere ting som er bra med den nye loven, som at det vil bli mulig å sette maksimalt tak på antall ledd i leverandørkjeden. Dette er et svært viktig tiltak i arbeidet mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Dess lenger ut i leverandørkjeden en kommer, jo flere useriøse tilfeller og kriminalitet er det, sier Breiland.

Etikkløs formålsparagraf

LO er derimot ikke like fornøyd med at det ikke står noe om samfunnsansvar og etikk i forslaget til ny formålsparagraf, som altså definerer lovens formål.

– Det gir feil signal til innkjøperne og leverandørene når det ikke står noe om at samfunnsansvar er et mål med loven. I høringen 14. april foreslo vi å få inn et punkt om at anskaffelsen skal foregå på en samfunnstjenlig måte, sier Breiland.

Seriøsitet, lønns- og arbeidsvilkår, miljø og innovasjon er viktige sjekkpunkter for hva LO legger i «samfunnstjenlig». I forslaget til ny formålsparagraf står det at målet er effektiv bruk av samfunnets ressurser. Breiland mener det det er fare for at det i praksis kan tolkes slik at det blir redusert til et spørsmål om pris.

Ikke bare i den tredje verden

Fagforbundet mener det er viktig at en også ser på vilkårene her hjemme, ikke kun hos leverandører i den tredje verden.

– Ett eksempel der det er i ferd med å skje store endringer, er i renholdsbransjen. Tidligere var det vanlig med fast ansatte med tariffavtale, og omtrent halvparten av dem hadde fagbrev. I dag kjøper helsesektoren stadig oftere inn tjenester fra kommersielle aktører hvor lav pris er det viktigste kriteriet. Det har flere negative konsekvenser, blant annet på kvalitet, sier Unni Bjerregaard Moe, rådgiver i Fagforbundet.

God fagkunnskap om renhold bidrar for eksempel til å drive effektivt smittevern i sykehus, sykehjem og barnehager.

Fagforbundet er opptatt av at ansatte og tillitsvalgte på arbeidsplassen skal involveres i utredningsarbeid i forkant av anskaffelser. De ansatte vet best hvilke produkter som egner seg og har høyest kvalitet, og deres kunnskap sikrer at en unngår feilkjøp.

Samfunnsansvar bør være frivillig

Ikke alle mener at å ta samfunnsansvar i kontraktinngåelse bør være et «skal-krav» slik det står i lovforslaget. Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon KS skriver i høringsuttalelsen at kommunen selv må bestemme hvilke formål som skal ivaretas i de enkelte anskaffelsene. Det bør ikke være en plikt for oppdragsgiver å fremme ulike samfunnsmessige hensyn i offentlige anskaffelser.

– Skal-bestemmelser som gir kommunen pålegg om å ivareta ulike hensyn, uten å vurdere praktiske konsekvenser for selve gjennomføringen og oppfølgingen av innkjøpene, har lite for seg, sier Helge Eide, områdedirektør i KS.

Et av spørsmålene han stiller seg, er hvordan små kommuner kan få gjennomført nødvendige innkjøp hvis de pålegges å etablere et omfattende kontrollapparat før, under og etter innkjøpet for å ivareta ulike hensyn.

– Man er like opptatt av etikk lokalt som sentralt. Vil en styrke etiske hensyn i innkjøpene, er derfor verktøy som gjør det lettere å følge slike hensyn opp i praksis, et mer målrettet virkemiddel enn lovgivning, sier Eide.

– Om det hadde vært system for oppfølging, ville KS sett annerledes på det?

– Vi er uansett skeptiske til detaljerte skal-bestemmelser som pålegger kommunen hensyn ut over det rent anskaffelsesfaglige. Men om verktøyene lå til rette for å følge opp, ville det vært enklere, sier Eide.

Rettslig oppfølging

På jubileumsfeiringen til IEH i januar kom det fram at representanter fra næringsliv, organisasjoner og fagbevegelse ønsker et lovverk som stiller krav til etikk. Frivillighet er ikke lenger veien å gå, noe også talspersoner fra offentlig sektor mente.

Et stort spørsmål er hva det i praksis betyr om oppdragsgiver ikke oppfyller «skal-kravet» til å ta hensyn til menneskerettigheter. Vil det få en rettslig konsekvens?

Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) er de rette til å svare på dette, men en pressekontakt sier det er for tidlig å uttale seg siden det ikke behandles i Stortinget før i juni.

Mens tre av fire ikke stilte etiske krav i høyrisikoanskaffelser i 2009, så gjorde 55 prosent det i 2014. IEH er positive til denne økningen. Men understreker i en ny rapport om høyrisikoanskaffelser (se faktaboks), som ser på kontrakter og ikke på oppfølging, at å stille etikk som krav i en leverandørs kontakt med det offentlige er en relativ enkel øvelse. Svært få følger opp leverandørene på en god måte.

Må samordne

– En viktig grunn til at flere har stilt seg kritiske til loven, er mangel på ressurser og kunnskap. Derfor er det viktig med kompetansebygging, samordning og koordinering. IEH gar flere forslag til hvordan dette kan gjøres. Det må for all del ikke bli slik at innkjøpere over det ganske land sitter på hvert sitt kontor og finner opp kruttet.

– Vi må aldri glemme hvorfor vi gjør dette: Arbeidere skal få sine grunnleggende rettigheter oppfylt, og vi må ta hensyn til miljøet. Dette er det overordnede målet, sier Magne Paulsrud.