Jan Jørgen Skartveit avlegger oss en visitt i LO-Aktuelt nummer 8-2015. Artikkelen er full av faktafeil og med forakt for langsiktig demokratisk utviklingsarbeid. Vi velger å fortelle om vårt samarbeid med CTC Havanna, som er en viktig del av vårt solidaritetsarbeid.

LO i Oslos prosjekt startet opp høsten 1998 med støtte fra LO — og med utgangspunkt i «Kvinner kan»-kurs. Siden har LO med Norad-midler muliggjort våre årlige seminarer i Havanna. På et seminar i Oslo i mai 2015 kom seks tillitsvalgte fra fagforeninger i CTC Havanna hit og møtte norsk fagbevegelse i privat og offentlig sektor. Organiseringsprosjekt og verving i kjøpesentre, samt omstillingsarbeid i offentlig sektor var blant temaene i samtaler om å bygge styrke for felles utfordringer. Våre seminarer inneholder fagforeningsarbeid med vekt på forhandlinger og økonomi.

Vi avholdt 2015-seminaret på Cuba ett år etter at Barak Obama og Raul Castro ble enige om å opprette diplomatiske forbindelser. Obama lufter tanker om besøk til Cuba i år. Turister fra USA kan gi økonomisk framgang. Men med handelsblokaden fra oktober 1960 opprettholder USA et økonomisk strupetak på Cuba som hindrer mulighet til utvikling — økonomisk så vel som sosialt. USAs ideologiske taktikk for å isolere og knekke Cuba fortsetter. Og den har hatt elementer som er vanskelig å begripe for de fleste av oss. Forsøk på invasjon, forgiftning av avlinger, drapsforsøk på Fidel Castro, utenlandsk finansiering av «opposisjon» og mer. Denne taktikken sammen med handelsblokaden er et nødvendig bakteppe for å forstå utviklingen på Cuba og cubanernes muligheter for å bygge landet på sine egne premisser.

CTC deltar i et sosialistisk prosjekt. Cuba er preget av endringer, de har prøvd seg fram med ulike løsninger for å stimulere til økt produktivitet, effektivisere statlig sektor og åpne opp for en ikke-statelig (privat) sektor. Ifølge avisen «Trabajadores» (21.10.15) var over 502 400 personer registrert som sjølstendige næringsdrivende. Det er fortsatt Cubas mål å fungere innenfor en modell som er et alternativ til den kapitalistiske markedsliberalismen vi kjenner til, der vesentlige elementer i er samfunnets eierskap til de viktigste produksjonsmidlene og sosial rettferdighet. LO i Oslo forsvarer det cubanske folkets rett til å organisere samfunnet på andre premisser enn de kapitalistiske, og under egne demokratiprosesser. En kunnskapsrik og aktiv fagbevegelse er, i Norge så vel som på Cuba, en forutsetning for demokrati og fordeling.

I desember snakket vi med deltagere om lærdommene fra seminaret. De er enige om at de opererer innenfor en annen ideologisk sammenheng, med en politikk og et prosjekt som ikke er likt det vi har i Norge, men at det vi lærer om hverandre gir perspektiv. Og vi har spurt hva de ser som utfordringene for fagbevegelsen på Cuba.

Juseidy Ramirez Aguilera (37 år)
er førskolelærer og tillitsvalgt i foreningen for utdanning og idrett.

— Som fagbevegelse har dere og vi mange av de samme utfordringene og målene, men vi har støtte fra regjeringen og flere politiske mål som vi har felles med dem, sier hun. Hun fortsetter:

— Å se hvordan dere arbeider med å gjennomføre lov- og avtaleverk i praksis er nyttig. Vi har fått en ny og god arbeidsmiljølov, men vi har en utfordring i å gjennomføre arbeidet lokalt på arbeidsplassene. For eksempel å lære hvordan vi skal behandle budsjetter og driftsutgifter på arbeidsplassene, og å få administrasjonen til å presentere tall og informasjon som er oversiktlig og forståelig — der har dere og vi samme utfordring! Hun fortsetter:

— Den økonomiske situasjonen er selvsagt en viktig utfordring. Cuba har begynt å åpne seg, og vi har begynt å forberede endringer. Det er viktig å skape bevissthet om hvordan økonomien fungerer for å kunne gå fremover. Vårt viktigste mål er å sikre anstendige levevilkår og trygge jobber, avslutter Juseidy.

Leander Verdecia (24 år) er en av initiativtakerne bak «Doctores del Celular», et mobilreparasjonssenter som snart blir godkjent som ikke-statlig kooperativ:

— På seminaret har jeg fått mer kunnskap om hva vi jobber for og hvorfor vi gjør det. Jeg har fått kjennskap til den nye arbeidsmiljølovens rettigheter og plikter, og ikke minst har jeg lært om vårt ansvar for at den praktiseres. For vår sektor, som er relativ ny, er det viktig å bli en del av fagbevegelsen gjennom egne klubber og å ha noen som representerer oss. Og noen som kan støtte oss. Derfor må vi ut og organisere i ikke-statelig sektor også, vise dem hvorfor det er viktig å være fagorganisert, sier han.

For Olaf Svorstøl, som har vært med fra starten av samarbeidet med CTC Havanna, er det historisk at den nye cubanske arbeidslovgivningen inkluderer arbeid i privat sektor. For første gang brukes begrepet arbeidsgiver i privat sektor. De som eier en bedrift eller medlemmer av et kooperativ som får tildelt gevinst av virksomheten, er arbeidsgivere for de ansatte der. Arbeidere har rett til å organisere seg, få individuelle skriftlige arbeidskontrakter og til å forhandle fram en kollektiv avtale. Det er forbudt å diskriminere på grunn av kjønn, hudfarge, religion, handikap eller seksuell preferanse. Den lokale fagforening/klubben skal motta rapporter om bedriftens økonomiske status og hovedtillitsvalgte har rett til å delta i administrasjonens møter. Når en tenker over hvordan enkelte lovendringer er foretatt i Norge de siste årene, er det interessant å merke seg at over 3 millioner ansatte deltok i behandlingen av lovutkastet og sendte innspill til CTC, som igjen tok det opp i nasjonalforsamlinga som i sin tur innarbeidet de felste innspillene.

Cuba har lenge vært et forbilde for mange utviklingsland. Noe disse faktaene viser:

• Eksperter fra ILO, FNs organ for partene i arbeidslivet, bisto Cuba i utarbeidelse av utkastet til den nye arbeidsmiljøloven.

• Cuba har den laveste barnedødelighet i Nord- og Sør-Amerika — lavere enn både Canada og USA.

• Cuba har den beste legedekning per capita i hele verden.

• Cuba er det eneste land i den tredje verden som har utryddet underernæring blant barn.

• Ifølge FN-organet UNDP er Cuba det beste landet i Latin-Amerika og den tredje verden når det gjelder utviklingskriteriene utdannelse, forventet levealder, og levekår.