KNUT VIGGEN

knut.viggen@lomedia.no

– Det har vært flertall for norsk medlemsskap i EU på Stortinget siden 1962. Men folket har svart nei til EU i to folkeavstemninger. I dag har vi to regjeringspartier som blant annet vil privatisere vannkraften, men i likhet med EU-spørsmålet er ikke dette noe godt politisk prosjekt fordi det mangler støtte ute blant folk. Klarer vi å fortsette å vise denne motstanden, ja så vinner vi fram.

Leder i EL & IT Forbundet, Jan Olav Andersen, fikk det siste ordet i debatten som fulgte lanseringen av boken "Hvem skal eie Norge?", på Litteraturhuset i Oslo mandag kveld. Og på mange måter ble dette også konklusjonen på en debatt og en kveld som viste at eierskap til naturressursene er noe som engasjerer. Blant tilhørerne var det mange unge, men også politiske og fagpolitiske veteraner som SV-veteran Stein Ørnhøi, tidligere leder i Fagforbundet, Jan Davidsen, og ledende tillitsvalgte fra flere sentrale LO-forbund.

Fra privat til fellesskap

Fjellet, skogen, vannet og fisken. I Norge har det til nå vært bred enighet om at disse naturressursene tilhører fellesskapet.

Men slik har det ikke alltid vært, ifølge boken.

På midten av 1800-tallet hadde ikke engang de største norske elvene egennavn og eierskapet til elvene var stykket opp og delt på mange eiere, akkurat som jordeiendommene. Fossefallene ble ikke sett på som noe annet enn hindringer for tømmerføting og i noen tilfeller som kraftkilde for oppgangssager.

Med industrialiseringen på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet fulgte oppkjøp av fallrettigheter. I starten ble disse rettighetene i stor grad kjøpt opp av utenlandske interesser. Men etter unionsoppløsningen med Sverige i 1905 besinnet politikerne på Stortinget seg og de fikk kontroll på situasjonen gjennom innføring av konsesjonslov og senere hjemfallsrett. Nasjonsbygging og stor grad av politisk enighet rundt spørsmålet om eierskapet til "fellesgodene" vant frem.

Det går derfor en linje fra innføringen av konsesjonslov og hjemfallsretten rett etter unionsoppløsningen og til det ble funnet olje og gass på den norske kontinentalsokkelen helt på tampen av 60-tallet.

• Følg oss på Facebook og Twitter

Ny privatiseringsiver

Men hva ville ha skjedd hvis Norge fant oljerikdommene i dag? Under en blåblå regjering? Ville det vært like selvsagt som det var på begynnelsen av 1970-tallet at ressursene skulle underlegges nasjonal styring og kontroll, eller ville vi ha sluppet til private, og gjerne utenlandske aktører?

Et hypotetisk spørsmål kanskje, når vi i dag vet at den norske staten så langt har tjent over 11.000 milliarder kroner på olje og gassproduksjonen i løpet av 40 år. Da kan vi kanskje le godt av Anders Langes forslag fra tidlig 70-tall om å selge konsesjonene for noen mill. kroner eller senere forslag i samme tiår om å selge Statoil til utenlandske aktører.

Men lysten på å slippe til private er ikke blitt svekket, ifølge forfatterne av boken. Og det er mange som søker eierskap til naturressursene, enten det dreier seg om multinasjonale konsern, som gjerne vil ha norske fiskeressurser eller representanter for fremmede lands regjeringer, som under dekke av kulturell utveksling ønsker seg en strategisk bit av Norge.

• Få nyhetsbrevet vårt her:

Viktig bok - springende debatt

En fullsatt sal "Wergeland" fulgte boklanseringen og forfatterne Knut Gjerseth Olsen, Askild M. Asarød og Jo M. Bredeveiens kommentarer til de fire kapitlene og enkelthistoriene som utgjør boken. Det er blitt en viktig bok som tar opp sentrale spørsmål rundt eierskap til fire ganske ulike norske naturressurser. Derfor ble kanskje også debatten noe springende der den hoppet mellom salg av Statskog, stangfiske i elv, fiskekvoter og sjarkflåten, gruvedrift i nord og vannkraft, ispedd en dash odelslov og kooperativenes stilling i landbruket. I debatten deltok for øvrig informasjonssjef i Norges Jeger- og Fiskerforbund, Espen Farstad, professor Ragnar Tveterås som har ledet det regjeringsoppnevnte Sjømatindustriutvalget, spesialrådgiver i nordområdesekretariatet, Bente Aasjord, direktør for Nasjonalbibiloteket og tidligere RV-leder, Aslak Sira Myhre, foruten EL & IT Forbundets leder. Også Høyres Monica Mæland var invitert, men meldte forfall.

Vil selge Statkraft

Fiskedebatten skapte litt temperatur mellom Tveteraas og Aasjord. Det eneste tilløpet til litt uenighet på kraftsiden var da Aslak Sira Myhre manet til folkelig kamp og motstand mot å selge kraft på billigsalg til utlandet framfor å bruke den her hjemme på norsk industri. Han beklaget også salget av norsk småkraft til utenlandske eiere, noe som skjedde på tampen av fjoråret.

– Jeg er enig med Aslak om småkraften, men den utgjør bare fem prosent av all norsk vannkraftproduksjon. Mer alvorlig er det at det sitter to partier i regjering som gjerne vil selge Statkraft og som går inn for at private skal kunne eie og drifte deler av strømnettet vårt (les utenlandskabler red. anm.). Vi har forøvrig Europas billigste kraft og en EØS-avtale som forbyr subsidiering av kraft hvis noen skulle tenke på det som en mulighet, sa Andersen.

Vårt Afrika

Han viste til at vannkraften i dag eies av det offentlige på tre nivåer, det er kommunene, fylkeskommunene og staten. Det er byggeklossene det offentlige eierskapet i dag er sentrert rundt,

– Privatisering er en strategi for å svekke staten. Offentlig sektor er blitt vårt Afrika, det er der de private i dag slåss om eierskap, sa Jan Olav Andersen.

På begynnelsen av 1990-tallet, rett etter at den nye energiloven kom, solgte flere kommuner, blant annet i Oslo-området, kraftselskapene sine for å skaffe seg rask kapital til slunkne kommunekasser. I Oslo ville et politisk flertall noen år senere, i 2003 og 2004, selge Hafslund til finske Fortum for syv mrd. kroner. Etter demonstrasjoner, protester fra venstresiden og helomvending av Kr.F ble det ingenting av salget. Kort tid etter steg verdien på Hafslund til 11 mrd. kroner og det årlige utbyttet ga kommunale inntekter på en halv milliard kroner per år.

Les: Tjente 2,3 mrd. på Hafslund

– I et evighetsperspektiv er det helt umulig å prise vannkraften, mener Jan Olav Andersen.

Derfor er det etter hans mening fortsatt håp. Selv om noen stadig ønsker å legge naturen ut for salg.