JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Kriminalpolitikk:

Farvel til innhold i soningen og god sikkerhet

Etter tretti år i kriminalomsorgen ser fengselsbetjent Ole Johannesen seg tilbake. Han savner idealet om å rehabilitere innsatte.

Colourbox.com/LO Media

Jeg hadde aldri trodd at den sittende regjering skulle klare å herpe norsk kriminalomsorg i den grad de har klart å gjøre. Vi skryter av å ha verdens kanskje beste kriminalomsorg, det er snart ikke sant lenger hvis dette fortsetter. Når jeg de par siste årene har blitt bedt om å vise rundt og formidle våre verdier til utenlandske delegasjoner, har jeg ofte tenkt at det er jo snart historie det jeg formidler.

For seint å gjenåpne Botsen

Vi må snakke litt om avdeling A i Oslo fengsel. Jeg har jobbet rundt 30 år i etaten, nesten alle av dem ved avdelig A. Jeg var avdelingsleder for et par avdelinger der, en av dem TOG-avdelingen (tiltak mot gjengangere), det mest utstrakte samarbeidet mellom friomsorg og fengsel her i landet, den er midlertidig lagt ned som avdeling, men gjenoppstår nok et eller annet sted. Avdeling A måtte stenge, det var nødvendig, fordi det gjennom mange tiår ikke ble godt nok tatt vare på og fordi det ikke ble gitt midler og rom for det. Vi forstår at det måtte gjøres, men at det ikke skal åpne igjen som fengsel var det som sjokkerte mange. Og det var en stortingsbeslutning og ikke bare sittende regjerings ansvar alene. Stengningen har tatt veldig mye av fokuset og energien den siste tiden her, og fengselet måtte ta en tung jobb. Mange måtte begynne andre steder, som ved fengslene i Eidsberg og på Ullersmo. Dette var etter sigende den største omorganiseringen i norsk kriminalomsorg. Jeg skal ikke stå her og sutre over avdeling A. Det er mange som håper den åpner igjen som fengsel. Jeg tenker at det som gjorde det til et bra sted, tross alt, var folka, og de er spredd for alle vinder. Så det er nok uansett for seint. Men jeg vil si noe om hva vi mistet.

Bekymringsmelding om ansatte på jobb og et økende antall psykisk syke innsatte

Fantastisk arbeidsmiljø

Når det er slik at vi må ha sånne institusjoner som fengsel, og lukkede fengsler, vil jeg si at avdeling A var et bra fengsel. Der var det en sunn organisasjonskultur. Arbeidsmiljøet var fantastisk, og det var en utrolig god tone og samhandling mellom innsatte og ansatte. Folk prata med hverandre. Nærheten til samarbeidspartnere i utslusingsarbeidet blir borte når avdeling A ikke er der, det er mye lettere å samarbeide om tilbakeføring til samfunnet når det ligger nært. Varetektsfengsling, transport til retten, avhør og slike ting, for politiet, vil nok også bli mye dyrere for samfunnet når så mange fengselsplasser ligger mye lenger borte. Og belastende for miljøet.

Nå jobber KDI med å innføre tjenestenummer for fengselsansatte

Idealer som blir borte

Jeg har blitt bedt om å formidle min opplevelse av de siste fire årene i kriminalomsorgen. Når jeg skal gjøre det, er det selvfølgelig preget av at mitt perspektiv er fra Oslo fengsel, og fordi jeg i mange år har jobba med å løslate folk på en bedre måte. Jeg har vokst opp med å tro på idealer som «bedre ut enn inn», begrense skadevirkninger av fengsling, være med å forhindre at innsatte blir verre av å være her, og at flere av dem når sine mål om å slutte med rus og kriminalitet. Disse idealene er ikke fullt så viktige lenger. Dette er en utvikling som har foregått over tid og ikke bare under denne regjeringen, men det har akselerert under denne regjeringen. Progresjon i soning, tilbakeføring, påvirkningsprogrammer, disse tingene har blitt mindre og mindre viktige. Og det er ikke slik at man har uttalt at vi skal endre kvaliteten og målsettingen. Nei, det er bare å skru igjen krana litt og litt, år for år. Da er det slike sider av straffegjennomføringa som ryker først. Og dette gjelder ikke bare oss, men hele etaten, og de åpne, gode anstaltene må også omprioritere og senke kvaliteten. Men dette får flere utslag, det viktigste er faktisk sikkerheten i fengslene, og den skal jeg si mer om etterpå.

Les et intervju med Johannesen om tilstanden i Oslo fengsel

Må selge inn Norgerhaven

Fokuset under denne regjeringen har vært først og fremst på soningskøer, noe som jeg mener har blitt forstørra som samfunnsproblem, og kunne ha blitt løst på helt andre måter. I stedet for å eksportere og selge kriminalomsorg som en vare, kunne vi ha brukt midlene innenfor landet. Norgerhaven fengsel, Nederlandsoverføringene, bryter også med mange prinsipper og målsettinger i kriminalomsorgen, som nærhetsprinsippet, kontakt med familie og venner, og innhold i soning og tilbakeføring til samfunnet. Det var noen av oss, som sa at «vent, snart blir det sagt at dette er det viktigste vi driver med», og det ble rett etter sagt akkurat sånn. Lydighetskulturen i etaten ble forsterket, det at vi, selv om vi selvfølgelig utfører ordre, det er jo jobben vår, det at vi ikke kunne mene lenger og si fra når vi var uenige, mener jeg ble kraftig forsterket i etaten rundt dette. Jeg mener det er lojalitet å si fra. Utføre, men også si fra om faglig uenighet. Her skulle vi i tillegg ikke kritisere, vi skulle framsnakke og selge Norgerhaven. Når Norgerhaven først ble en kjensgjerning var mange uenige, men det skulle jo kun dreie seg om utenlandske innsatte, og kun være frivillig. Vi vet at det ikke har vært sånn, og jeg lurer på om en del av dette har vært rettsstridig. Jeg har vært vitne til mange tjenestemenn ble bleke og litt grå på grunn av beslutninger de måtte følge opp, fordi de prinsipielt for en gangs skyld var uenige og syntes dette var unødvendig. Og et litt ironisk poeng for meg her, et av partiene i regjering har kjefta mye opp gjennom åra på luksus-soning i norske fengsler, og så oppretter de en soning som er utrolig dyr, og som soning materielt sett er mye bedre enn det meste her i landet. Og i tillegg, nesten blottet for innhold, og hvor innsatte får sone i «fred», uten at det skjer så mye med dem. Mye mer kunne ha vært sagt, jeg lar det bli med det her.

Fengselsbetjent i Oslo fengsel: – Hengning går inn på meg

Mer vold og trusler

Når man skrur igjen budsjettkrana, går det også utover basisen vår, sikkerheten, og vi får mer vold, trusler og utagering. Færre tjenestemenn på jobb, stillinger som må bort, mer belastning på de som er igjen, fører til at flere innsatte blir isolerte og utagerer, og vi må slåss mer med innsatte enn å prate med dem. Og tjenestemennene blir mer slitne og oppgitte. Noe bedre har det kanskje blitt etter at avdeling A ble lagt ned, i forhold til tilgang på fengselsbetjenter, men her er det også da færre fellesskapsplasser for innsatte. Det gjør at en del av de som er her er mer isolerte og samhandler mindre med oss. Vi får ikke tid til å se dem og den dynamiske sikkerheten blir enormt mye dårligere.

Det er dessverre noen innsatte som er så dårlige at vi må begrense deres mulighet for samvær med andre. Sånn må vi gjøre det her i fengselet, og det er nok en økning i andelen innsatte som fungerer dårligere psykisk, og er farligere. De skulle kanskje ikke ha vært her, men slik er det. Og da skulle ikke vi fått mindre penger, vi skulle ha fått mer.

Det har også fra fagforenings side blitt jobbet mye med disse tingene, politisk sett, uten at de har blitt hørt eller blitt tatt på alvor. Det er mange av oss som har vært sjokkerte over den manglende evnen til å se oss, vår situasjon og sørge for at vi får forsvarlige tilstander her. Det har blitt jobbet for å verne oss og vår personlige sikkerhet, ved å få personlige tjenestenummer, slik at vi for eksempel ikke må stå i retten som privatpersoner når vi er der i embetes medfør. Noe som ikke har blitt tatt så mye på alvor.

Tredobling av vold mot ansatte i Oslo fengsel

Elsker jobben sin

Når vi opplever kompetanseflukt fra fengselsetaten til langt bedre betalte jobber ved for eksempel Trandum interneringsleir, vi snakker vel minst 60–70 000 i året, uttalte en tidligere statssekretær at det er fint at fengselsbetjenter er konkurransedyktige og kan brukes flere steder. Det er en forstemmende kommentar. Og det til jobber hvor grunnutdanninga er på fire uker, opp mot våre to år. Til sist vil jeg si noe om lønn. Det er den vi er her for, selv om vi faktisk også bryr oss. Jeg begynte i et høylønnsyrke og befinner meg nå i et lavlønnsyrke. Jeg elsker jobben min, og er veldig glad i mange av kollegaene mine, men jeg har begynt å se meg om etter andre jobber for der ute vil jeg få helt andre lønninger. Og det er trist. Og helt tilslutt: Det har vært en positiv utvikling på ett område, og det er en liten økning i antall plasser med alternativ soning, som i elektronisk soning. Så det har ikke vært bare svart, men ganske svart. Takk for meg.

Av Ole Johannesen,

fengselsbetjent i Oslo fengsel.

Innlegget ble første gang holdt på en valgdebatt i Oslo fengsel mandag 28. august.

Les også:

Lønna til toppsjefene i statseide selskaper steg over tre ganger så mye som for vanlige folk

Regjeringen forlenger fengselsavtalen med Nederland

Her soner Norges ti heldigste innsatte

Ole Johannesen, fengselsbetjent i Oslo fengsel

Dette er en sak fra

Vi skriver om ansatte i fengsel og friomsorg.

Les mer fra oss

Annonse

Flere saker

Annonse