YNGVIL MORTENSEN

yngvil@lomedia.no

PST er på vei inn når vi slippes ut av jernporten og tusler nedover brosteinen i den slitt-inn-til-murpussen mørke tunnelen fra Oslo fengsel og ut i friheten. Det hemmelige politiet skal holde foredrag for de ansatte. Fengselet går i nattmodus, og alle fangene låses inn.

Etter terrorskytingen i Paris og København

I slutten av februar sendte ledelsen i Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) et rundskriv til fengslene om deres viktigste tiltak for å avdekke radikalisering: Det daglige arbeidet. «KDI legger til grunn at det dynamiske sikkerhetsarbeidet øker sikkerheten og bryter ned barrierer mellom innsatte og tilsatte og er velegnet i arbeidet mot radikalisering i innsattmiljøet».

Det er her vi kommer til kjernesaken til Oslo fengsels Farukh Qureshi, som leder landets største lokalforening for fengselsbetjenter: Kampen for flere folk til å gjøre jobben.

Dynamisk sikkerhet betyr at betjentene har tid til å se og lytte til fangene, tid til samtaler, bygge opp tillit. Denne tida er på rasjonering i den magre kriminalomsorgen.

Den forutsetter at de er mange nok fengselsbetjenter i avdelingene. Det er de ikke.

De har i flere tiår krevd flere ansatte. 500 betjenter til er et minstekrav, men de snakker for døve ører.

– KDI må tørre å fortelle samfunnet om hvordan dårlig økonomi påvirker driften av fengslene, mener Qureshi.

Hull i systemet

Qureshi, som til daglig jobber som fengselsbetjent, men som det siste året også har fungert som vaktleder i fengselets avdeling A, har begynt læretiden i tjenesteoppsettet der de jobber intenst for å sørge for at alle fengselsbetjentvaktene er fylt.

I løpet av et år er det gjerne flere tusen udekte vakter i Oslo fengsel som i de fleste norske fengsler. Men et mirakel har hendt. I dag er ingen borte og det er god, gammeldags minimumsbemanning. Det betyr mye alenearbeid. Én fengselsbetjent med 20 innsatte for eksempel.

Da han tok over som leder i Oslo fengselsfunksjonærers forening i høst, begynte betjentene ved avdeling A å registrere tiden de er alene med innsatte som avvik. Qureshi mener det er avgjørende å dokumentere denne delen av virkeligheten slik at den når fram til dem som bestemmer over pengene.

– Den dagen det går ordentlig galt kan ingen gjemme seg og si at de ikke visste.

Han har ennå ikke bestemt seg. Det er den unges privilegium. Alt er mulig. Hva skal jeg bli?

Etter at han tok britisk videregående skole på to år, har han drevet 7-Eleven-kiosker, jobbet som vekter og vært matbutikksjef.

Målet var egentlig å komme inn på Politihøgskolen, men da han ga seg på ICA våren 2009 hadde søknadsfristen gått ut. Så dukket en annonse opp i VG, Fengselsskolen søkte aspiranter.

Han sendte søknaden den siste dagen. Begynte som lærervikar på barneskolen der han selv hadde vært elev. Fikk lyst til å gå lærerhøgskolen.

Så kom opptaksdagen på Fengselsskolen. Han kom inn og bestemte seg for å fullføre.

Drømmen om politiet ligger i bakhodet et sted. Men det er ikke det viktigste. Qureshis ektefelle har kreft, i over to år nå. De har en jente som er blitt seks år. Hjemme er viktigst. Familien.

Med hakekors på cella

Tilbake til faren for hat mot samfunnet. Hat som kan bli vold.

Det er ikke snakk om et betydelig antall innsatte som vekker bekymring for såkalt radikalisering i fengslene, opplyser Kriminalomsorgsdirektoratet. Men noen er det. Noen er folk som etter beste evne misforstår Allah, dem myndighetene kaller islamistiske terrorister. Andre igjen er nynazister, folk som er hellig overbevist om at «de mørke og jødene» har tatt over verden.

Kort tid etter at nynazisten Ole Nicolai Kvisler slapp ut av fengsel etter å ha sonet 12 av 17 år for drapet på Benjamin Hermansen, deltok han på nazileir. Under deler av soningen hadde Kvisler tilgang til et verdensomspennende nazimiljø på internett.

– Hva hadde fengselet gjort for å av-radikalisere ham? Jeg har ikke svaret på det spørsmålet, men mener det er et betimelig spørsmål å stille.

Han forteller om en annen nazist som sonet i Oslo fengsel.

– Dagen før han kom opp i avdelingen hos oss hadde han hengt opp hakekors som han hadde tegnet på cella si. Jeg var satt opp som kontaktbetjenten hans. Jeg leste meg opp på karen og tenkte «jeg kan ikke ha det kjipt på jobb fordi han er her». Jeg gikk inn på cella hans og rakk fram hånda for å hilse som jeg gjør med folk når jeg møter dem, også fanger. (Et tips en innsatt ga ham mens han gikk i lære – «håndhils alltid på innsatte, lytt til dem, si gjerne nei, men hør hva de har å si».) Mannen med hakekorsene strakte ikke fram hånda.

Hvor mye hater du meg? «Jeg vil ha en samtale med deg», sa jeg.

«Jeg sover», sa han.

«Du har ti minutter», sa jeg.

Fangen sto opp og de gikk inn i kontaktbetjentrommet, men han ville verken snakke eller høre. Qureshi tok et ark og skrev 0 og 10.

«Hvor mye hater du meg», spurte jeg.

Fangen ble helt rød i fjeset. Svarte ikke. Qureshi ba ham gå en runde i avdelingen og komme tilbake igjen. Han tok et nytt ark, og skrev igjen 0 og 10.

– Denne gangen spurte jeg «hva med Mosa»?

Han er en annen fengselsbetjent i avdelingen som opprinnelig er fra Somalia. Han klarte ikke svare på det heller. Jeg har hatt mange samtaler med denne karen etterpå og sånne samtaler må bli satt i system. Det er krevende, men vi må i det minste prøve.

– Folk som åpenbart er nazier, opplever at fengselet ikke ser på dem som en trussel. Hvorfor får selverklærte nazier sone i «kontraktsavdeling» eller på andre fellesskapsavdelinger med TV-stue, romaskin, ergometersykkel og bordtennisbord? Hadde de hett Ubaydullah og hatt lignende hatefulle holdninger, bare til en annen gruppe mennesker? Navnet hadde fått ham til A1 – den mest restriktive avdelingen i Oslo fengsel. Det bør ikke være noe skille. Man bør behandle alle typer ekstremister på lik linje, mener Qureshi.

Øst og vest

I Oslo fengsel nærmer andelen utenlandske statsborgere seg 70 prosent. Av de norske innsatte har mange minoritetsbakgrunn, men grunnene til at de velger å bli kriminelle er de samme som for majoritetsbefolkningen, erfarer Qureshi. Det handler om klasse, skillet går mellom Oslos østkant – der Qureshi selv kommer fra – og vestkant. De kommer ofte fra ressurssvake familier og har havnet i et dårlig miljø, så i fengsel. For noen uker siden hadde Oslo fengsel besøk fra elever fra en skole på Oslo øst og en på Oslo vest. De fra vestkanten kjente ingen som hadde sittet i fengsel. De fra østkanten kjente noen alle sammen. Qureshi har til dags dato møtt få fengselsinnsatte fra vestkanten.

En trygg exit

– Vi må tørre å utfordre de innsatte. Spørre «hvorfor gjorde du det?». Her inne kan vi stille de vanskelige spørsmålene, og har mulighet til å ta kontroll over en sånn person hvis han utagerer. Vi må ha noe mer å tilby dem. Det er ikke nok med arbeidsdrift og skole under soning. For eksempel folk som er med i kriminelle gjenger. Hva har de hvis de bestemmer seg for å gi seg med det? I Sverige, Danmark og Tyskland har de egne programmer for dette i fengslene. Exit heter det. Det bør norske fengsler også begynne med.

Qureshi viser til de unge mennene som er tiltalt i Oslo tingrett for å ha kjempet for eller støttet terrorgruppa IS.

– Hvis de blir dømt, hva så? Skal vi isolere dem i tre år da? Å forvente at de blir bedre mennesker av det? De må få en reell sjanse. Hvis ikke vender de kanskje tilbake til samfunnet med enda større hat enn da de kom inn i fengsel.