MORTEN HANSEN

morten@lomedia.no

– Jeg tar nok litt mye plass. Jeg gjør det. Datteren min vil nok si det.

Jane Brekkhus Sæthre ler godt. Det har hun gjort mye. Hun har ledd av at det var sprettrumpa og lårmusklene til ektemannen hun i sin tid ble tiltrukket av.

At hun er en jålete guttejente.

Og hun har ledd av at hun liker mye oppmerksomhet.

Men først er det kanskje på plass å avkrefte en myte om drammensjenta som er født i stua i et hus langs Bergensbanen.

«Alle» tror nemlig at den nye jernbaneforbundslederen er fra en jernbanefamilie. Det er hun ikke. Faktisk er det ikke så mye som et lite jernbanespor i familien hennes.

• Jane B. Sæthre ny leder i Norsk Jernbaneforbund

– Jeg antar at siden jeg er født på Dale i Vaksdal langs Bergensbanen, så har folk trukket den slutningen. Det var jo vanlig å jobbe i jernbanen når man bodde langs Bergensbanen, og mange jernbanearbeidere i området heter Brekkhus, så det er vel der det kommer fra. Men det er ingen som har jobbet i jernbanen i familien vår. Jeg er den første, ler Sæthre.

Gladjente: – Datteren min synes jeg tar litt mye plass, og det har hun jo kanskje litt rett i, ler Jane B. Sætre, nyvalgt leder av Norsk Jernbaneforbund.

Ole Palmstrøm

En jålete guttejente

Egentlig skulle hun ikke jobbet med tog hun heller.

Som seksåring flyttet familien til Drammen. Her gikk hun på gymnas, gikk språklinje og tok sekretærutdannelse. Hun var ganske så klar for å ta fatt på lærerutdanningen, men ville ikke til Kristiansand eller Tromsø – hun ville til Tønsberg.

– Jeg begynte i jernbanen på samme måte som veldig mange andre på den tiden – via en sommerjobb. Jeg tenkte at jeg jobber heller et år, til jeg kommer inn der jeg vil. Så ble det med det. Og jeg har jo trivdes hele tiden, sier Sæthre.

Hun karakteriserer slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet som en fin tid å jobbe i NSB. Statsbanen var fortsatt en mannsbastion, men de jentene som begynte ble tatt godt vare på. NSB ville ha mer mangfold.

– Jeg er jo litt guttete. En jålete guttejente som er feminist. Det var litt vanskelig å skjønne helt. De tynte meg litt for det. Men jeg hadde det veldig bra. Fikk mye oppmerksomhet. Og det liker jeg jo, ler Sæthre.

Kvinner må tro på seg selv

Sæthre har vært sentral i likestillingsarbeidet i fagbevegelsen. Hun har kanskje ikke vært en av de som har stått fremst i enkeltsaker. Den nye NJF-lederen har tro på langsiktig arbeid.

– Jeg har aldri stått på barrikadene. Det har ikke vært min kamp. De små skrittene i hverdagen er det jeg har vært opptatt av. At jenter skal synes og høres, og få de samme mulighetene. Jeg har jobbet på en annen måte, sier Sæthre.

Og hun føler hun har bidratt. Dratt sin del av lasset. Blant annet gjennom kvinnenettverket i Jernbaneforbundet.

– Jeg tror jeg har fått kvinner til å tro på seg selv, ta ansvar og til å tenke annerledes. De siste årene har det vært et prosjekt for meg; å få fram kvinner. Etter at jeg er blitt voksen og trygg på meg selv, har jeg tenkt at det kan være litt av min rolle i dette arbeidet, sier Sæthre.

Aldri ferdig med likestilling

Hun akter ikke å trappe ned den delen av arbeidet som nyvalgt forbundsleder. Hun advarer de som vil hevde at viktigheten av likestillingsarbeidet er blitt mindre.

– Vi kan ikke slappe av en dag. Det er ett skritt fram og to tilbake hvis vi tror vi blir ferdig med kvinnekampen. Det er fortsatt lov å angripe kvinner for hvordan de ser ut, hva de har på seg og hvordan de løser konflikter. Omtalen av kvinner i lederposisjoner er fortsatt annerledes enn omtalen av menn, slår Sæthre fast.

Kvinnealibiet som overrasket

Som første kvinne i forbundsledelsen i NJF fikk hun merke litt av dette selv. Sæthre tror selv hun blant annet ble valgt inn som et kvinnealibi i 1996.

– Det tok seg ikke ut at hele ledelsen bare var menn. Jeg tror de så for seg at jeg kunne skrive litt, og være til nytte på litt forskjellig. Men jeg tror de fikk seg en overraskelse. Jeg har nok til tider vært litt omstridt, konstaterer Sæthre.

– Man får seg noen på trynet etterhvert. Man har kanskje vært litt for tydelig og fram­overlent noen ganger. Det er ikke alltid like lurt å være for flink. Da legger man seg til en annen stil. Man blir rett og slett voksen i jobben sin, og finner ut hvordan man skal nå målene sine. Om det er annerledes for menn vet jeg ikke. Men jeg tror kanskje kvinner i slike posisjoner er mer bevisste på det, sier Sæthre.

NYVALGT LEDELSE: Fra venstre Kjell Næss (nestleder), Audun Sør-Reime (oppl. sekr.), Tor Egil Pålerud (sekretær) Jane Brekkhus Sæthre (leder) og Torfinn Håverstad (nestleder).

Ole Palmstrøm

Like muligheter for alle

Etter mange år som nestleder vet hun hvilke krav som stilles til en leder. Og ikke minst hvilke muligheter man har.

– Sitter man i ledelsen av et forbund har man uante muligheter for å formidle det en tror på. Det er gøy og sammensatt. Ingen jobb er for stor, ingen for liten. Det handler om å forholde seg til mennesker og få respekt for den jobben man gjør. Man treffer statsministre, statsråder, partiledere og viktige politikere. Man blir ydmyk. Jeg føler jeg har vært heldig som har havnet i en jobb med alle disse mulighetene.

Mulighet er for øvrig et nøkkelord for Jane og hennes engasjement i fagbevegelsen. Arbeidet for at alle skal ha lik mulighet til å lykkes – at det ikke er økonomien til en selv eller familien som skal avgjøre hvilke muligheter man får – er helt sentralt for den nyvalgte lederen.

– Fagbevegelsen er for meg en garantist for rettferdighet. At alle skal bli sett og hørt er, når alt kommer til alt, det som ligger i bunnen for alt mitt engasjement, fastslår Sæthre.

YDMYK: – Sitter man i ledelsen av et forbund har man uante muligheter for å formidle det en tror på. Det er gøy og sammensatt. Ingen jobb er for stor, ingen for liten, sier Jane B. Sæthre.

Ole Palmstrøm

Bank av lillebror

Selv har hun blitt lyttet til. Hun forteller om en oppvekst hvor foreldrene lyttet til barna sine. Hvor diskusjonene rundt middagsbordet var åpne og viktige. Kanskje var det i barneårene grunnlaget for ledelse ble lagt.

Storesøster Jane lot det skinne klart gjennom hvem som bestemte av henne og lillebroren.

– Jeg var en sjefete storesøster. Jeg bestemte over min fire år yngre lillebror så ofte jeg kunne, erkjenner Sæthre.

Den lederstilen ble drevet så langt at det endte i et opprør.

– Jeg likte Beatles, og mente at broren min burde høre på det jeg likte. En gang jeg kom hjem, tok jeg ham i å høre på Suzi Quatro. Det mente jeg at han måtte slutte med. Da fikk han nok. Han var 12 år, og fant ut at nå var det nok. Jeg fikk rett og slett bank. Du kan vel si at jeg sluttet å bestemme over ham etter det, ler Sæthre.

Lyttende og krevende

Etter det har hun lagt bort den ekstreme autoritære lederstilen. Hun mener selv at hun er flink til å lytte og inkludere.

– Jeg er ikke den som sier at sånn skal det være. Jeg har mine meninger, men vil ha innspill. Som leder skal man ta ansvar og kunne skjære gjennom. Men det betyr ikke at jeg har svaret på alt. Jeg har troen på at gode diskusjoner fører fram til gode svar.

Men at Jernbaneforbundet har fått en ny leder, tror Sæthre mange vil merke. Hun konstaterer at det er forskjell på henne og forgjenger Kjell Atle Brunborg.

– Jeg tror mange ser på oss som like. Det er ganske naturlig. Som nestleder handler mye om å spille lederen bra. Vi kan godt være uenige internt, men utad er det lederen som skal vises, sier Sæthre.

Hun tror nok hun av enkelte kan bli oppfattes som krevende.

– Jeg er direkte og går rett på sak. Det er ikke alltid jeg er så fintfølende. Jeg kan nok også være på grensen til sårende. Det hender jeg i ettertid tenker at dette kunne jeg løst annerledes, sier Sæthre.

Hun konstaterer at hun til tider rett og slett blir for ivrig og engasjert.

– Men så er jeg jo også veldig blid og sjenerøs. Og aldri langsint. Og så mener jeg at jeg er saklig. Jeg tar aldri mannen – bare ballen.