TEKST: LINE SCHEISTRØEN

line@lomedia.no

FOTO: TRI N. DINH

tri@lomedia.no

Krisen i olje- og verftsindustrien rammer også polakker som kom til landet.

– Det kom ikke som noen overraskelse på noen av oss, sier Slawomir Szczepaniak.

Han forteller om dagen i mars i år da det ble innkalt til allmøte på skipsverftet i Møre og Romsdal. Fra 1. april var det slutt. Det var ikke mer jobb å få. Permitteringer var uaktuelt. Fremtiden var usikker.

– Selv om det var forventet, så var det ikke noe hyggelig å miste jobben. Men da hadde jeg allerede skjønt at det kom til å gå den veien. I begynnelsen var vi 700 mann, så kom nedbemanningene til vi til slutt var færre enn hundre igjen. Jeg begynte ganske tidlig å se meg om etter ny jobb, forteller Szczepaniak.

Arbeidere fra Øst-Europa er de som rammes hardest av nedskjæringer i industrien. Arbeidsledigheten i gruppen har økt med nesten én prosent siden i fjor, noe som er betraktelig mer enn arbeidsledigheten totalt.

Fortsatt jobber

Szczepaniak ble i Molde, mottok dagpenger fra NAV i en kort periode, men oppsøkte ikke NAV for å få hjelp til å skaffe ny jobb. På egen hånd fulgte han med på stillingsannonser og brukte ivrig kontaktnettet i Norge.

Som anleggsarbeider var han vant til å flytte på seg. Siden han første gang kom til Norge i 2008 for å jobbe har han arbeidet mange steder, spesielt langs kysten i Norge. Og selv om han var på leting etter noe mer stabilt, var han glad da han fikk en korttidskontrakt hos en av underleverandørene på et stort veianlegg på Kvam i Nord-Fron kommune i Oppland. Szczepaniak og kollega Piotr Brodzki er med og bygger tunell.

I første omgang har Szczepaniak en kontrakt som varer i 11 uker, men han håper det blir mer arbeid fremover. I mellomtiden er han på utkikk etter andre jobbalternativer.

– Det handler ikke bare om flaks, men også om hvor motivert du er for å finne deg en jobb og hvordan du oppfører deg i arbeidslivet. Det er alltids muligheter å finne arbeid, mener Szczepaniak.

Ingen krise

De reiser hjem til Polen i friperioden. Kona venter deres første barn om kort tid. For Szczepaniak er det kanskje viktigere enn tidligere å vite at han har en relativt fast inntekt. Usikkerheten er vanskelig å sette ord på.

– Vi blir på et vis vant til å ha det sånn, men hvordan det er å leve med en slik usikkerhet? Det er et vanskelig spørsmål. Men det er klart vi blir litt stresset. Vi jobber for å forsørge familien hjemme i Polen. Vi har koner og barn, forteller Szczepaniak og kollega Brodzki.

– Men vi prøver å tenke positivt. Hvis jeg mister jobben igjen og ikke klarer å skaffe meg noe nytt med en gang, så kommer jeg igjen til å søke om dagpenger. Det er ingen krise å miste jobben, heller ikke å være uten arbeid i en-to-tre måneder. Problemet oppstår når det er absolutt ingen jobber å søke på eller muligheter til å få, sier Szczepaniak.

Blir så lenge de kan

De har fortsatt lyst til å jobbe i Norge.

– Vi kan selvfølgelig dra hjem til Polen, men til hva? Arbeidsmarkedet er vanskelig også i Polen. Jeg håper fortsatt å kunne jobbe i Norge en stund fremover, sier Szczepaniak. De har ingen umiddelbare planer om å flytte familien til Norge. Brodzki, som kom til Norge allerede i 2005, har flere ganger tenkt tanken og diskutert det med familien. Han har også lært seg norsk.

– Men ville jeg hatt mer tid sammen med familien hvis de flyttet til Norge? Som anleggsarbeider jobber vi mange steder. Jeg hadde uansett vært pendler. Så enn så lenge at jeg ikke kan jobbe fast på et sted i Norge, så er det ikke aktuelt for kona og barna og flytte hit. Men jeg tenker ofte på det, sier Brodzki.

Mens Brodzki har lært seg norsk, satser Szczepaniak på å perfeksjonere engelskkunnskapene. Han er forberedt på å måtte søke jobber i andre land enn Norge.