LINE SCHEISTRØEN

line.scheistroen@lomedia.no

– Jeg håper vi får se nordlys!

Hun spenner på seg ski, setter på hodelykta og legger i vei langs scootersporet som tar skiløpere til skiløypa. Turkompisene Susie og Kira løper fritt. Det er tidlig kveld på en av de første dagene i året. Gradestokken forteller om temperaturer ned mot 20 minus. Skydekket, som har gitt litt nysnø i sporet i løpet av dagen, er på retur og en ubeskrivelig stjernehimmel kommer til syne.

Turister fra hele verden betaler tusenvis av kroner for å oppleve snø, kulde, mørketid og for å jakte på nordlys, ofte kalt naturens vakreste skuespill.

– Vi har mye å by på, så jeg har stor tro på framtida for Sør-Varanger og Finnmark.

• Følg oss på Facebook og Twitter

Reisende med råd

– Du kan få låne ski av meg, utfordret Trine Amundsen da det flere uker før vårt besøk i nord ble snakk om å teste noen kilometer av skiløypa like utenfor Kirkenes.

Og det er neimen ikke så lett å si nei til Amundsen, så utfordringen resulterer i skitur. Det går heldigvis ikke alt for fort, for det skal jo tross alt prates – noe Amundsen er flink til. Samtidig skal naturen nytes og besøket guides. Amundsen er god til det også.

Trine Amundsen er stort sett på tilbudssida, privat og i jobben. Som faglig ungdomssekretær i Finnmark er hun reisende – hun tilbakelegger 15-20 000 kilometer i bil hvert år – i råd og veiledning til ungdommer som lurer på hvorfor de skal bli medlemmer i LO.

– Jeg tilhører en generasjon som har fått det meste på sølvfat. Det er ikke så enkelt å få denne generasjonen til å forstå at de må bli medlemmer for at vi ikke skal miste alt det fagbevegelsen har jobbet fram i 100 år.

Rett før jul gikk hjørnesteinsbedriften Sydvaranger Gruve konkurs. 400 personer, mange av dem unge, sto plutselig uten jobb. Nordens Klippe tok ansvar. Klubben hjalp medlemmer, men også ikke-medlemmer. Amundsen håper den nære historien får unge til å engasjere seg mer i fagbevegelsens arbeid.

Sissel M. Rasmussen

Sårbar ungdom

Hun besøker elever på skoler og lærlinger ute på bedrifter mer enn én gang i løpet av et år.

– Når vi kommer igjen og igjen, så husker lærlingene oss. Til slutt melder de seg inn. Det er viktig å være ute blant folk. Jeg skulle gjerne brukt mindre tid på kontoret og mer tid ute.

Hun er bekymret for en del ungdommer og unge familier i Kirkenes. For mange unge har ingen ting å gjøre; det er vanskelig å få lærlingplass og det er nesten umulig å få jobb. Konkursen i gruva før jul gjør situasjonen enda vanskeligere. Amundsen frykter at enkelte mister grepet om hverdagen og at «hus og heim» går i oppløsning. Hun er også redd at mange forlater Kirkenes for aldri å komme hjem igjen.

– Dere vet hvor dere finner meg, sier Amundsen når hun dagen etter den nevnte skituren møter ungdommer som står i den vanskelige situasjonen. I lokalsamfunnet kjenner de fleste hverandre. Det gjør dem sterke, men også sårbare.

– Jeg håper jo at gruva åpner igjen. Men skulle så ikke skje, ja så skal vi klare oss likevel.

• Få nyhetsbrevet vårt her:

I tippoldefarens fotspor?

Amundsen er et utpreget ja-menneske. Det resulterer blant annet i en aktiv hverdag, men Amundsen er glad i å jobbe og liker å ha mange aktiviteter på gang.

– Men da jeg ble spurt om å være «fyllstoff» på lista til KrF, sa jeg faktisk nei. Jeg sa nei flere ganger.

Da hun knapt var blitt stemmeberettiget, var Amundsen «fyllstoff» på en lokal liste. Hun fikk såpass mange stemmer at hun ble vara til kommunestyret. Det ga henne en smakebit på hva det innebærer å være lokalpolitiker.

– Det er mye å sette seg inn i og haugevis av dokumenter som skal leses. Det tar tid hvis du skal gjøre en ordentlig jobb, og det syns jeg vi må kunne forvente av politikere. Jeg har ikke tid til det nå. Jeg har lyst til å konsentrere meg om jobben min som i seg selv er både tids- og arbeidskrevende.

Hun sa også nei til å stå på Arbeiderpartiets liste i forkant av fjorårets kommunevalg. Hun angrer litt, men håper at det kan by seg muligheter senere hvis hun vil engasjere seg politisk.

– Jeg syns jeg kan for lite om politikk. Jeg trenger mer kunnskap og erfaring før jeg eventuelt kan bli «politiker». Tippoldefaren min satt på Stortinget rundt 2. verdenskrig, så kanskje jeg en gang kan følge i hans fotspor.

Hun sier det litt på fleip, men også med litt alvor. Amundsen skal, uansett politisk framtid eller ei, gå på SAMMEN-akademiet, LO og Aps fagligpolitiske skolering.

Hjemme best

Egentlig er det idrett som er Amundsens «fag». Hun gikk store deler av videregående skole i Oslo, på en linje med hovedvekt på ballett. Senere har hun studert idrett i Brasil og i Sogn.

Men så langt har ikke idrettsutdannelsen blitt til jobb. Før hun ble faglig ungdomssekretær har hun blant annet vært lærervikar, og hun har jobbet i gruva. Hun var medlem og studiekontakt i Nordens Klippe, noe som ble inngangsbilleten til engasjement og etter hvert jobb i LO.

"Skal du begynne å jobbe, så får du organisere deg", var beskjeden Amundsen fikk hjemme. Moren er lærer og faren styrmann på båt. Amundsen karakteriserer familien som en typisk engasjert arbeiderfamilie.

– Jeg er veldig familiekjær!

I periodene Amundsen har bodd andre steder enn i Sør-Varanger, har hun likevel alltid vært mye hjemme.

– Da jeg bodde i Oslo, var jeg hjemme sikkert en helg i måneden. Mamma mente det var billigere å få meg hjem enn at jeg gikk på shopping i Oslo. Det stemte nok. Jeg hadde uansett godt av et par år borte fra Kirkenes. Jeg vokste veldig på det.

Hun gir årene i Oslo æren for at en stille og innesluttet ungjente fikk tro på seg selv. Jenta som før knapt våget å ta ordet i klassen, snakker i dag i små og store forsamlinger med tilsynelatende stor selvtillit.

Rosa, men røff

Når det kommer til shopping, så gjør Amundsen unna «harryhandelen» i nabolandene. Med Russland og Finland bare få kilometer unna hjemstedet, kjører hun relativt ofte over grensen for å kjøpe billig bensin, sushi, lakris, høye hæler, pels og rosa skinnhansker. Ja, det meste som kjøpes må gjerne være rosa. Amundsen simpelthen elsker rosa, så både snøscooteren og den nyinnkjøpte rifla har innslag av fargen.

Hun er glad i Russland og har gjennom jobben også kontakter over grensen. Hun vil gjerne lære seg russisk. Amundsen føler seg ikke ferdigutdannet.

Hun mener fagbevegelsen, spesielt i nord, bør ha russisk språkkompetanse.

– Vi er så nære naboer, og selv om kulturen er forskjellig, opplever jeg at vi sliter med mange av de samme problemene. Det er viktig at vi møtes og utveksler erfaringer.

Fanget i nord

Skituren følger sporet til Munkeferden, turrennet som rett før påske hvert år lokker små og store til å gå 34 kilometer over fjellet fra Sandnes til Neiden.

Amundsen har, nær sagt selvfølgelig, deltatt.

– Men jeg går ikke på ski for å ha det hyggelig altså. Det er trening og luftetur for hundene. Når jeg skal på kosetur, kjører jeg snøscooter.

Denne kvelden er det ingen motorlyd. Kun Amundsens plystring bryter stillheten. Hun plystrer ikke på hundene, men på nordlyset. Å plystre på nordlyset var en gang forbundet med fare. Nordlyset kunne komme og ta deg.

Nordlyset dukker opp, danser litt over himmelen, før det forsvinner igjen. Men Amundsen forsvinner ikke. Hun er derimot fanget i nord. Helt frivillig.