Kommentar: Svein-Yngve Madssen

sym@lomedia.no

Det er liten trøst for Arbeiderpartiet at de fremdeles er Norges største parti. Det må også være et tankekors for LO at de ikke maktet å sette arbeidslivet på dagsorden slik de ønsket. LO-leder Hans-Christian Gabrielsen og NHOs administrerende direktør Kristin Skogen Lund hadde helt rett da de etterlyste framtidas arbeidsplasser som tema i valgkampen. LO gjorde i hvert fall en innsats for å få det til, mens NHO var mest opptatt av formueskatten.

Det er for tidlig å gi de grundige analysene av hva som gikk galt for de rødgrønne partiene. Mye tyder likevel på at SV og Senterpartiet i stor grad sikret sin framgang ved å spise av Arbeiderpartiet. De borgerlige partiene gikk alle tilbake. Tross det klarte ikke Arbeiderpartiet å vokse. Tvert imot ble partiet valgets store taper over hele landet. En av forklaringene kan være at deres beskrivelse av situasjonen av Norge ikke samsvarte med den hverdagen folk opplever. En annen er flørtingen med Venstre og Kristelig Folkeparti tidlig i valgkampen.

• Støre: Stor skuffelse for Arbeiderpartiet

Hva som gikk galt er en analyse som også LO må gjøre. LO har helt rett i at alt for mange står utenfor arbeidsmarkedet og at store deler av norsk arbeidsliv har blitt brutalisert de siste årene. Sosial dumping, svart økonomi og arbeidskriminalitet berører mange arbeidstakere i norsk arbeidsliv. Men det er også her fagbevegelsen sliter med å organisere. Det er her vi finner mange arbeidsinnvandrere, mennesker uten stemmerett ved stortingsvalg. De som virkelig trenger fagbevegelsen og et regjeringsskifte deltok trolig i liten grad ved valget. Det er grunn til å frykte at det også gjelder mange av dem som ikke har en jobb å gå til. Valgdeltakelsen gikk noe ned fra 2013 da 78,2 stemte. I år ble det 77,6 prosent.

Fagbevegelsen går nå inn i fire krevende år, hvis regjeringen beholder støtten fra Venstre og Kristelig Folkeparti. Høyre og Fremskrittspartiet prater i festtaler om hvor fantastisk den norske modellen er. Nå får de fire nye år på å vise om de virkelig mener det og bare trengte noen år på å lære hva modellen innebærer av samarbeid, tillit og involvering. Uansett er LO og de borgerlige partiene reelt uenige på flere viktige områder. Det gjelder synet på privatisering og konkurranseutsetting, på arbeidstid og midlertidighet, og hvor viktig kampen mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet er.

LO og forbundene må nå mobilisere. Det beste svaret er å styrke organisasjonen. Medlemstallet må opp og den synkende organisasjonsgraden må snus. Mer ressurser ut til de lokale organisasjonsleddene vil trolig være riktig. For det er ute på arbeidsplassene politiske holdninger skapes. Hverdagen er langt viktigere enn noen hektiske valgkampuker.

• Les flere saker om fagbevegelsen, arbeidsliv og politikk på vår forside