Tekst: Mia Paulsen

Foto: Arash Nejad/Nyebilder

Døra er åpen for dem som ikke har andre steder å gå. De er migranter uten rettigheter og lite penger. Her får de omsorg og behandling uansett oppholdsstatus. Leger, fysioterapeuter, tannleger, sykepleiere, psykologer og sosionomer jobber gratis. Å jobbe som sosialarbeider her er ikke som å jobbe i det «offisielle» hjelpeapparatet. Helsesenteret har uoffisiell adresse og drives i regi av Kirkens Bymisjon og Røde Kors.

– De som kommer hit er fratatt grunnleggende menneskerettigheter, sier sosionom Sonja Bjaaland.

De har ikke rett på hjelp med bolig og økonomi. Halvparten av de som bruker Helsesenteret går sulten til sengs mer enn en gang i måneden.

– Jeg har sendt syke gamle menn med bronkitt og feber ut i minusgrader. Vi har ikke noen bolig å tilby folk. Det vi da kan gjøre, er å informere om hvor det er billig mat og hvor det er akuttovernatting. Men overnattingstilbudet er nesten alltid fullt. Det er 50 plasser og ofte 80 oppmøtte. De kommer tidlig og trekker lodd. Mange orker ikke stresset. Det er fortvilende å se at folk går under, sier Bjaaland.

Det finnes ikke statistikk på selvmord blant papirløse. Men det skjer. Av og til bare forsvinner folk.

– Vi hadde en afghansk alenemor med tre barn her. Nå har vi ikke fått kontakt med henne på tre uker. Vi vet ikke om de er deportert, og vi er bekymret, sier Sonja.

Det de gjør på senteret kan gjøre en forskjell for enkeltskjebner. Sonja stortrives selv om oppgavene er store og budsjettet begrenset.

– Jeg lenker meg gjerne fast her, smiler hun.

– Jeg har en utrolig spennende jobb. Her er alle yrkesgrupper, og vi jobber tett og tverrfaglig. Andre steder i helsevesenet deler de opp altfor mye. Sånn som dette burde det være på alle helsesentre.

• Over 30.000 papirløse i Norge: Arya har bodd i telt i fire år

(saken fortsetter under bildet)

GLADMAT: Jalal Alimouradi (til høyre), både pasient og miljøarbeider, graver dypt i pastagryta på vaktrommet og ruster seg for en ettermiddag med nye pasienter sammen med (fra venstre) sosionom Sonja Bjaaland, koordinerende sykepleier Annlaug Telstø og tannlege Masooda Dustiyar.

arash nejad/nyebilder.no

Bilselgeren fra Kurdistan

Jalal Alimouradi er frivillig miljøarbeider på senteret – papirløs og uten rett til å jobbe. Sosionom Bjaaland rekrutterte ham da hun så han kunne være til hjelp for andre migranter. Jalal har studert mekanikk og jobbet som bilselger i Kurdistan.

Smertehelvetet har fulgt Alimouradi i mange år og han trenger fortsatt helsehjelp fra senteret. Kroppen hans var full av metalldingser som iranske leger hadde operert inn etter en bilulykke. Leger på Ullevaal sykehus fjernet metallet, men smertene i rygg og bein er fortsatt sterke. Han sliter med å holde humøret oppe.

Han kom til Norge for åtte år siden, men statusen til Jalal er fortsatt uavklart. Skjebnen hans ligger i Utlendingsnemndas hender etter at han klaget på asylavslaget.

Jalal unnskylder seg og setter seg på en stol. Det er for vondt å stå. Han venter på en samtaletime med Sonja.

Mange migranter sliter med traumatiske opplevelser. Et avslag på asylsøknaden og frykt for deportasjon kan føre til ny livskrise.

Jalal ble passivisert og usosial av depresjon og smerter. Han orket ikke kontakt med noen, forteller han.

– Det var nyttig å gå i psykisk helse-gruppe her, sier Jalal.

Nå får han oppfølgingssamtaler med Sonja, som er koordinator for psykisk helse ved senteret.

Sonja har tatt plass i stolen overfor Jalal.

– Du er flink til å holde deg aktiv, du gjør masse, sier hun oppmuntrende. Men Jalal rister på hodet. Han synes det blir for mye TV-titting i sofaen hjemme hos broren.

Han er frivillig på akuttovernattingstilbudet for fattige tilreisende i Gamlebyen og Majorstua misjonskirke. I tillegg sitter han i styret for Mennesker i Limbo, som Fontene skrev om i nummer sju i fjor. Det er en organisasjon for papirløse. Og så jobber han her på helsesenteret.

(saken fortsetter under bildet)

KLAR: Om et kvarter er det fullt her. Faduma Ali Hassan er språkmektig prosjektmedarbeider og har et særskilt ansvar for somali- og italiensktalende.

arash nejad/nyebilder.no

Pasientene kommer

Venterommet er foreløpig tomt. Snart vil det fylles opp av folk, noen langveisfra. Det er tirsdag og åpen dag for pasienter uten timeavtale.

I kjøkkenkroken på venterommet står en smilende Hassan Qarani og rører i en gryte full av pasta, grønnsaker og gode dufter. I likhet med Jalal er han frivillig miljøarbeider på senteret.

– Jeg er veldig glad, for jeg har nettopp fått oppholdstillatelse, sier han.

Kurdiske Hassan har erfaring som pizzakokk og journalist. Nå skal han begynne på et nytt liv med introduksjonskurs og videre utdanning.

Frivillige miljøarbeidere som Hassan og Jalal har viktige oppgaver som bindeledd til pasienter som snakker lite norsk. I tillegg til praktiske oppgaver fungerer de som tolker og hjelper til med å informere pasientene om tilbud og muligheter.

Faduma Ali Hassan koker kaffe og te før innrykket av pasienter. Hun er ansatt i prosjektstilling og er den som ordner alt: tolker, går på apoteket, jobber oppsøkende, koordinerer, informerer. Hun snakker norsk, italiensk og somali. I Somalia jobbet hun som hjelpepleier hos Leger uten Grenser.

– Uten deg stopper senteret, sier Sonja og smiler til Faduma.

Sonja har en 100 prosents prosjektstilling, men det er uvisst hvor lenge den varer. Totalt er de fire-fem stykker som får lønn og 170 som jobber frivillig.

• Følg oss på Facebook

(saken fortsetter under bildet)

DEILIGE DUFTER: Hassan Qarani har blant annet vært pizzabaker. Nå lager han mat til ansatte og frivillige på Helsesenteret.

Arash Nejad/nyebilder.no

Trangt om plassen

På vaktrommet er vinterjakker i ferd med å drukne stumtjeneren, og på kanten av et skrivebord ligger en ny sjokoladeeske oppå en gammel. Hassan feirer oppholdstillatelsen og spanderer søtsaker.

En tannlegestol med solid patina troner inne på et behandlingsrom, og et 30 år gammelt tannlegebor er fortsatt i bruk, donert av en ukjent tannlege. På et bittelite rom over gangen står et velbrukt ultralydapparat og i en krok av korridoren, bak et skjermbrett, en lenestol for blodprøver.

Men undersøkelser med moderne medisinsk teknologi må skje på sykehus. Diakonhjemmets sykehus tar imot pasienter fra senteret gratis. Ved andre sykehus er det mer varierende hvilken hjelp de gir.

– Sykehusene tar stort sett imot folk med somatiske behandlingsbehov. Det er verre med psykiske plager og lidelser, sier Sonja.

Nekter å behandle

Mange helsearbeidere er usikre på hvilke rettigheter papirløse har. Noen tolker loven strengere enn andre. Til og med lavterskeltilbud sier noen ganger nei til å slippe inn en papirløs med psykiske problemer.

– Folk er redde for å gi for mye helsehjelp. Og det er forferdelig lange ventelister til DPSene (distriktspsykiatriske sentre). Noen steder blir asylsøkere avvist fordi de har en uavklart situasjon, sukker Sonja.

Jalal Alimouradi bidrar med språkkompetansen sin på en brosjyre som skal fortelle om papirløse og migranters rettigheter. Brosjyren lages på mange språk, også norsk. Ideen er at pasientene kan ha den med seg og opplyse behandlere i hjelpeapparatet om sine rettigheter.

Sonja tar seg litt mat i farten før hun skal ha møte med fysioterapeut Laura Treacy. De vil starte en gruppe for somaliske kvinner og må diskutere hvordan tilbudet skal utformes. Har de et passende rom, og hva med matter?

– Jeg tror det går an å få noen brukte fra et yoga-senter jeg vet om. Og jeg tror vi kan klemme inn litt frukt og saft på budsjettet, sier Sonja.

mia.paulsen@lomedia.no

• Senter for papirløse lar vente på seg

• - Lønnsforskjellene gir mer svart arbeid