MORTEN HANSEN

morten.hansen@lomedia.no

– Jeg følte at jeg ikke var så glad lenger. Alt ble vanskelig. Ting gikk mye lettere inn på meg. Fortsatt synes jeg det er vanskelig å snakke om dette. Fortsatt skvetter jeg når jeg hører smell. Fortsatt blir jeg engstelig når det kommer menn med motorsykkelhjelm mot meg.

Torsdag 19. mars, 1987.

Vigdis Hunstad sitter på postkontoret på Slependen, og gjør opp kassen. Det har vært en hektisk dag. Dagen før pensjonsutbetalingene skal være inn på kontoene til folk. Det har vært mye folk i skranken. Nå skal hun hjem.

Men først skal en mann til komme.

En mann med maske og avsagd hagle.

• Jørgen og kollegane hans blir skjelt ut nesten daglig

Ikke se på øynene

– Jeg unngikk å se på øynene hans. Jeg hadde snakket med en som hadde vært ranet tidligere – og hun sa hun hadde sett øynene til raneren overalt. Det ville jeg ikke skulle skje med meg. Så jeg så på klærne hans. Våpenet hans – som han stakk i magen på meg. Og beina. Han hadde blå seilersko og sennepsgule sokker. Jeg husker at jeg tenkte at du verden for en dårlig smak.

Hunstad ler litt.

Men det har ikke vært mye latter forbundet med torsdag 19. mars, 1987.

Tilbake på jobb

Hun føler at hun klarer seg bra. Men da politiet kommer, orker hun ikke mer.

– Da var det slutt på å være flink. Vi var hos legen, og fikk noen beroligende piller, og så var vi på politistasjonen for å avlegge forklaring. Jeg husker at jeg gikk rundt og rundt. Og så måtte jeg inn for å spy.

Dagen etterpå var Hunstad hos bedriftslegen. Fire dager etter ranet var hun på jobb igjen. Dagen etter satt hun i skranken.

– Vi skulle liksom komme i gang igjen. Men vi hadde folk rundt oss som støttet oss og hjalp til, og som hjalp oss hvis vi trengte en pause. Det gikk ganske greit, egentlig, erindrer Hunstad.

• Flere opplever vold og trusler på jobben

Føler seg litt gal

Det gjør det i tre år. Da er det stopp. Alt føles vanskelig. Hunstad klarer ikke å jobbe.

– Jeg klarte ikke kunder som kom for brått inn, kunder som smelte med dørene og kunder som kjeftet. Alt ble for mye, forteller Hunstad.

Hun blir sendt til psykiater – til gruppesamtale. Der er det flere som har opplevd noe av det samme som Hunstad.

– Jeg følte at jeg var litt gal som måtte gå til psykiater. Og så følte jeg at jeg var en belastning for kollegaene. De måtte jo steppe inn når jeg gikk til psykiateren. Men det var ingen som klagde, altså. Sjefene mine støttet meg, og jeg følte at det hjalp.

• Da pasienten tok fram kniv, visste Anette og Carl Robert hva de måtte gjøre

Dette fikser jeg ikke lenger

Hverdagen kommer sakte, men sikkert, tilbake. Privat føler hun ikke at ranet preger henne. Men på jobb synes hun der et vanskelig å snakke med nye folk. Likevel bidrar hun på ransøvelser og holder foredrag om ranet.

Men nok blir snart nok.

I 1998 blir postkontoret ranet på nytt.

– Jeg hadde akkurat dratt på ferie. Men etter det følte jeg at nå må jeg gjøre noe annet, for dette fikset jeg ikke lenger.

• Fire innsatte angrep Alf Håvard med jernstang, stjal nøklene og rømte fra fengselet

Vil ikke slippe taket

Vigdis Hunstad kommer seg vekk fra skranken, og etter hvert begynner hun som sekretær i Postkom – i Oslo, Akershus og Østfold krets. Der er hun fortsatt.

Selv om det er snart 30 år siden hun ble ranet, preger det fortsatt Hunstad. Stemmen skjelver – av og til må hun tørke en liten tåre.

– Fortsatt føler jeg meg unormal, selv om jeg vil jo tro at jeg er ganske normal. Det er kanskje en form for skyldfølelse – selv om det ikke er noen grunn til at jeg skulle ha det, sier Hunstad.

At denne nagende følelsen ikke vil slippe taket. At hun aldri klarer å bli ferdig med ranet, gjør henne sint.

– Jeg er litt sinna på meg selv for at jeg ikke blir ferdig med det. Når vi snakker om dette kjenner jeg at det gjør noe med meg. Det blir vanskelig å snakke om. Og da blir jeg irritert, og tenker; Herregud, er du ikke kommet over det enda.