RAGNHILD HEYERDAHL

ragnhild@lomedia.no

Det er en augustnatt sommeren 2015. Paramedic Carl Robert Christiansen og ambulansearbeider Anette Myrseth er på nattevakt. Litt over klokken fem om morgenen får de et såkalt «kode 3» oppdrag. En dame skal fraktes fra legevakten til lokalsykehuset. Normalt sett er det en ganske behagelig oppgave. Udramatisk. Ingen hast.

De henter damen, får henne inn i bilen, og kjører i rolig tempo opp mot lokalsykehuset.

– Så du det? roper Myrseth plutselig.

– Hva da?

– Det ligger en fyr på bakken der borte.

Christiansen rygger bilen bakover, og foran inngangen til en boligblokk får han øye på en mann på fortauet. Han ligger der tilsynelatende livløs.

De forsvunnene nøklene

Christiansen gir beskjed til Myrseth at hun bare kan bli sittende i bilen så lenge. Han går mot mannen og ser et menneske han oppfatter som en sliten narkoman. Langt hår, ustelt, med buksene nedpå knærne. Er han død?

TØFFERE HVERDAG: – Aksepten for vold og trusler har endret seg. Terskelen for hva vi karakteriserer som normalt, er annerledes nå enn for ti år siden, forteller Carl Robert Christiansen og Anette Myrseth.

Sissel M. Rasmussen

Christiansen bøyer seg ned og tar ham forsiktig på hånda. Den er kald, men mannen grynter til, så han skjønner at det er liv.

Christiansen roper på Myrseth, tar radioen og kaller opp amk-sentralen. Han forteller at de har en bevisstløs pasient og trenger en ambulanse til. Myrseth tar akuttkoffert, oksygensekk og en monitor ut av bilen, de går tilbake til pasienten og begynner å undersøke ham.

Mens ambulansearbeiderne gjør sine undersøkelser, våkner mannen litt til. Han begynner å prate. De hjelper ham på beina og spør om de skal hjelpe ham på med buksa. Mannen sier ja.

Han begynner å stå mer oppreist nå. Bevegelsene blir kvikkere, og han begynner å kjenne etter i lommene sine.

– Hvor er nøkla? spør han.

Ambulansearbeiderne sier at de ikke har sett dem.

– Har dere sett nøkla? sier han, litt mer hissig nå.

Igjen svarer de to avkreftende.

– Faen, har dere tatt nøkla?

• Følg oss på Facebook

Til angrep på bilen

Kroppsholdningen til mannen er brått en annen. Han står framoverlent, bevegelsene er raske og aggressive. De to trekker seg litt unna, Christiansen griper radioen han har festet i en lomme på brystet og ber AMK om politistøtte.

– Hva trenger dere? Skjer det noe spesielt? spør de i andre enden.

I AMBULANSEN: Anette Myrseth forklarer hvordan hun måtte trykke på nødlåsen da en aggressiv pasient prøvde å komme seg inn i bilen.

Sissel M. Rasmussen

I det samme kommer det første svingslaget etter dem.

Heldigvis bommer han, og Christiansen varsler over radioen at nå går pasienten til angrep.

Myrseth griper den 15 kilo tunge monitoren og går mot bilen. Hun vil nødig ha den slengt etter seg. Men mannen følger etter. Myrseth småløper. Bilen er ulåst, og nøkkelen står i tenningen. Inni bilen har de en annen pasient. Hun rekker så vidt å hoppe inn i bilen, smelle igjen døren og trykke på nødlåsen før han er der.

Han røsker i døra. Den er låst. Han tar så albuen og slår hardt mot ruta flere ganger. Når det ikke funker, tar han fart og kaster seg mot bilen med hele sin kroppsvekt. Det er 4 millimeter plexiglass i ruta. Både Christiansen og Myrseth vet at det kan knuse.

– Nå gir den etter, tenker Myrseth og forbereder seg på å gi mannen et kraftig spark dersom han skulle klare å komme seg inn.

Pasienten inni bilen skriker til ham at han må slutte. Hun er redd, og Myrseth gjør sitt beste for å roe henne ned. Samtidig har hun makkeren sin der ute. Hun kan ikke forlate ham nå.

Mannen gir til slutt opp. Han snur seg rundt, og tar noe opp av bukselommen. På en åtte-ti meters avstand ser Christiansen toppen av en ring stikke ut fra en knyttet neve. Han mener å kjenne igjen den ringen. Den ligner ringen på en klatrekniv han selv har hjemme i skuffen. Christiansen griper etter radioen, og ser i det samme at mannen gjør den brettebevegelsen man gjør for å folde ut en foldekniv.

• «Jeg er med i LO i all hemmelighet. Om jeg avslører det, er jeg redd jeg mister jobben»

Dødsangst

– Kniv! Kniv! roper Christiansen inn i radioen og ser mannen komme gående mot ham med kniven hevet.

Christiansen rygger ut i veibanen med ansiktet mot mannen. Det er det tryggeste akkurat nå. Han er god til å løpe. Her er han godt synlig og har åpent lende.

Den erfarne amulansearbeideren er ikke lenger bare bekymret. Nå er han livredd. Han er fagperson. Han vet hvor farlig situasjonen er. Dersom mannen skulle klare å stikke ham tre-fire ganger i brystet eller to ganger i magen, kan det være nok. Da er det ikke nødvendigvis noen redning i at Ullevål sykehus ligger fire minutter unna.

DEBRIEFING: Ambulansetjenesten har en egen ordning med kollegastøtte der ansatte som opplever dramatiske situasjoner, blir tilbudt samtaler med kollegaer som har videreutdanning i psykotraumatologi. Carl Robert Christiansen og Anette Myrseth er godt fornøyd med oppfølgingen fra arbeidsgiver.

Sissel M. Rasmussen

Det er åtte meter mellom dem. Han vet at hjelpen er på vei. Men idet han ser kniven vet han at det haster. Nå kan det dreie seg om sekunder, ikke minutter. Han fortsetter å rygge i samme tempo som mannen kommer mot ham, men tør ikke snu ryggen til.

Plutselig, og uten noe forvarsel, snur mannen bare på hælen og går motsatt vei. Christiansen skjønner ingenting. 30 sekunder senere er den andre ambulansen ser. Den har kommet kjørende med blålysene på, men uten sirener. Trolig har mannen sett den komme fra krysset noen hundre meter lenger oppe.

Fra politiet får de senere høre at det ble en voldsom pågripelse.

• Nå er det ikke lenger lov å tvinge 67-åringer til å slutte på jobben

På jobb igjen

– I ettertid er jeg veldig glad for at det var vi som fant ham, og ikke den vanlige mannen i gata, sier Myrseth.

Både hun og Christiansen gikk på jobb igjen dagen etterpå. Begge mener de det var viktig å oppleve den normale hverdagen igjen så raskt som mulig. De legger imidlertid ikke skjul på at hendelsen preget dem den første tiden.

– Fjorten dager senere skulle jeg høre igjennom lydloggen fra den natta. Jeg var interessert i tidsforløpet, fordi jeg tenkte det kunne brukes i opplæringssammenheng, og ville skrive ned klokkeslettene for når ting skjedde. Men da skalv jeg slik på hendene at jeg ikke klarte å skrive, forteller Christiansen.

• Hjelp, jeg har fått advarsel fra sjefen

Livsviktig kursing

Fortsatt kan han kjenne det fysisk i kroppen når han snakker om hendelsen.

Like fullt kaller han det hele en «suksesshistorie».

I ambulanseavdelingen ved Oslo universitetssykehus, der Christiansen og Myrseth jobber, har alle ansatte gått på kurs i sikkerhet, selvbeskyttelse og konflikthåndtering.

– Jeg er helt overbevist om at det var det som reddet livet mitt i august i fjor. Jeg hadde lært å kjenne igjen når en konflikt eskalerer, sier Christiansen.

Fordi han så signalene tidlig, hadde han bedt om politistøtte allerede før mannen begynte å slå og lenge før han trakk kniv.

– Det kjøpte meg flere minutter i en kritisk situasjon.

LETT TILGJENGELIG: Rutiner er viktig for sikkerheten. Radioen skal alltid sitte i brystlomma, forklarer Christiansen.

Sissel M. Rasmussen

Mer trusler og vold

Myrseth er godt fornøyd med oppfølgingen hun fikk etter episoden, og er ikke redd for å gå på jobb. Men trusler og voldsepisoder har blitt mer vanlig, opplever hun. Blant annet har rusmiljøet blitt tøffere. Derfor skulle hun også ønsket seg flere tiltak for en tryggere arbeidshverdag.

– Det er nok ikke siste gangen vi opplever noe slikt. Jeg skulle ønske vi hadde mer å forsvare oss med. En pepperspray for eksempel. I dag har vi ingenting i ekstreme situasjoner som den vi var i.

• Bedriften vil trekke ansatte 2000 kroner dagen ved sykefravær

• Sjekk lønna i over 100 bransjer

Anette Myrseth og Carl Robert Christiansens historie har tidligere vært presentert i bladet Ambulanseforum.