Ingebrigt Bjerke

Når lønnsoppgjøret starter 23. mars, må LO-leder Kine Asper Vistnes og leder i Fellesforbundet Christian Justnes sørge for at motparten forstår at et av kravene er et lavlønnstillegg.

Frontfagsmodellen er nemlig truet av NHO Reiseliv.

Fordi NHO Reiseliv leser protokollen fra frontfaget som fanden leser bibelen.

Tariffoppgjøret 2024 på overenskomsten for skianlegg mellom Norsk Arbeidsmandsforbund og NHO Reiseliv ble som for to år siden mest en krangel om lavlønnstillegget.

Det skulle ikke ha vært nødvendig. Trodde vi på forhånd.

Fellesforbundet fikk gjennom sine krav om et generelt tillegg og et lavlønnstillegg. Som sikrer økt kjøpekraft. Helt i tråd med det som var føringene fra LO sentralt. Oppgjøret og ramma på 5,2 prosent ble tatt som en seier som sikrer reallønnsvekst.

Lavlønnstillegget ble også behørig feiret.

Når daværende ledere i Fellesforbundet og LO, Jørn Eggum og Peggy Hessen Følsvik begge omtaler oppgjøret i frontfaget som et viktig løft for de lavtlønte, skulle man tro at det ville gjelde for flere enn bare de på TEKO-overenskomsten.

Frontfaget ga som kjent kr 7,- i generelt tillegg og kr 3,50,- ekstra til tekstil og konfeksjon. Som er de eneste i frontfaget med snittlønn under 90 prosent av resten av industrien.

Lønnsstatistikken viser at skianlegg i 2023 hadde et lønnsnivå i snitt på 85 prosent av industriarbeiderlønna.

Tallene viser at lønnsnivået i skianlegg har gått ned i forhold til resten de to siste åra. Den trenden skulle vi snu.

En rask protokoll-sjekk fra hovedoppgjør og mellomoppgjør siden 2012 viser at overenskomster som har under 90 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn, fikk lavlønnstillegget som frontfaget hadde forhandlet fram.

Unntatt for de som forhandler med NHO Reiseliv i 2022 og i år. Før den tid hendte det at selektiv rapportering fra skiheis-sjefene gjorde at skianlegg havnet over 90-grensa. 

I mellomoppgjøret i 2023 fikk også skianlegg lavlønnstillegget på 3 kroner og det generelle tillegget på kr 7,50,-. 

Også tillitsvalgte i skianlegg jublet over lavlønnstillegget i frontfaget for to år siden. Men det skal jo forhandles først.

NHO reiseliv har i de to siste hovedoppgjør stått fast på at det ikke er snakk om et lavlønnstillegg i frontfaget. Men et særskilt tillegg til de på TEKO – som altså har normal-lønnssatser i sin overenskomst.

Skianlegg og andre som har minstelønnssatser i sin overenskomst, må hente inn dette i lokale forhandlinger, hevdes det hardnakket. 

Når partene møtes ved forhandlingsbordet og den ene parten tolker seg bort fra frontfagsmodellen, overdøver det hele oppgjøret.

Mange godt begrunna krav fra skianlegg blir blankt avvist.

Alt ender fort opp med å redde stumpene i kroner og øre.

Før skianlegg var inne til forhandlinger, hadde hotell og restaurant med Riksavtalen akseptert omtrent det samme fra NHO reiseliv. Legg merke til at NHO på død og liv ikke vil at noe utover det generelle tillegget skal kalles lavlønnstillegg. For da får bransjen et dårlig rykte. 

Når du leser protokollen fra frontfaget, står ikke ordet lavlønnstillegg nevnt. Men det står i kravlista fra Fellesforbundet. Og LO-sjefene omtaler resultatet som et lavlønnstillegg. 

I kampens hete og for å unngå brudd, aksepterte forhandlingsutvalget for skianlegg et såkalt ansiennitetstillegg på kr 2,50,-. Men ikke alle skal med. NHO strakte seg til at de med ansiennitet på mer enn fire år eller fire sesonger får noe ekstra.

I praksis betyr jo det at de yngste med lavest timelønn på skianlegg ikke får del i noe løft for de lavtlønte.

Lav begynnerlønn, stor turnover og lav organisasjonsgrad fortsetter nok i mange norske skianlegg. 

Det var vel ikke slike forhandlinger Jørn og Peggy så for seg etter at frontfaget var i havn i april for to år siden? 

NHO Reiseliv har flere overenskomster som ligger helt i bunnen på lønnsstatistikken. Faktisk hele fem av de 10 dårligste. Den posisjonen har de tydeligvis tenkt å beholde.

Skal frontfagsmodellen fungere og faktisk sørge for å løfte de med lavest lønn, må nok hele LO-familien stå mer samla.

Og nå må Christian og Kine sørge for at protokollen fra frontfaget blir så tydelig at alle forstår opplegget.

Jo Moen Bredeveien

Det er ikke lenger så mange av oss som husker hvordan det opplevdes da vi fant oljen i Nordsjøen.

Vi som er vokst opp i oljelandet, alle som er født etter 1967, har vent oss til at Norge har olje, og at det har brakt oss mye glede og velstand. Og de siste årene: Litt skam.

Vi kjenner ikke til debatten om hvordan vi best skulle forvalte denne plutselige gaven fra naturen.

Altfor få vet hvor visjonære folkene i industridepartementet var da de i 1971 la fram «de ti oljebud» – en av de viktigste tekstene som er skrevet i moderne norsk historie.

Det første budet lyder: «Nasjonal styring og kontroll må sikres for all virksomhet på den norske kontinentalsokkel». Det tredje budet sier at oljefunnet skal gi grunnlag for ny næringsvirksomhet landet vårt, det sjette at ilandføringen av olje skal skje til Norge. Og det åttende budet skisserer et statlig oljeselskap.

Alt dette har siden blitt gjennomført. Og det har gjort landet vårt, som var rikt også før oljen, til et unntak i verdenshistorien.

Mye er glemt – også hvordan dette var en politisk kamp mellom høyresiden og venstresiden.

For å oppsummere veldig kjapt: Det var ikke de borgerlige partiene som ønsket mest mulig nasjonal kontroll, et solid grunnrenteregime og et statlig oljeselskap.

Anders Langes parti, forløperen til Fremskrittspartiet, ville selge Statfjord-feltet for 10 milliarder og slik la «nordsjøens skatter betale folkets skatter».

Men heldigvis: Historien gjentar seg, som det heter. Selv om det ikke er helt sant, er det sant nok at vi som lever i Norge i dag kan få være med på et nytt norsk råvareeventyr.

Vi er nemlig ikke bare velsignet med det svarte gullet i landet langt mot nord. Vi har også Europas største forekomst av det fremtiden skal bygges på.

Fensfeltet i Telemark er proppfullt av såkalte sjeldne jordartsmetaller, rare earth minerals på engelsk. Det har vi visst en stund, men denne uka ble det kjent at forekomsten er nesten dobbelt så stort som vi har trodd.

En ukefersk rapport fra selskapet Rare Earths Norway (REN) viser at mengden metall er på 15,9 millioner tonn, opp fra 8,8, som tidligere antatt.

Det betyr at Norge har en av verdens største forekomster av sjeldne jordarter. Bare Kina og Brasil har større kjente forekomster, og Kina står for over 90 prosent av all produksjon av sjeldne jordartsmetaller i dag.

Det er nesten ikke til å tro: Vi har funnet kjelen ved enden av regnbuen to ganger.

• «Litium og sjeldne jordartsmetaller vil snart bli viktigere enn olje og gass», sa EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen for noen år siden.

• Kinas store leder Deng Xiaoping skal ha sagt at «mineralene skal bli for Kina det oljen er for Saudi-Arabia».

• Ap-ordfører Linda Therese Thorstensen i Nome nøyer seg med å nøkternt slå fast: «Dette er store nyheter for Nome og hele Norge». Det er vanskelig å være uenig.

Det er mange hindre som må overvinnes før kommersiell gruvedrift er i gang. Den enorme, åpne Bayan-Obo-gruven i Kina er for eksempel ikke mulig å kopiere i et land der kraftkabler og vindparker utløser voldsomme folkelige protester.

Selv med en hypermoderne løsning med usynlig tunnel og et transportbånd til å frakte massene mange kilometer ut til en fabrikk lagt til en så skånsomt plassering som mulig, som det snakkes om på Fensfeltet, vil trolig gi grunnlag for store protester.

Den gode nyheten er – eller: burde være – at vi i det minste vet hvordan vi skal organisere oss politisk for å mest mulig nytte som land og folk av denne sjeldne gaven under jorda. Vi har jo gjort det før.

Vi har sørget for nasjonal kontroll over oljen – og over vannkrafta vår. Vi har ført en politikk som har gitt nasjonale ringvirkninger rundt naturressurser i form av leverandørindustri og annen næringsvirksomhet. Vi har beholdt nasjonal kontroll over utvinningen, og vi har bygd statlige selskaper. Det som i dag heter Equinor het som kjent Statoil fram til 2018. 

Vi kan ganske enkelt trykke på repeat-knappen og bygge lignende strukturer rundt våre sjeldne jordartsmetaller.

Det blir trolig ikke snakk om den samme superprofitten som oljen gir. Det er en rekke andre ting som ikke kan overføres én til én fra utvinning av sort gull på havbunnen til mineraler på land. Men vi har blueprinten og vet hvordan dette skal gjøres.

Men her kommer den dårlige nyheten: Vi følger ikke vår egen suksessoppskrift.

I mars i fjor sa Stortinget nei til følgende forslag fra Rødt, Senterpartiet og SV: «Stortinget ber regjeringen opprette et statlig mineralselskap for å sikre nasjonal kontroll over strategisk viktige mineralressurser og verdiskaping for fellesskapet».

Alle andre partier enn de tre forslagsstillerne stemte imot, inkludert det sosialdemokratiske partiet Arbeiderpartiet.

Altså partiet som, mer eller mindre på egen hånd, sørget for de ti oljebudene og en lysende framtid. Det er ikke bare enkelt å forstå. «Tidsånd» og «nye tider» må trolig være en del av en forklaring, uten at det bidrar til at noen blir særlig klokere.

Den gode nyheten er at et samlet storting, inkludert Arbeiderpartiet, nå får en mulighet til å gjøre en klokere vurdering.

Senterpartiet leverte onsdag et nytt forslag om å opprette et statlig mineralselskap til Stortinget.

«Stortinget ber regjeringen opprette et statlig mineralselskap som, i tett samarbeid med private aktører, skal utvikle, forvalte og sikre nasjonal kontroll over strategisk viktige mineralressurser», lyder den korte teksten som kan legge grunnlaget for mye fint for alle oss som lever i nasjonen Norge i fremtiden.

Omtrent så sosialdemokratisk man kan få det, altså. Og dermed et forslag det burde være meget mulig å få støtte til i en stortingssal der flertallet av delegatene bekjenner seg til rødgrønne verdier.