Camilla Yndestad (tekst)

camilla.yndestad@lomedia.no

Har du støtt borti ordet "minstelønnsavtale" før? Eller hva med "normallønnsoverenskomst"? Ikke det, sier du – da bør du holde ut noen linjer til og absorbere kunnskapen du ikke ante at du savnet!

La oss starte med ordet "overenskomst". Smak litt på det. Ikke det mest saftige dropset i smågodtposen, kanskje, men dog så nyttig:

En overenskomst er kort fortalt en skriftlig avtale mellom arbeidstakerorganisasjoner (for eksempel LO) og arbeidsgiver om lønns- og arbeidsvilkår. Uttrykket overenskomst blir brukt om del 2 i tariffavtalen, altså den delen som inneholder bestemmelsene om lønns- og arbeidsvilkår, og som revideres ved tariffoppgjørene. Del 1 i tariffavtalen er hovedavtalen.

Annet hvert år er det hovedoppgjør. Som oftest, som i år, er det forbundsvise oppgjør. Det betyr at de enkelte forbundene forhandler med sine respektive motparter på arbeidsgiversiden, om endringer i overenskomstene. Dette kalles sentrale forhandlinger.

Henger du med? La oss gå videre til minstelønnsoverenskomst, eller minstelønnsavtale.

Dette er en overenskomst som som baserer seg på et system med minstelønn, der ingen som omfattes av avtalen skal ha dårligere lønn enn minstelønnssatsen.

I en overenskomst med et minstelønnssystem skal de tillitsvalgte, i tillegg til de sentrale forhandlingene, forhandle med sjefene i bedriftene om lokale lønnstillegg.

Motsatsen til en minstelønnsoverenskomst, er en normallønnsoverenskomst. Dette en tariffavtale der det ikke er lokale forhandlinger. Det vil si at den lønna som står i tariffavtalen, er den lønna du får.

Ble du noe klokere? Scroll videre!

Hvorfor finnes det normallønnsoverenskomster?

I Arbeidsmandsforbundet (NAF) er det flere normallønnsoverenskomster, blant annet Overenskomst for renholdsbedrifter, Vekteroverenskomsten, Fritid- og aktivitetsavtalen med NHO reiseliv og Fritids- og opplevelsesavtalen med Virke.

Men hvorfor finnes det normallønnsoverenskomster?

Forsker hos Fafo, Kristine Nergaard, mener det har å gjøre med et ønske fra både arbeidstaker- og arbeidsgiversiden om en lik lønn over hele landet.

– Mange av normallønnsoverenskomstene er nok til fordi det ikke har vært noe særlig grunnlag for lokale lønnsforhandlinger i bransjene. Overenskomstene bygger ikke på noen akkord-tradisjon, hvilket har vært tilfelle med minstelønnsoverenskomstene, sier hun.

– Men blir de ikke hengende etter i lønnsutviklingen når de ikke har lokale forhandlinger, da?

– I utgangspunktet så skal lavlønnstillegga og det at man legger mer penger i de sentrale tilleggene i et hovedoppgjør veie opp for det. I tillegg finner vi ofte ulike typer garantibestemmelser. Utfordringen kommer dersom lavlønnstilleggene i mellomoppgjøret ikke har vært høye nok, sier hun.

Lavlønnstillegg

Et av LOs hovedmål er å utjevne lønnsforskjellene i Norge. Et av virkemidlene er lavlønnstillegg.

I alle lønnsoppgjør krever LO et ekstra tillegg i lønna til arbeidstagere med lav lønn.

Her er det vanlig å sammenligne lønnsnivået med gjennomsnittet for industriarbeidere. Hvis lønna i en bransje faller under et avtalt nivå, vanligvis 90 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn, gis et lavlønnstillegg i mellomoppgjøret.

Nergaard forteller at det kan oppstå utfordringer på noen av normallønnsoverenskomstene dersom lavlønnstilleggene i mellomoppgjøret ikke har vært høye nok.

 – Men i utgangspunktet så skal tariffsystemet håndtere dette ved at man forhandler innafor samme ramme, og bare fordele pengene sentralt, sier hun.

Bedre å forhandle sentralt?

– I det store og det hele så er det sånn at noen bransjer ofte går igjen som lavlønnsbransjer i betydningen at de har en gjennomsnittslønn under 90 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Noen av disse er normallønnsoverenskomster, andre er minstelønnsoverenskomster, sier Nergaard.

Hun forteller at det er vanskelig å si om grunnen til at vi finner flere av normallønnsoverenskomstene her er fordi dette er bransjer der det er dårlig organisasjons- og forhandlingsgrad eller svak lønnsevne.

– Er det da bedre å bare forhandle sentralt hvis bakkemannskapet lokalt er svakt eller fraværende, tror du?

– Det er en vurdering som forbundet må gjøre. Har man i det hele tatt styrke til å ta ut lokale tillegg gitt at man skal over på en minstelønnsavtale? Klarer man å sette opp et forhandlingsutvalg som med en viss tyngde kan presse arbeidsgiver til å gi noe? Det er en vurderingssak, sier Nergaard.

Hensiktsmessig i bransjer med anbud?

Et annet hensyn som må vurderes er om det er mest hensiktsmessig å ha normallønnsavtaler i bransjer der oppdragene settes ut på anbud, og der lønn utgjør en stor del av kostnadene. I slike bransjer kan det være en fordel at lønna er noenlunde lik i de ulike bedriftene.

Nergaard forklarer at i bransjer der man ser det som en fordel for arbeidstakerne at man ikke konkurrerer på lønn, og i tillegg har svake klubber, kan være en fordel med en landsdekkende overenskomst som fastsetter lik lønn for alle.

Særlig når man klarer å hente ut frontfagsramma. I 2024 var frontfagsramma 5,2 prosent:

– Så lenge frontfagsramma treffer sånn noenlunde, så følger man lønnsnivået i industrien. På en del av disse overenskomstene så har man også garantiordninger som også bidrar til det, sier Nergaard.

Garantitillegg

Når det gjelder garantitilleggene har flere av normallønnsoverenskomstene i Arbeidsmandsforbundet garantibestemmelser, som slår ut dersom gjennomsnittslønna på overenskomsten er under 85 prosent av en gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Garantitillegget kommer i tillegg til det generelle tillegget og lavlønnstillegget.

I 2022 fikk renholderne et garantitillegg på 1,22 kroner per time. Vekterne fikk derimot ikke et slikt tillegg, fordi lønna lå over 85 prosent av industriarbeiderlønna.

– Får man da mer i de sentrale forhandlingene enn de ville ha fått hvis det skulle vært lokale forhandlinger i tillegg?

– Ja, for i disse garantiordningene henter man ut ganske mye. I utgangspunktet skal de sentrale tilleggene bli høyere – fordi man ikke forhandler lokalt og det dermed har lav lønnsgildning. Ramma fyller du opp dels ved garantitillegg, dels ved sentrale tillegg, og eventuelle endringer på minstesatser eller skifttillegg, eller lignende. Det at ramma er så tydelig, gjør at det er enklere å håndtere disse normallønnsavtalene, sier hun.

Annerledes i industrien

En annen utfordring med normallønnsavtalene, er at når en bedrift går bra, får ikke de ansatte noe høyere lønn av den grunn.  

På den andre siden, så får du ikke lavere lønn enn andre i bransjen dersom selskapet går dårlig.

Her er det annerledes i for eksempel industrien. Om en industribedrift går godt kan de hente ut mye i lokale oppgjør. Men går det dårlig, da kan det bli null i tillegg lokalt, og de ansatte får lavere lønnsøkning enn ramma fra frontfaget tilsier.

Men hvordan beregnes da ramma for normallønnsoverenskomstene? Tar de ut hele ramma i de sentrale oppgjørene? Kristine Nergaard svarer følgende:

– Ja, sånn i utgangspunktet regner man med overhenget fra i fjor – altså hvor mye man drar med seg av penger fra fjorårets oppgjør inn i årets oppgjør. Ofte er det sånn cirka en tredjedel, og så skal resten, bortsett fra den eventuelt lille delen som er anslaget på glidning – altså forskjellen mellom den lønnsveksten som er avtalt i et lønnsoppgjør og den som faktisk blir realisert – fylles opp av sentrale tillegg. Hvis man da klarer å oppnå ramma, sier hun.

Nergaard forklarer at det ikke er noen lov om at man skal oppnå ramma, men det er veldig sjelden at forbundene vil signere en avtale som ligger vesentlig under.

Hun trekker også fram et poeng som hun mener er litt underkommunisert, nemlig at det å få ramma ikke bidrar til å bringe lavlønnsfagene, inkludert flere av normallønnsovernskomtene, nærmere industrisnittet. 

– Så hvis man skal få forskjellene ned, må det ganske kraftige kronetillegg til i mellomoppgjørene, jamfør streiken i 2023. Det gjelder både minstelønnsområder og normallønnsavtaler. LO også har utredet dette, sier hun.

Kommer ikke dårlig ut

Så hva er da konklusjonen?

Kristine Nergaard er klar på at så lenge forhandlingssystemet fungerer, at man klarer å forutse ramma og at de som forhandler på normallønnsoverenskomstene klarer å få noenlunde lønnsvekst i forhold til ramma, så skal det ikke være så store forskjeller mellom normallønnsoverenskomster og minstelønnsavtaler.

 – Normallønnsoverenskomster er ofte lavtlønnsoverenskomster, og da er spørsmålet om man får gode lavlønnstillegg fordi man ikke kan ta ut noe lokalt, sier forskeren.

Hun mener ikke det er sånn at normallønnsoverenskomstene alltid kommer dårlig ut, men som allerede nevnt, har de ikke mulighet til å hente ut mer penger dersom det skulle gå veldig bra i bedriften.

– Men det er kanskje ikke bransjer der det er så lett å hente det ut heller. Når er det renholdsbransjen går veldig godt? Og hvordan vil større lønnsforskjeller mellom bedriftene påvirke en bransje der anbud med stor vekt på laveste pris, er viktig? Det er ikke så varierende som i industribedriftene, der den internasjonale konkurransesituasjonen gjør at enkeltbedrifter kan gjøre det veldig godt. I renholdsbransjen får man utbetalt det samme om det går godt eller dårlig, sier hun.