Brede Edvardsen var overbevist om at han skulle dø: – Hadde akseptert at alt var over

Merete Holtan

merete.holtan@lomedia.no

Jan-Erik Østlie (foto)

jan-erik@lomedia.no

Alvorlig sykdom kan være livsendrende – som om alle skruer løsner i hodet og innholdet der oppe må stables på nytt:

Hva er viktig for meg? Hva vil jeg med livet? Hva er det verste som kan skje?

Når du trodde at alt likevel var slutt, er det kanskje ikke så farlig med noen ting.

I mai i fjor sa Brede Edvardsen til manges overraskelse ja til å stille som motkandidat til ledervervet i Arbeidsmandsforbundet mot sin daværende sjef Anita Johansen.

Mange ble opprørt. Landsmøtet ble splittet.

– Det er ikke det at jeg sa ja til å stille som leder fordi jeg hadde hatt kreft, begynner Brede Edvardsen.

– Men de to tingene har faktisk en sammenheng.

Hørte ordet «pakkeforløp»

Det var i starten av desember 2020, på tampen av et lønnsoppgjør som var forsinket et halvt år på grunn av koronaviruset, at han oppdaget at han var syk.

Han hadde lenge kjent på en slags klump i halsen som var vanskelig å svelge unna. Han hadde enda lenger vært plaget av tette bihuler, noe han mener skyldes alle årene han jobbet som renholder med lavtrykksprøyter fulle av kjemikalier.

Da de stridende parter ble enige om en ny avtale for dem som jobber innenfor service- og vedlikehold, dro Arbeidsmandsforbundets nestleder rett til øre-nese-hals-spesialist.

Legen undersøkte bihulene, og lyste med det samme ned i halsen hans. Der fant legen noe som fikk ham til å si «et øyeblikk, jeg må bare ta en telefon».

Pasienten ble sittende og lytte til samtalen, og plukket opp ordet «pakkeforløp».

Klumpen i halsen viste seg å være kreft i en lymfeknute.

Fra januar til mai 2021 fikk han en hestekur cellegift. Samboeren Ann-Kristin, den utadvendte vernepleieren, turte ikke gå utenfor døra i frykt for å ta med seg koronaviruset hjem. Brede var så svak at det ikke måtte skje.

– Var du redd for ikke å klare det?

Han lener seg litt fram i sofaen hjemme i Sarpsborg. Svaret kommer raskt.

– Å ja, ja, ja. Det var jeg helt sikker på. Jeg hadde akseptert at alt var over.

Rett bak bryggeriet

Brede Edvardsen har møtt Arbeidsmanden på togstasjonen i Sarpsborg, skrudd av P2 på bilradioen og kjørt en god sløyfe gjennom østfoldbyen.

Han har skrytt av at byen er landets tredje eldste etter at selveste Olav den hellige vandret sørover og ikke orket mer da han så fossen ved Glomma.

Han har vist oss Borregaard Industrier og fabrikken der Vikingmelk en gang ble laget, pekt på hvor sirkusdirektør Arnardo bodde og passert hallen med et annen type sirkus – hjemmebanen til Sparta ishockey.

Han har kjørt gjennom «downtown» med kjøpesenter, rådhus og kirke – det er stort sett det – og stoppet opp på Kurland rett utenfor bykjernen. Der, noen svinger unna et ølbryggeri, bor Arbeidsmandsforbundets leder.

Inne står kaffen klar på kjøkkenøya.

Da Brede ble syk, bestemte han og Ann-Kristin seg for å flytte fra sin sjelfulle, men like trekkfulle, leilighet i et borettslag knyttet til Borregaard Industrier. Ikke fordi paret trengte noe mer lettstelt, men fordi de trengte noe å se fram til.

Noe lunt og lyst, rent og nybygd.

– Vi har flyttet 160 år fram i tid, sier Brede tilfreds.

NYTT HJEM: Det er lyst, åpent og lunt i hjemmet til Brede Edvardsen og samboeren Ann Kristin.

Jan-Erik Østlie

Ski og fotball

Forbundslederen snakker i sitt sedvanlige søvnige toneleie – langsomt, som om han har all verdens tid. Det står i sterk kontrast til hvor mye han har å gjøre, hvor mye han får gjort og hvor mye som begeistrer ham her i livet.

Om det så er arbeiderkamp og politikk – eller akvariefisker, hester, Ann-Kristin og musikk.

Vi starter med det første. Hvordan ble han en fagforeningsmann?

Foreldrene var begge klassiske arbeidere – faren var elektriker, moren hjelpepleier. Familien bodde på Bogerud sørøst i Oslo, et område med rykte for «mye dop og drit», som Brede formulerer det.

Selv kunne han suse på ski fra leiligheten foreldrene leide i en direktørbolig oppe i åsen og rett ned til Østensjøvannet. Han lekte cowboy og indianer i skogen, spilte fotball og hadde det fint.

Men leiligheten i direktørboligen var gammel og trekkfull, og foreldrene fant noe bedre på Holmlia.

– Jeg likte ikke å flytte, men kom til den rene luksus. Leiligheten på Holmlia var «speller ny» og lå i rekke, forteller Brede.

– Enebarn og einstøing

Året var 1982, han hadde Kiss på kassett og Pat Sharp på skjermen – i drabantbyen i Oslo øst fikk den lille familien kabel-TV for første gang.

Her skjøt borettslagene opp fra svære byggeplasser, og både nordmenn og innvandrere strømmet til. Brede hadde naboer og klassekamerater fra Kapp Verde, Tyrkia og Pakistan, Russland og Vietnam.

– Jeg lærte tidlig at folk er forskjellige, og at det ikke var noe rart med det.

Selv var han en sjenert type – som voksen bruker han ordet introvert. Fra han var 9 til 17 år tilbrakte han det meste av fritida på Søndre Aas Gård, en kommunal fritidsklubb med sauer og griser, haner og høner, påfugler, katter og hester.

Brede ble en «hestejente», som Ann-Kristin kaller det – sammen med omtrent 250 av det kjønnet Brede slett ikke turte prate med. I dag tenker han på hvor mange ungdommer den gården egentlig reddet.

– De hestene var nok den eneste grunnen til at enkelte orka å stå opp om morgenen. Blant så mange unge var det nok noen skadeskutte sjeler.

– Var du en av dem?

– Nei, men jeg vokste opp som enebarn og einstøing. Da er det fint å være blant dyr, sier han og smiler.

«Det kan jo gå fint»

Brede skulle bli ekstra interessert i dyrehold og landbruk, og har fire års utdanning i agronomi. Likevel er det en helt annen ting den nå 50 år gamle forbundslederen mener han har tatt med seg fra tida blant hestene.

De som drev gården, Anne og Arve, var nemlig opptatt av å gi de unge ansvar og frihet. Brede fikk slå gresset, tørke det og kjøre det inn på låven med hest – som 12-åring. Han kunne også få spørsmål om å bytte bremser på Arves bil.

– Folk må få prøve seg, sier Brede. Senere i intervjuet kommer han tilbake til akkurat dette. Sier:

– Da jeg ble spurt om å stille til valg som forbundsleder, tenkte jeg på det jeg lærte på gården. «Jeg kan jo bare prøve. Det kan jo gå fint.»

Han retter seg selv:

– Man prøver ikke å være forbundsleder, man er det med hud og hår og hele døgnet. Så får andre vurdere om det holder mål.

Sluttet på skolen

Da Søndre Aas Gård noen år senere ble truet med nedleggelse, var Brede blant dem som kjempet imot. Det samme gjorde han da studiet hans på Vestlandet, Langvin jordbruksskole, ble foreslått nedlagt. Denne gangen demonstrerte han til hest.

DEMO: Protest til hest i 1991. Moren til Brede har tatt vare på mye fra fortida, blant annet dette klippet fra avisa Fjordingen.

Privat

En mer stille demonstrasjon fant sted på Lambertseter skole noen år tidligere. Et halvt år ut i første klasse på videregående skrev Brede «Fransk er gøy» øverst på arket på en fransk-tentamen – og kom aldri tilbake til klasserommet. Det var ikke det at han ikke fikk det til.

– Men jeg var 17 år og det var helt andre ting som sto i hodet på meg. Jeg var mer interessert i musikk, og det å ikke være A4.

A4-stempelet klarte han fint å unngå. Brede møtte 80-tallet med langt hår, militærstøvler og nagler. Han hørte på Pistols og Clash, ønska seg rød hanekam og vanket i miljøet rundt Blitz. Han kastet brostein og markerte motstand blant annet mot Arne Myrvold og hans holdning mot innvandrere.

– Det var mye protest?

– Ja, og jeg ser jo at det har vært en rød tråd i livet mitt.

– Hva sa foreldrene dine?

– De var nok ikke så imponerte på den tida.

Strømregning på 16.000 kroner

Særlig faren, elektrikeren og Anders Langes Parti-velgeren, ville at sønnen skulle få seg en skikkelig utdanning. Og mye i 50-åringens historie tyder på at han hadde ambisjoner om akkurat det.

Men livet blir ikke alltid som man ser for seg.

Andre året med landbruksfag førte ham til Kalnes videregående skole i Sarpsborg i 1991, hvor han møtte Hege fra Sandefjord. De to ble kjærester, og hun ble gravid med det første av deres to barn.

Brede hadde lekt med tanken på å bli jurist, men hadde valgt forkurs for ingeniørstudier. Nå fikk han oppleve hvordan økonomi innskrenker folks valgmuligheter.

I disse dyrtider, som leder for en forening med flere lavtlønte bransjer, er han opptatt av å si dette:

– Jeg vet hvordan det er å ha dårlig råd, og samtidig ansvar for en familie.

Midt på 90-tallet bodde Brede og Hege i en leilighet i den gamle Melkefabrikken i Sarpsborg. Leiligheten besto av ett stort rom og utallige gliper som gjorde det iskaldt vinterstid – denne trekken synes å følge Brede gjennom livet.

Husleia var på 1000 kroner, som var mye for de to studentene den gangen.

Så kom en strømregning på 16.000 kroner.

Det viste seg at et IT-firma i samme bygg hadde fått koblet seg på strømkursen deres, men fakturaen måtte bare betales.

Det var da Brede ga opp drømmen om utdanning:

– «Dette går jo ikke. Jeg må slutte med de skolegreiene», tenkte jeg.

TØFT VALG: Brede Edvardsen måtte gi opp ingeniørstudiene for å tjene penger til seg og familien.

Jan-Erik Østlie

Ble raskt tillitsvalgt

Han måtte ganske enkelt tjene penger, og tok oppdrag som trubadur både på en lokal pub og på Scotchman i Oslo på kvelds- og nattetid. På dagen jobbet han for vikarbyrået Manpower, og fikk seg etter hvert jobb i renholdsfirmaet ISS.

Arbeidsmanden har i et tidligere portrettintervju beskrevet hvordan renholderen etter et halvt år i ISS ble plukket opp som verneombud og tillitsvalgt, regiontillitsvalgt og til slutt hovedtillitsvalgt for hele ISS – 12 år etter første deltidsansettelse.

I 2015 ble han forbundssekretær i Arbeidsmandsforbundet, i 2019 nestleder og i fjor altså forbundsleder.

Brede understreker at han aldri har oppsøkt et eneste verv selv, men alltid er blitt spurt.

– Det må jeg si med en gang: Jeg ble spurt om å stille til valg som leder også.

– Hvorfor det, tror du? Hva er det som gjør at du egner deg til jobben?

– Jeg aner ikke. Jeg er jo enebarn.

Brede viser til den statusen hver gang han snakker om en brist i personligheten sin.

– Jeg er dårlig til å plukke opp hvordan jeg virker på andre, og synes det er vanskelig å se meg selv utenfra. Jeg hadde jo ingen søsken som sa ifra til meg at «sånn kan du ikke si».

Denne blindsona har gjort at Brede er blitt ekstra oppmerksom på hvordan han virker på andre.

– Det må koste krefter, særlig i en rolle hvor du konstant må skuffe folk?

Han nikker. Etter et drøyt halvår som gallionsfigur og sjef, kom juleferien. Da skalket den introverte forbundslederen lukene.

– Jeg lå rett ut hele ferien, sier han fornøyd.

INTROVERT: Brede Edvardsen er blid, oppmerksom og tilgjengelig. Men det sosiale koster ham mye.

Jan-Erik Østlie

Om å skuffe Anita

I 2012, da han var hovedtillitsvalgt for ISS, ble det brått for mye. En dag kjeftet den ellers så lavmælte Brede på en kollega, slo av PC-en på kontoret, gikk hjem og ble liggende på et mørkt rom i to uker, der han rugget og krampegråt.

For første gang i sitt liv oppsøkte han bedriftspsykologen.

– Psykologen sa noe jeg aldri kommer til å glemme: «Det er ikke bare jobben, Brede. Det er noe mer.»

– Og det var det?

– Ja.

Han og Hege hadde skilt lag på den tida – nå var Brede blitt sammen med Ann-Kristin. Men de to strevde med forholdet.

– Hvordan kom du deg på beina?

– Jeg lærte meg at det ikke nødvendigvis er arbeidsmengden som tynger, men følelsen av ikke å ha kontroll.

Han ordnet opp både hjemme og på jobb. Satte noen grenser for seg selv, ble god på skuffe folk.

– Jeg lærte meg i hvert fall å håndtere det.

– Hvordan var det å skuffe Anita (Johansen), da du utfordret henne som leder?

Brede sier at han på forhånd har bestemt seg for ikke å snakke så mye om dette. Han beveger seg mot kjøkkenet, fyller kaffekolben opp med vann. Vender ryggen til, nøler.

– Ja … Eh … Jeg stilte jo fordi jeg ble spurt, ikke for å være slem mot Anita. Jeg ønsker Anita alt godt. Men noen spurte meg om å bli leder fordi de var misfornøyde, og det var sikkert ting jeg ikke var fornøyd med selv også.

Vi lar temaet ligge. Men det er èn ting til:

Samtidig som han kjempet om ledervervet i forbundet, lå faren hans for døden. Brede var i Oslo Kongressenter på dagen og på Ahus om natten, og torsdag – midtveis i landsmøtet – døde faren.

– Hvordan hadde du det disse dagene?

– Jeg var veldig fokusert. I «sona», så det gikk greit. Dessuten var pappa 89 år og hadde hatt dårlig helse lenge. Etterpå var det mye praktisk å ordne. Sorgen kom først senere.

Mandela, Simpson og Trump

Han har fått staheten fra moren og musikken fra faren. Faren var Elvis-fan, ble kalt Rocke-Billy og spilte til dans på Venstres Hus på fritida. Brede fikk streng beskjed om at han ikke kunne leve av musikken.

I dag tenker han at faren tok feil.

– Jeg har flere venner som er profesjonelle musikere. Så når du spør om hva jeg skulle blitt, var det kanskje dèt.

I stua står det en feit kontrabass. Relativt ny, siden han byttet den gamle i et kunstverk som henger over sofaen i leiligheten. Bildet er spekket med både politiske og popkulturelle referanser.

Midt i bildet ser vi en vannpumpe, som er tenkt som det bærende element i verden. På venstre side står «the good guys», som Nelson Mandela og Lisa Simpson. På høyre side: Donald Trump og vennene hans, om vi kan si det sånn.

KUNSTVERKET: Dette bildet, malt av Bjørn Steinar Skalle Johansen, er Brede Edvardsens favoritt. Det har fått tittelen De vantro".

Jan-Erik Østlie

Brede elsker det bildet. Han elsker også hvert enkelt instrument som henger i trappeoppgangen – en mandolin fra Vietnam, en Oud fra Ramallah, en giss-gitar og en ukulele, for å nevne noe.

Arbeidsrommet i andre etasje fungerer som hjemmekontor, furterom og musikkrom. Den brede skjermen er omkranset av spaker – her er forsterkere og kanalstriper, lydkort og gudvethva – sånt bare en musiker vet hva skal brukes til.

LIDENSKAPEN: Brede tilbringer gjerne natta foran skjerm og spaker, hvor han lager musikk.

Jan-Erik Østlie

Helst ville forbundslederen sittet og laget musikk hele natta. Det roer nervesystemet. Det samme gjør søndagsøvelsene med GL Band, hvor Brede er vokalist og bassist sammen med en dugelig blåserrekke som covrer Chicago. Og så er det akvariet i første etasje, da.

Når han stikker hendene ned i vannet for å stelle for de svømmende, fargerike praktbotiane, får han ikke gjort noe annet. Det er ren meditasjon. Og Brede vet at fiskene der nede trenger både mat og rent vann.

Lever de i forurensning, blir de stresset – og syke.

– Det er det samme med oss mennesker. Vi trenger å drive med mentalhygiene for å holde oss friske, sier han.

LESER: Ingvar Ambjørnsen og Jens Bjørneboe var tidligere favoritter for Brede. Nå leser han mest faglitteratur.

Jan-Erik Østlie

Den luskende ulven

Arbeidsforbundets leder er erklært fri for kreft, men glemmer ikke en radiosendt samtale mellom forfatteren Jon Michelet, musikeren Ole Paus og legen og forfatteren Per Fuggeli. De tre møttes i Nidarosdomen for å utveksle erfaringer om livet for noen år siden. Alle hadde vært rammet av kreft.

– De sa at det å ha overlevd kreft er som å ha en grå ulv luskende rundt deg. Den største årsaken til at du får denne sykdommen, er at du har hatt den tidligere, sier Brede.

– Det er rart å tenke på at alle tre nå er borte.

Tilbake i 2021, etter store mengder cellegift, føltes det som om hodet hans sluttet å virke. Tilstanden kalles hjernetåke og skyldes fatigue, den uendelige trøttheten som kommer når kroppen tømmes for krefter.

Det tok omtrent ett år før tåka letnet. Enda et år senere kom spørsmålet han ikke kunne si nei til.

– Det er ikke så mange som blir spurt om å være leder for et fagforbund. Jeg hadde blitt konfrontert med min egen dødelighet. Jeg kunne ikke gå glipp av den muligheten.

I vår skal han forhandle for bedre lønn og rettigheter for oppunder 30.000 medlemmer, i et tariffoppgjør som er spådd å bli vanskelig.

– Er du stolt over jobben din?

Han drar litt på det.

– Det er mer sånn at jeg er stolt over å ha blitt vist den tilliten. Jeg føler meg nok mer beæra og ydmyk enn stolt. Jeg klyper meg i armen hver dag.