Brede Edvardsen har kjempet renholdernes sak: «Det er et anbudshelvete der ute, med bruk og kast av mennesker»

Ane Børrud (tekst)

ane.borrud@lomedia.no

Brian Cliff Olguin (foto)

brian.cliff.olguin@lomedia.no

I 2008 sitter ISS-tillitsvalgt Brede Edvardsen i bilen hjem fra et møte med medlemmer i Drammen. Han griner. ISS har tapt anbudet på renholdet i kommunen, og renholderne i ISS fikk ikke være med over til bedriften som vant anbudet. De mister jobben.

– Dette var renholdere som hadde vært ansatt i Drammen kommune i mange år. Godt vokse damer med enorm yrkesstolthet. Fy faan!

Fram til 2004 var renholderne i Drammen ansatt i kommunen. Så ble renholdet satt ut på anbud, og Aircon vant kontrakten. Renholderne fikk beholde jobben, med Aircon som ny arbeidsgiver. ISS kjøpte opp Aircon. Nå var renholderne ansatt i ISS. Da ISS tapte anbudet i neste runde, mistet renholderne jobben.

– Det er et anbudshelvete der ute, med bruk og kast av mennesker. Medlemmene våre prøver å leve et liv. Men når bedrifter mister kontrakter, mister renholderne timer. Eller jobben. Sånn behandler vi folk! Det er en verden som ikke synes. Fy faan altsa!

Han banner ikke ofte i løpet av intervjuet. Men dette minnet. Det svir fortsatt.

Akvarist

Vi sitter i stua til Edvardsen i Sarpsborg. Den er ganske liten, og koselig. I det ene hjørnet står det et akvarium med praktbotia, i motsatt hjørne står det en kontrabass. Huset har to etasjer, med 33 kvadratmeter grunnflate.

At det står et akvarium i stua er ingen tilfeldighet. Edvardsen kaller seg selv akvarist. Akvariet han har nå er bare på 250 liter, mens det fineste akvariet, det hadde han da han bodde i hus på Greåker. Det rommet 720 liter, var to meter langt og 70 cm høyt. Der levde viltfangede uaruer og en rokke eller to side ved side, i en amazon-biotop.

– Å stå med henda i fiskebæsj er kjempebra terapi, smiler han fornøyd.

Men det er egentlig ikke fisken han er mest opptatt av.

– Fisk er gøy, men det er vannet som er morsomst!

Han forklarer inngående. Om ferskvannsakvarier, nitrogensyklus, ammoniakk, nitritt og nitrat.

– Det gjelder å ha mest mulig bakterier, og mist mulig drit i filteret.

For om ikke det 250 liter store akvariet avslører at Edvardsen er en akvarist, så gjør filteret ved siden av akvariet det. Det er stort.

– Det er ikke mange som har så stort filter. Det fine med stort filter er at jeg bare trenger å gjøre det rent hver niende måned!

«Hestejente»: Fra han var ni år til han var 16 bruke Brede Edvardsen all sin fritid på Søndre Ås gård på Holmlia i Oslo. – Du kan ikke ri før du har detti av hesten 100 ganger, sies det. Jeg kan ri, slår han fast.

Brian Cliff Olguin

«Hestejente»

Det er ikke bare akvarium Edvardsen er opptatt av.

– Samboeren min kaller meg for en «hestejente», ler han.

Det var kjærligheten til dyr som, via omveier, fikk Edvardsen fra Oslo til Sarpsborg.

De første ni årene av sitt liv bodde han på Bogerud, Sør-Øst i Oslo. Han vokste opp som enebarn.

– Fatter'n hadde to barn fra før, men de er mye eldre enn meg, så i praksis vokste jeg opp som enebarn.

Da han var ni år, flyttet familien til Holmlia, til et av boligfeltene som var først ferdig.

– Holmlia var en byggeplass. Vi reka rundt og stjal spiker og sånn. Jeg tror fatter'n har spiker derfra fortsatt!

Sansen for dyr og gårdsliv startet på Holmlia, på Søndre Aas Gård. En unik kommunal fritidsklubb, med sauer, griser, haner og høner, påfugler, katter, hester og traktor. Eller – egentlig startet det hele på en charterreise til Portugal da han var åtte år. Han og moren tok en ridetur. Det var en fantastisk opplevelse for unge Edvardsen. Etter å ha flyttet til Holmlia, meldte moren han på ridetimer på Søndre Aas gård.

– Det var organisert som en fritidsklubb, og for å få ri måtte du melde deg inn. Jeg ble medlem, og begynte å henge der. Det var meg, et par gutter til og 250 jenter. Det kan jo høres forlokkende ut, men jeg turte ikke å snakke med dem!

Etter hvert, når han ikke var på skolen eller hjemme, var han på gården.

– Det var gården som ble mitt sted, og som ga meg interessen for dyr og landbruk.

Da han var 14, fikk han seg kjæreste, som også brukte all fritid på gården og på ridning. Det fortsatte de med ut ungdomsskolen. Kjæresten kom inn på landbruksskolen på Aurland i Sogn og Fjordane. Han begynte på Lambertseter videregående. Det holdt et halvt år. Det siste han gjorde var å skrive «Fransk er gøy» på en tentamen før jul, så gikk han og kom aldri tilbake.

Skryt: Ekteparet Anne Kinge og Arve Bergland startet opp Søndre Aas gård, og sto for den daglige driften da Brede var ung. De skryter begge av den unge Edvardsen. - Han var så flink, og kunne alt! Og så kom han fra blokk! Man skulle tro han var oppvokst på gård, forteller Anne. – Han var så interessert. Over så mange år!

Brian Cliff Olguin

Langt hår og nagler

Fram til sommeren det året jobbet han på Søndre Aas Gård, via arbeidsformidlingen som det den gang het. Han ble stadig mer politisk bevisst. Det begynte da bydelsutvalget regulerte gården til boliger. De gikk i demonstrasjonstog og kuppet bydelsutvalgsmøter. Og de vant fram.

– At ungdom har et tilbud har vært en hjertesak for meg siden! Hvis ungdom ikke har noe å holde på med, da ber du om bråk!

Han lot håret gro, til morens store fortvilelse. Og da Blitz ble spennende, ble det nagler i tillegg. Han var med på demonstrasjoner foran rådhuset mot budsjettet, mot Arne Myrdal og mot nazister. Han var til stede når det utartet, og ble til gateslagsmål.

– Stein Lillevolden ble arrestert hver gang!

– Kjente du ham?

– Nei nei: Jeg var så ung. Jeg hang bare med i utkanten.

Bondestudent

Så flyttet han til Vestlandet, til Langvin Landbruksskole i Innvik. Både fordi han ønsket en utdanning rettet mot dyr og gårdsbruk, men også for å komme nærmere kjæresten. Det var en brå overgang.

– Jeg snakket østkantslæng. Dette var før kebab-norsken, men det var jo en slags dialekt. Det var ingen som skjønte hva jeg sa. Jeg måtte legge om til bokmål. Og så hadde jeg langt hår og nagler.

– Hvordan var det å komme til Innvik med langt hår og nagler?

– Det kan du lese om i Hvite Niggere! Det var et kultursjokk, både for dem og for meg. Det hadde jeg ikke reflektert over på forhånd!

Det ble slutt med kjæresten i løpet av det første året, og da var det ikke noe poeng å bli på Vestlandet. Han søkte på landbruksfag og naturbruk på Kalnes videregående skole i Sarpsborg. Det var sånn han havnet i Østfoldbyen.

Etter to år med landbruk og tittelen agronom, tok han et påbyggingsår for å få studiekompetanse. Planen var å søke seg inn på landbruksskolen på Ås, eller begynne på ingeniørstudiet. Men – han trengte å jobbe. For på Kalnes fikk han en ny kjæreste, og nå ventet de barn.

Tilkallingsvikar i ISS

Han gikk på arbeidsformidlingen.

– Det er den ene gangen i livet jeg har vært på Nav. Der fikk jeg så dårlig behandling at jeg lovte meg selv at dit skal jeg aldri tilbake!

Da de fikk en svær strømregning, måtte han ta turen til sosialkontoret for å be om hjelp. Nå måtte han ha en jobb. Løsningen ble Manpower.

– Der gikk det fire minutter, så hadde jeg jobb.

Den første var på et lager, med hardt fysisk arbeid.

– Jeg var sliten om kvelden, og sov godt om natta. Jeg har aldri vært redd for å jobbe!

Den neste jobben var på Mosseporten, der han samlet inn handlevogner. Så fortalte en kamerat av ham som jobbet i ISS at de trengte folk i Moss. Edvardsen sa seg interessert, og ble kalt inn på intervju.

– Det er det eneste jobbintervjuet jeg noensinne har vært på. Og jeg fikk ikke jobben. Jeg tror det hadde noe med hårlengden å gjøre, ler han.

Men rett etterpå fikk han en telefon fra ISS, med tilbud om å være tilkallingsvikar. Han slo til, og begynte hos ISS høsten 1995.

– Jeg jobbet mest med skuring og boning av gulv. Jeg var en trøbbelshooter for umulige gulv!

– Ikke vindusvasker altså?

– Det også. Men mest gulv.

Han og samboeren bestemte seg også for å få et barn til. Edvardsen er av den bestemte oppfatning av at å sette enebarn til verden er urettferdig overfor barnet som ikke får søsken.

Med utsikter til enda en munn mette, ville han ha fast jobb og ikke fortsette på tilkallingskontrakt. Regionsjefen sa nei. Men da det ble utlyst en 66 prosent fast stilling, søkte han og fikk det.

Sterk rettferdighetssans

Sommeren 1996 spurte nærmeste sjef Edvardsen om han var organisert. Han svarte: Hva er det for noe? Sjefen syntes han burde organisere seg, og 1. august 1996 ble han medlem av Arbeidsmandsforbundet.

I starten skjedde det ikke stort. Sjefen var en del sykemeldt, og Edvardsen ble en form for arbeidsleder. Han ble involvert i en personalsak, men som leder.

– Dette medlemmet hadde med seg distriktssekretær i avdeling 1 Øst, Wenche Iversen, på møtet. Etter møtet tok Wenche kontakt med meg. Det samme gjorde regiontillitsvalgt for ISS i Østfold. Hun inviterte meg med i klubben.

Da fagforenings-ballen først begynte å rulle i 1998, rullet den først ganske sakte. Det startet med vervet som tillitsvalgt for region nordre Østfold.

– Jeg engasjerte meg fordi det var mye som var urettferdig og gærent i bedriften. Mangel på lønn, ikke arbeidsavtaler, sånne ting. Jeg har en sterk rettferdighetssans.

Så ble han regiontillitsvalgt for Østfold. I 2006 ble han frikjøpt på fulltid, da hadde region Østfold blitt til TVBØ: Telemark, Vestfold, Buskerud og Østfold.

– Det var da det begynte å balle på seg. Som tillitsvalgt på heltid kan man involvere seg på en helt annen måte. Jeg kom inn i det sentrale forhandlingsutvalget i ISS, og ble ansattrepresentant i styret. Jeg jobbet tett sammen med hovedtillitsvalgt Eva Jenssen og hovedverneombud Steve Mutch.

Veggen

I 2012 møtte Edvardsen den berømte veggen.

– Arbeidsmengden var vanvittig! Det var 14.000 ansatte, og vi druknet i saker!

En fredag var han på kontoret i Sarpsborg. Det kom inn en bekjent, som sa «Hey! Hvordan går det?»

– Og jeg, jeg skreik tilbake: Jeg har faan ikke tid til å snakke med deg!

Han sa unnskyld til kollegaen, dro hjem, og satt ifølge ham selv og rugget i 14 dager.

– Jeg lærte mye av den smellen. Jeg måtte endre tankesett. Jeg spurte meg selv: Hvis jeg ikke blir gjenvalg som tillitsvalgt, hvem er jeg da? Jeg måtte tenke lenge på svaret. Jeg visste ikke!

Nå vet han svaret. Det er akvariet, musikken, og ikke minst Ann-Kristin. Samboeren som han ble sammen med for tolv år siden.

– Jeg må passe på at jeg fortsatt har henne! Det gjelder å vite hva som er viktig!

Pendler

Etter smellen var det på an igjen. Da Eva Jenssen ble ansatt som regionalt verneombud i Arbeidstilsynet i 2013, ble Edvardsen regiontillitsvalgt for ISS Oslo/Akershus, og hovedtillitsvalgt. Han begynte å dagpendle de ni milene mellom Sarpsborg og Oslo.

Da han ble valgt inn som forbundssekretær i Arbeidsmandsforbundets på landsmøtet i 2015, ble han ukependler. På landsmøtet fire år senere ble han valgt til nestleder. Og han pendler fortsatt. I ukedagene bor han i en pendlerleilighet på Grønland i Oslo.

– Hybeltilværelsen er trist! Men jeg er avhengig av å klare å lage et skille mellom jobb og fritid. Det blir veldig mye jobb, og når jeg er i leiligheten på Grønland blir det Netflix, og ikke minst musikk. Jeg har noen gitarer og en bass på hybelen.

Musikkens betydning

Det er nok mange som ikke vet at Brede Edvardsen er akvarist og agronom. Men at han spiller bass, det er det mange som vet. Under landsmøteåpningen til forbundet i mai i fjor sto han og organisasjonsarbeider Jan Erik Brøste på scenen og rocka.

Landsmøte: Brede Edvardsen og organisasjonsarbeider Jan Erik Brøste åpnet landsmøtet til Arbeidsmandsforbundet i 2019 med fullt trøkk.

Øyvind Aukrust

– Jeg sier at musikk er for hyggens skyld, men det er helt nødvendig. Det har alltid vært nødvendig, men nå er det terapi.

Annenhver søndag kveld møter han bandet sitt til øving i Fredrikstad. Det har han gjort siden 1993. Bandet teller i dag 10 mann i alderen 28 til 72 år, derav navnet «Generation live band» (GL Band). Besetningen er hentet fra Storbandmiljøet i Sarpsborg, Fredrikstad, Halden og Moss. De holder konserter, men ikke så ofte. Det er ikke lett å finne tidspunkt som passer for alle 10.

Hjemme i Sarpsborg har han 13 gitarer, pluss kontrabassen i stua. I tillegg henger det små gitarer, banjoer og mandoliner på veggene i trappeoppgangen opp til andre etasje, alle kjøpt som suvenirer på feriereiser.

I andreetasje har han en pult og en PC. Det er her han sitter når han jobber med musikk.

– Jeg kunne ha sitti her foran PC-en og lage musikk på heltid! Men det går jo ikke an å leve av det. Satsene er de samme som på 1980-tallet.

Og det spørs om ikke han hadde savna å jobbe for arbeidsfolks rettigheter. Det er alltid noen som trenger hjelp. Urettferdighet. Gjerne satt i system, som i anbudsprosesser.

– Du kan ikke snakke med noen fra Handel og Kontor uten at de nevner søndagsåpne butikker. Sånn burde vi gjøre med anbud. Det kan ikke være sånn at mister en bedrift et anbud, så mister de ansatte timer eller jobben. Det er en omgåelse av regelverket for faste ansettelser! Sånn kan det faan ikke være!

Og nå, som nestleder, jobber han på et mer overordnet plan. Her kan han ta kampen mot anbudssystemet. Kampen han og hans medlemmer i Drammen tapte for over 10 år siden.