ALF INGE MOLDE (tekst)

«Min oldefar var en bergmann. En uredd gruvearbeider med det klokeste hodet og de kraftigste never. En som sprengte og hakket. En som fant løsninger. En som aldri ga opp. Slik har jeg blitt fortalt, og slik minnes jeg gjerne min oldefar. Vi hadde et nært forhold, men jeg visste lite om hans fortid som gruvearbeider».

Slik starter 18 år gamle Andreas Olsen historien om sin egen oldefar, Gerhard Johan Kongsgård. «Historien om en bergmann», som essayet heter, var ett av i alt 851 bidrag i skrivekonkurransen «Min familie i arbeidslivet», som i år ble arrangert av Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (Arbark) i samarbeid med Den norske historiske forening og Stiftelsen Fritt Ord for andre gang.

Bestepappa, som Olsen kalte ham, ble født på Avaldsnes på Karmøy 24. februar 1917. Selv snakket han lite om det han opplevde som gruvearbeider. Olsen måtte derfor pusle sammen bitene gjennom intervju med bestemor og søsteren hennes, samt bøker og historiske kilder.

Flytting og harde kår

Olsen er overrasket over hvor harde kår det var for gruvearbeiderne, som risikerte både liv og helse på jobben og måtte flytte land og strand rundt for å få arbeid. Olsen beskriver jobbsikkerheten som bedrøvelig. Mange mistet livet tidlig.

Fyrsettingsmetoden, som innebar at man tente opp bål inne i tunnelgangen for å gjøre fjellet mer medgjørlig, var effektivt – men skummelt. En annen risikosport var å ta «den raske veien» hjem etter endt arbeidsdag. Det betydde å legge seg i de ustabile kabelvognene som fraktet stein ned fra fjellet

Overlevde så vidt bombingen av Knaben

I 1937 ble Gerhard hardt skadet som følge av feilberegninger i en sprengningsjobb. Han ble truffet av store steiner og slått bevisstløs. Han fikk store skader i ansiktet, kraftig hjernerystelse, mistet flere tenner og brakk ribbein og lå på sykehus i Drammen i flere måneder.

Han opplevde også Den andre verdenskrig på nært hold, etter at tyskerne tok kontroll over jernmalmgruvene i Sør-Varanger i 1940. I 1942 ble han tvangsflyttet til Knaben i Kvinesdal for å jobbe i Europas eneste molybdengruve – et viktig metall i den tyske våpenproduksjonen.

3. mars 1943 ble den mest dramatiske dagen i oldefarens liv. Som lyn fra klar himmel kom fem britiske Mosquito bombefly og jevnet gruveområdet med jorden. Fem minutter senere kom fem nye bombefly med like dødelig last. 16 norske gruvearbeidere mistet livet, samt en tysk ingeniør.

Oldemor Åse styrtet til fra hytta de bodde i like i nærheten, og fikk beskjed om at mannen var død. Timer senere kom en tysk soldat til henne med kontrabeskjed: «Ihr Mann nicht tot».

Gerhard hadde ved en tilfeldighet gått tom for gass i karbidlampen sin, og hadde derfor gått dypere inn i gruven for å fylle på. Det reddet livet hans. Han ble slått bevisstløs, men var etter det Olsen forstår den eneste av arbeiderne som var i gruven som overlevde.

Utdannet seg til gruveingeniør

Etter den dramatiske hendelsen flyttet oldeforeldrene til Kongsberg, hvor Gerhard begynte på Bergskolen. Samtidig jobbet han i Kongsberg sølvverk i to år. Siden fikk han jobb i Drammen E-verk og Norsk Hydro på Notodden. Her var han oppsynsmann ved flere forskjellige kraftstasjoner, deriblant Lienfoss, Svelgfoss og Skotfoss, fram til han ble pensjonist i 1984. Kongsgård levde et langt og godt liv, og var 97 år gammel da han døde i 2014.

Andreas Olsen er full av beundring over at oldefaren holdt ut det tøffe livet han levde som ung. Selv om gruvearbeiderne var langt nede på rangstigen, har han en høy stjerne i hans bok.

– Arbeidet med oppgaven har gjort sterkt inntrykk, avslutter 18-åringen.