JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Jurist og fengselsentusiast Knut Even Isaksen har skrevet bøker før. Først om ei bok om fengselsforhold og fangebehandling i Romsdal gjennom 250 år som kom ut i 1998 og egentlig handler mest om Molde fengsel, et fengsel som ble lagt ned i 2005 fordi det råtnet på rot. I 2012 ga han ut ei bok om Ålesund fengsel, et fengsel som fortsatt eksisterer. Og i 2016 gir han altså ut boka om Kristiansund fengsel som brant ned i 1940 og aldri ble bygd opp igjen. Alle de tre fengslene ble bygd rundt 1864-65 og var en del av en voldsom utbygging av norsk fengselsvesen. 56 distriktsfengsler ble det plass til over hele landet.

Isaksens bok er ikke bare lokalhistorie, den er også fengselshistorie. Ikke bare kan vi lese om den nevnte utbyggingen, men også om strafferegimet på 1800-tallet, soningsforholdene til fangene og ikke minst arbeidsforholdene til de ansatte. Særlig justisvaktmesteren – datidens fengselsleder, og slutteren – fengselsbetjenten. Sistnevnte var det for øvrig ikke så mange av – dårlig betalt som yrket var.

Forfatteren har godt grep om denne historien. Han kjenner etaten, og han kjenner byen Kristiansund og omlandet rundt. Dessuten trekker han store veksler på de to bøkene han har skrevet tidligere. I tillegg er boka illustrert med en mengde historiske bilder av stor verdi – kanskje spesielt branntomta og hvordan byen så ut etter 29. april 1940 og tyskernes herkinger.

For fengselsfolk er nok likevel beskrivelsen av den ovennevnte justisvaktmesterens og slutterens arbeidsforhold det mest interessante. Alle dagens fengselsbetjenter som klager over dårlige arbeidsforhold bør særlig merke seg dette: «Slutteren hadde ikke lov til å samtale med fangene unntatt når tjenesten krevde det. I tillegg hadde han mange plikter. Han skulle passe på fangene, servere måltider og sørge for at det daglige opphold i luftegården. Slutteren pliktet å barbere fangene og klippe deres hår. Han skulle tømme dobøttene morgen og kveld. Og fangene skulle ha varme og lys. Han måtte fyre i varmeapparatene i kjelleren, som ga varme til fangene i sine celler. Slutteren måtte også passe ovnene i rettssalene i Rådstua. Tenning og slukking av oljelamper i hn var helt uten oppvarming, og hadde trekkfulle vinduer. Bele anlegget hørte med. Det var ellers slutterens oppgave å hugge og bære inn all ved. Sørge for reinhold i bygningen, måke snø, osv. Dersom en fange rømte som følge av uaktsomhet fra slutterens side, måtte han av egen lomme betale utgiftene til å pågripe rømlingen og bringe ham tilbake til fengselet. Om vinteren kunne det være skikkelig kaldt i fengselet. Korridoren var helt uten oppvarming, og hadde trekkfulle vinduer. Bare cellene hadde varme. Den som skulle passe på fangene, måtte kle seg i vintertøy for å holde varmen inne i fengselet. Slutteren var antakelig like ufri i sitt yrke som dem han skulle passe på!»

Jo, da – det var helt andre tider. Noe denne boka får godt fram. Obligatorisk lesning for alle som også er interesserte i straffesakskjeden og dagens kriminalomsorg.

Jan-Erik Østlie