Stein Reegård, tidligere sjeføkonom i LO

Svenske kroner skulle ikke lenger finnes, i følge den EU-traktat vårt naboland sluttet seg til for 25 år siden.

I motsetning til Danmark, som fikk høytidelig avtalt unntak, er det nok flere land som «lurer seg unna» gjennom omgåelser eller tekniske grep. Folkelig motstand synes å ha mye å si i saken, for begge parter i avtaleteksten.

EUs fleksible og differensierte karakter

I tillegg til betydelig handlingsrom som følge av uklarheter i enkeltregler er EU-systemet fulle av kompromisser og pragmatisme når det kommer til politikk som er viktige for medlemslandene. En rimelig oversiktlig inngang til denne forståelse er en oversikt fra EU-parlamentet.

Her gis en oversikt over tunge “fleksibilitetsmekanismer”; i og utenfor EU-traktaten, formelle og uformelle. Her skildres bakgrunnen for mange «brudd» eller avvik i regler om indre marked eller det å ha euro, grensesetting for statsfinanser og ikke minst prosessuelle ordninger.

For Norge som medlem av den «halvdelen av EU» som er mest regelstyrt, den om Indre marked gjennom EØS-avtalen, er dette også relevant forståelse. Vår avtale har svært tunge unntak gjennom bibehold av egen grense (mot svenskene og andre EU-land), mens EU ellers har mye mer åpne grenser. Likevel har vi, i motsetning til bla. Sveits og Storbritannia automatisk full markedsadgang for varer (og mye tjenester) bare de har norsk opprinnelse, med landbruk og fisk som viktige unntak der. Like fullt ser vi jo at nasjonale grenser fortsatt har stor betydning i EU selv for eksempel i forbindelse med pandemi- og «flyktningkrise».

Er ikke EU-EØS-regler bokstavelig ment?

Nei, ikke alltid. Det er svaret på spørsmål jeg er stilt etter min artikkel 14.oktober der jeg tok for meg noen karikerte utslag av overdrevent bokstavtro forståelse av viktige EØS-regler. Utover de mer tekniske og praktiske harmoniseringsregler, som det kanskje er mest av i EØS-avtalen, er en annen måte å si det på at bokstavene lett blir utydelige og skiftende over tid.

Les hele kronikken her: «Når EU og EØS karikeres»

En annen type hovedforklaring er fjernstyringens iboende svakhet i fremskridende økonomier og samfunn, når den skal skje gjennom lover og regler. EØS-rettens problemer minner i så henseende om de økonomiske utfordringer vi fant i Øst-Europa. Der besto regelstyringen i såkalte «planer».

Derfor er det utviklet et omfattende politikk-område, kalt «Differenciated integration». En forsiktig norsk oversettelse kunne være «integrering gjennom handlingsrom». Dette er også gjenstand for omfattende forsknings- og utredningsprogrammer, med tilsvarende navn som antydet i avsnitt to i denne tekst. Her diskuteres ikke bare regler, men det mye viktigere spørsmål: hvordan virker de og hvordan ser den praktiske virkelighet ut? Det skal jo være politikkens hovedanliggende, enten vi snakker om nasjonalt eller overnasjonalt nivå.

Kan gå begge veier

I dette panorama av «handlingsrommets muligheter», er det viktig å være obs på at det kan slå begge veier. Som følge av sin kompliserte beslutningsstruktur, har EU også funnet det legitimt å ha handlingsrom overfor sine egne regler. Medlemsland kan altså ikke bare lete etter utvidet handlingsrom, man må også være oppmerksomhet på farene for redusert handlingsrom, gjennom utvidet makt på overnasjonalt nivå.

Mest berømt har vi i nyere tid sett så det overfor fellesfinansiering av pandemi- og eurokrise noen år tidligere. Både det som reelt er lån til stater og felles lån til statsutgifter, var opprinnelige viktige «forbud». Her har en tiltatt seg eller fått aksept for økt, i hvert fall forbigående grad av føderalisme.

Debatt: «Høstens illsinte ordskifte om strømpriser bør ha lært oss hvordan vi ikke skal gjennomføre det grønne skiftet»

EØS-styring av sykehus?

Det meste av ovennevnte dreier seg om EU-retten selv, men fleksibiliteten må jo antas også å kunne mobiliseres overfor den del som ligger i EØS, med mindre direkte tilknytningsform. Blant annet på sykehusområdet kan mye av EU-reglene også berøre Norge.

Det var nettopp et slikt regeldilemma jeg beskrev om helsepolitikk i Finland i 2019 Det medvirket til at regjeringen måtte gå av fordi et samlet korps av jurister mente at sykehus var noe som skulle styres på overnasjonalt nivå gjennom EU-EØS. Det kom etter hvert for en dag at EU-kommisjonen ikke så det slik, selv om det kunne fremstå som en logisk følge av regelverk som praktiseres både Finland og Norge. I tidligere artikler har vi omtalt Den såkalte regel om statsstøtte, som kan påvirke det som er ett av politikkens tyngste og meste tidløse temaer. Balansen mellom mellom stat og marked.

Kommentar: «Kan EU tvinge Norge til å måtte sette nye kontrakter ut på anbud? Svaret bør bli nei»

Kan man gjøre «som man vil»?

Det foranstående kan ikke forstås slik at Norge kan gjøre som man vil. Det kan ikke en gang Storbritannia gjennom Brexit. Ikke bare har man inngått tusenvis av sider med forpliktende avtaler. Man er fortsatt bundet opp i omfattende institusjoner og prosesser der man kan forpliktes av EU. Det mest berømte eksempel kan bli det nyåpnede handlingsrom for at enkeltland både kan være i og utenfor EØS. Jeg tenker på den (beskjedne) del av nasjonen som heter Nord-Irland, men det blir det tid til å ta mer om en annen gang.