Jo Moen Bredeveien

Kanskje burde man bruke enda sterkere ord. Om vi kjøper hele pakka og går med på at strømkabler ut av landet handler om å bidra til grønnere strøm i Europa, må vi også konkludere med at det vi har opplevd høsten 2021 er selve bruksanvisningen på hvordan det grønne skiftet ikke kan gjennomføres.

Reaksjonene i høst burde ha lært oss følgende: Det blir ikke noe varig og omveltende grønt skifte om regningen for de så hyppig omtalte «vanlige folk» blir så høy at folk må selge seg fra gard og grunn og havner på sosialen. Eller om befolkningen ikke opplever at den blir tatt med på råd, men snarere føler seg lurt og overkjørt av politikere og byråkrater. Eller at det grønne skiftet kommer ovenfra, tredd ned over folk som tviler på de politiske avgjørelsene som blir fattet, og, enda verre, ikke stoler på motivasjonen bak dem. Det grønne skiftet har kommet helt galt avsted når vi får nye, nitriste begrep som «energifattigdom» etter å ha tatt de første, små skrittene på veien til en ny og vakker framtid.

Norge kan miste 50.000 oljejobber: Hvor er de nye, grønne arbeidsplassene?

Det er omtrent der vi er nå. Den dårlige nyheten er at vi bare så vidt er i gang med denne massive omleggingen av samfunnet som vi står overfor. Framover skal det bli enda mye vanskeligere.

Som når oljenasjonen Norge skal bli mindre avhengig av oljen. Det kommer til å skje, enten vi vil det selv eller ikke. Verden er, sakte og nokså ustødig, på vei ut av oljealderen. Vi må flytte oss med den. På ett eller annet tidspunkt må vi finne andre bein å stå på.

Veien dit er lang og vanskelig. De årlige investeringene i utvinning av olje i Norge har det siste tiåret ligget på rundt 170 milliarder kroner. Til sammenligning ligger investeringene i all annen norsk industri rundt 30 milliarder i året. Rundt 200.000 mennesker i Norge jobber i eller rundt oljen. I fjor eksporterte vi olje og gass til utlandet for 326 milliarder kroner. Det er godt over 40 prosent av all norsk eksport til utlandet.

Det grønne skiftet: Nils Ottar var oljearbeider i 25 år. Nå er olja byttet ut med klimajobb

Og det er bare den materielle virkeligheten. Selv i dag, når vi fortsatt lever høyt på inntektene fra oljen, er bransjen i ferd med å rive opp store, vonde konflikter i samfunnet vårt. Prosjektet Grønn Industri 21, ledet av tankesmia Manifest i samarbeid med miljøbevegelse, fagbevegelse og norsk industri, lanserte tidligere i år en rapport om polarisering i klimadebatten. Rapporten viser hvordan striden mellom klimahensyn og oljenæring fører til polarisering langs en rekke konfliktakser i det norske samfunnet: Sentrum mot periferi; våre nye bestevenner «vanlige folk» mot elite; ansatte i privat sektor mot ansatte i offentlig sektor; menn mot kvinner; og eldre mot yngre.

«Klimabrølet mot oljebrølet» kaller Magnus Marsdal, leder i Manifest tankesmie, fenomenet i en fersk bok, «Parterapi for oljefolk og klimaaktivister». Her møter vi klimaaktivisten Anja Bakken Riise, leder i Fremtiden i våre hender og en ung, urban kvinne. Og vi møter industriarbeideren Atle Tranøy, bosatt på Stord, tillitsvalgt i oljeindustrien i en mannsalder og ansatterepresentant i styret i Aker.

Hun vil legge ned oljeindustrien, og vet at det må til for at jordkloden skal være et fint sted å leve også i framtiden. Han og hans kolleger er helt avhengig av den samme industrien, og vet at det norske samfunnet er minst like avhengig. Og som Marsdal skriver: «Klimaaktivistenes problem er at oljefolket har rett». Vårt høye velstandsnivå er avhengig av olje og gass. Men som han også skriver: «Oljefolkets problem er at klimaaktivistene har rett». FNs generalsekretær har erklært «kode rød for menneskeheten» og ber alle land slutte å lete etter ny fossil energi.

Slik er situasjonen i begynnelsen av 2020-årene. Vi kan ikke leve som vi er blitt vant til uten oljen, men vi kan ikke leve som før med den heller. I motsetning til strømmen vår, som egentlig alltid bare har vært der og på tross av svingninger ikke har klart å sette sinner i kok før nå i høst, er oljen vår allerede en het potet som skaper konflikter langs gamle og nye akser i samfunnet. Hva gjør vi nå?

Det finnes det en rekke ulike svar på. Marsdals ferske bok har flere forslag, det samme har en rekke analyser fra manifest tankesmie og fra den mer sentrumsorienterte søsteren i Agenda. LO og NHO har gått sammen og tenkt stort, som de også gjør på egen hånd. SV. Rødt. Mange.

Mange av forslagene til svar vil helt sikkert vise seg å være dårlige. Men om vi er heldige og samtidig gjør den jobben vi må gjøre, vil et av svarene forhåpentligvis framstå som genialt når vi en gang, trygt i havn på den andre siden av det vi nå står ovenfor, skal skrive historien om det grønne skiftet.

Det er lovende når landets nye næringsminister lover at «Norge skal bli grønn energigigant». At han vil bidra til å «skape lønnsomme og attraktive jobber i hele landet» samtidig som vi skal øke grønne investeringer, styrke eksport av alt som ikke er olje og kutte klimagassutslippene.

Det viser at forståelsen er til stede. Så får vi bare håpe at evnen er like sterk. Det som er helt sikkert, er at vi ikke kan gjenta feilene fra i går. En omlegging fra svart olje til grønn industri kan ikke ende med nedlagte kystsamfunn når oljeindustrien forlater bygda, økende økonomiske forskjeller og en henvisning til sosialkontoret for dem som blir de største taperne i overgangen.

Da vil høstens krangling om strømpriser framstå som et hyggelig passiar mellom venner.