BJØRN A. GRIMSTAD

red.loaktuelt@lomedia.no

– Dersom forskningen på arbeidslivsområdet blir mer fragmentert nå, risikerer vi å miste viktig kompetanse om hvordan det norske arbeidslivet fungerer, sier Tone Fløtten, forskningsleder i Fafo.

Hun er en av flere som nå advarer mot at aktiviteten er på vei mot et historisk minimum. Det er den tradisjonelle arbeidslivsforskningen hun peker på, som går på temaer som tariff, lønnsdannelse, trepartssamarbeid, streik og frontfag. Frykten er at raske endringer i arbeidsliv og samfunn påvirker den norske modellen, uten at forskere, og dermed partene, sitter med kunnskap om det.

– Denne modellen danner forutsetning for økonomisk vekst og en god velferdsstat. Det er derfor helt essensielt at vi som samfunn har kunnskap om hvordan den fungerer, hvordan den fortsatt kan levere resultater og når den står i fare for å bryte sammen, sier Fløtten.

ANNET FOKUS: Fafo er bekymret for den ordinære arbeidslivsforsknigen. – Fokuset er nå i stor grad på de som havner utenfor arbeidslivet, sier Tone Fløtten.

Bjørn A. Grimstad

Årsaken til at forskningsfeltet har blitt neglisjert de siste årene, mener hun kan være at lønnsoppgjørene og partssamarbeidet har gått knirkefritt.

– Det norske arbeidslivet har vært preget av stabilitet og få konflikter over lengre tid. Dermed finansierer departementene forskning på samfunnsområder med umiddelbare utfordringer, sier hun.

Fokus på samfunn

Fløtten er ikke alene i sitt syn på arbeidslivsforskningens status. Det forskes stadig på utfordringer relatert til velferdssamfunnet, som arbeidsmarked, sykepenger og innvandring. Men det er hvordan disse elementene påvirker den norske modellen, fagfolkene etterlyser.

– I løpet av de siste ti årene har den tradisjonelle arbeidslivsforskningen blitt gradvis nedbygd. Slik jeg ser det, er situasjonen kritisk, sier Anthony Kallevig til LO-Aktuelt.

Kallevig har gjennom sin posisjon som utredningsleder i LO og som styremedlem ved flere institutter, fulgt norsk arbeidslivsforskning gjennom tretti år. Han advarer nå mot at forskningsfeltet har blitt neglisjert alt for lenge.

– Dette skyldes manglende interesse fra ulike regjeringer, mindre etterspørsel fra både privat og offentlig sektor og organisasjonene i arbeidslivet. Alt dette har bidratt til nedbyggingen av denne forskningsdisiplinen, sier han.

BEKYMRET: Utredningsleder i LO, Anthony Kallevig, maner til nasjonal dugnad for å revitalisere arbeidslivsforskningen. – Situasjonen er kritisk, mener han.

Bjørn A. Grimstad

Etterlyser aksjonsforskning

En av utfordringene for arbeidslivsforskningen er at man i økende grad slår sammen nærliggende forskningsdisipliner, og at den med minst presserende behov taper terreng. Tendensen med å koble arbeidslivs- og velferdsforskning tok til på 90-tallet og ble retningsstyrende da Norges forskningsråd etablerte Arbeidslivsprogrammet i 2002.

– I begynnelsen var det mange prosjekter som fokuserte på den tradisjonelle, kvalitative arbeidslivsforskningen. Men etter hvert gled fokuset over på samfunnsfaglige temaer som helse, sosiale, arbeids- og velferdspolitiske spørsmål, sier Anthony Kallevig.

Kallevigs hjertebarn er den kvalitative aksjonsforskningen, en type forskning med lange tradisjoner i Norge. Ved at forskere er til stede på bedriftene kan de gjøre intervjuer, observasjoner og gå i dialog med ansatte, tillitsvalgte, ledelse og eiere.

– Denne formen for forskning er nesten helt borte. Det fører til at man kommer på etterskudd i forhold til retningen arbeidslivet tar, og organisasjoner som LO, NHO og Virke kan ikke legge nok kunnskap som grunnlag for den politikken man fører, sier han.

Tapte på sammenslåing

Spikeren i kista for arbeidslivsforskning som et frittstående felt, ble slått da Norges forskningsråd lanserte VAM i 2009, et forskningsprogram som kombinerer de tidligere enkeltstående disiplinene velferds-, arbeidslivs- og migrasjonsforskning. Programmet som går over ni år, har en prislapp på i underkant av én milliard kroner, og av de åtte departementene som finansierer programmet, står Arbeids- og sosialdepartementet for over halvparten. Likevel er forskningen på rene arbeidslivsspørsmål så godt som ikke-eksisterende. Dette har skuffet arbeidsforskningsmiljøet.

– Det var flere gode grunner til å slå sammen arbeidsliv og velferd. Årsaken var at de ønsket å se dette i en sammeheng, noe de har fått til. Men arbeidslivsforskningen tapte på det, sier Arild Henrik Steen, direktør i Arbeidsforskningsinstituttet (AFI), til LO-Aktuelt.

DIREKTØR: Arild Henrik Steen ved Arbeidsforskningsinstituttet.

Bjørn Asle Grimstad

Instituttet har vært med å bygge opp arbeidslivsforskningen i Norge over 50 år, med den nevnte aksjonsforskningen som kjernevirksomhet. I januar 2014 ble AFI slått sammen med flere andre institutter under Senter for velferds- og arbeidslivsforskning ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Steen mener den tradisjonelle arbeidslivsforskningen helt klart har en framtid, men at det må gjøres harde prioriteringer.

– Når man ser på de utfordringene man møter i arbeidslivet i dag, er det helt klart at dette må få en egen finansiering. Arbeids- og sosialdepartementet bør ta initiativ slik at forskning på arbeidslivsspørsmål blir intensivert, enten gjennom et eget forskningsprogram eller spesifikke utlysninger, sier Steen.

Kunnskap i diskusjonen

Han trekker fram at mange av fagbevegelsens utfordringer kan bli stadig vanskeligere å løse om forskningen svikter.

– Et spørsmålet er hvilke samfunnsmessige konsekvenser en svekket fagorganisering i deler av norsk arbeidsliv kan ha av betydning for lønnsdannelsen og trepartssamarbeidet. For eksempel kan bærekraften av frontfagsmodellen svekkes, sier han.

En annen stor utfordring Steen mener det må forskes empirisk på, er tilknytningsformer mellom ansatt og arbeidsgiver. Han poengterer at forskning er nødvendig for at partene skal ha virkemidler de kan møte utviklingen med. Som eksempel på at forskningen kan være uvurderlig for å ta riktige beslutninger, trekker han fram perioder da den nordiske modellen ble satt under press.

– På 90-tallet mente mange at modellen burde skrapes. Forskere bidro til at diskusjonen ble mer kunnskapsbasert og mindre ideologisk. Og den har vist seg mye mer robust og bærekraftig enn de lettvinte resonnementene som da kom fram i debatten, sier han.

Kompetansen tørker ut

Under høringen for programutkastet til VAM uttrykte Fafo bekymring for den ordinære arbeidslivsforskningen. Bekymringen skulle vise seg å være velbegrunnet.

– Innenfor arbeidslivsforskning er fokuset nå i stor grad på de som havner utenfor arbeidslivet. Også utfordringer forbundet med arbeidsinnvandring blir prioritert. Klart det er viktig å forske på grupper i samfunnet som sliter. Men det jeg mener er at forskning på det ordinære arbeidslivet også er viktig, sier instituttleder Tone Fløtten.

Hun er ikke uenig i at forskningsinstituttene skal følge tendensene i samfunnet, men advarer mot at om forskningsfelt blir lagt øde. De kan bli vanskelige å vekke til live igjen.

– Forskere skal være fleksible. Men hvis det er tørke i et forskningsområde over tid, da vil kompetansebasen forsvinne, sier hun.

Hun har ikke tro på at det vil bli opprettet noe nytt program innen Forskningsrådet for den tradisjonelle arbeidslivsforskningen.

– Koblingen mellom velferd og arbeidsliv har kommet for å bli. Men jeg taler for at det blir initiert flere enkeltprosjekter innenfor programmet som tar for seg utfordringene i arbeidslivet, sier hun.

Maner til dugnad

Både organisasjoner, offentlige og private virksomheter initierer og finansierer forskningsprosjekter. For eksempel sto partene i arbeidslivet for en fjerdedel av Fafos omsetning i 2015. Men det er likevel midlene som blir kanalisert gjennom Norges forskningsråd, som representerer den langsiktige forskningen.

– LO kan kjøpe enkeltprosjekter for kanskje 500.000 kroner av Fafo. Men det blir veldig stykkevis og delt. For å adressere endringene i arbeidslivet trenger vi større forskningsprogrammer med budsjett på 50 til 100 millioner i året, sier Anthony Kallevig.

Finansieringen av de større programmene i Forskningsrådet stammer fra departementene og kommer dermed med politiske føringer. Men det hender at også partene i arbeidslivet slår sammen kreftene. På 90- og 2000-tallet gikk LO og NHO sammen om to større programmer innen arbeidslivsforskning, om bedriftsutvikling og verdiskaping. Disse løp ut fra Fellestiltakene, hadde egne forskerutdanninger og ble gjennomført i samarbeid med Forskningsrådet. På bakgrunn av de raske endringene i arbeidslivet, mener Kallevig at det igjen er på tide å legge hodene sammen.

– Det kommer utfordringer rundt digitalisering, integrering, nye samarbeidsformer og delingsøkonomien. De neste ti årene vil det skje veldig mye i arbeidslivet. Derfor må vi sette i gang en nasjonal dugnad for å finne ut hva som skjer. Vi trenger et større forskningsprogram på dette, sier han.