RAGNHILD HEYERDAHL

ragnhild@lomedia.no

– Monica har alltid vært god til å tenke utenfor boksen, sier lillebror Joacim Lund.

Og det var nok en og annen som syntes det var ganske langt utenfor boksen da ideen om at Dramatikerforbundet skulle søke medlemskap i LO, kom på bordet.

Mange kunstnere ønsker å være apolitiske og klasseløse, påpeker Boracco. Men i debatten som fulgte, opplevde hun medlemmene som åpne og lite fordomsfulle.

Medlemsprosessen gikk raskt. Et lite år tok det, fra de første spede tanker til Norske Dramatikeres Forbund ble klappet inn i LO-familien på representantskapsmøtet den 7. juni. Så er de også det eneste forbundet i LO-familien som har listet opp samtlige medlemmer på hjemmesidene sine. 367 i tallet.

Les også: Dramatikerne vil inn i LO

Lavlønte kunstnere

For Boracco ble det en opplevelse av solidaritet og samhold fra første stund da lederen i Transportarbeiderforbundet kom bort til henne etter møtet. «Du får bare ringe hvis det er noe», oppfordret han.

For selv om dramatikerne kan synes annerledes i LO-sammenheng, er de ikke så ulike når det kommer til lønns- og arbeidsbetingelser, påpeker Boracco. Hun legger ikke skjul på at hun er leder for en lavlønnsgruppe. Årsinntekten blant medlemmene er i snitt 300.000 kroner, og svært få har fast ansettelse, om ansettelse overhodet. De fleste medlemmene er frilansere, eller livnærer seg på en kombinasjon av lønnsarbeid og frilansoppdrag.

Les også: Næringsdrivende kunstnere taper i lønnskampen

Tøff frilanstilværelse

Boracco har selv levd frilanslivet i ti år. Hun foreleste, skrev barnebøker, laget tv-drama, spillefilmer og dokumentarfilmer. Hun hadde fem barn som bodde hjemme, men visste aldri hvordan inntekten ville bli et halvt år fram i tid.

– Det var beinhardt, men det gikk på et vis. Jeg har vært heldig; jeg har alltid hatt jobb, forteller hun.

De siste årene har hun imidlertid sett hvordan arbeidsmarkedet for dramatikere og manusforfattere har hardnet til.

– Selv seriøse aktører i bransjen forventer at folk skal jobbe gratis. I forhandlinger blir en møtt med at en nærmest er heldig som får lov til å drive med yrket sitt.

«Dette må reguleres. Dette går ikke lenger», tenkte hun. Tenkte Dramatikerforbundet. Tenkte LO. Da Barocco oppdaget LOs gryende engasjement for de selvstendig næringsdrivende, var det som om brikkene falt på plass.

– I hele arbeidslivet ser vi nå at i stedet for å ansette fast, tar man inn folk på midlertidige kontrakter og frilansoppdrag. Det finnes et ord for denne nye klassen av arbeidere, hvor en arbeidstaker i en industribedrift og en kunstner plutselig står i samme situasjon: Prekariatet kaller vi det. Det er det som forener kunstnere med tradisjonelle LO-arbeidstakere – nå er vi i samme båt.

Les også: Flere blir næringsdrivende ufrivillig

Drømte om teater

Det var egentlig teaterregissør hun drømte om å bli. To ganger søkte hun Teaterhøgskolens regilinje, men kom ikke inn. De tok inn tre studenter annethvert år. Boracco innså at hun ikke kunne gå og vente.

I stedet søkte hun Filmskolen på Lillehammer. Egentlig hadde hun sett for seg regilinjen, men ettersom hun kom inn på manuslinjen først, turte hun ikke annet enn å takke ja. Det skulle vise seg å være et klokt valg.

– Skrivingen ble min greie, forteller Boracco.

Det ble noen produktive år. Hun skrev manus til spillefilmene Trigger og Mars & Venus, til tv-dramaet Hvaler og til flere dokumentarfilmer. I 2009 og 2010 kom barnebøkene «Isa på jobb», om Isa som drømmer om hva hun skal bli når hun blir stor.

TATT AV POLITIKKEN: Det er to år igjen, men Monica Boracco har allerede begynt å grue seg til stillheten den dagen hun går av som forbundsleder.

Ylva Seiff Berge

Kvinner som ikke slipper til

I den første boka, Isa Mekkespire, vil Isa bli bilmekaniker. Boracco nøler ikke med å kalle det et feministisk prosjekt. Likestillingssaken ligger hennes hjerte nær. I debatten om kjønnsbalanse i filmbransjen har hun vært en tydelig stemme.

– Det er ikke mange år siden at den første norske spillefilmen ble fotografert av en kvinne. Da hadde vi hatt 100-årsjubileum for norsk film, og det hadde ikke vært én eneste kvinnelig fotograf.

Også blant filmregissørene er kjønnsbalansen elendig, mener Boracco. Litt bedre står det til blant manusforfatterne, men Dramatikerforbundets egen medlemsundersøkelse viser manglende likestilling også her.

De kvinnelige medlemmene tjener i snitt bare to tredeler av mennene, og jobber i større grad der det er minst penger å hente.

– Det handler ikke om at menn aktivt vil utestenge kvinner fra arbeidslivet. Jeg tror bare de har lyst til å være sammen med hverandre.

Somalisk arv

Som frilanser skrev ikke Monica Boracco bare manus. Hun skrev innlegg i avisene om likestilling og arbeidsforhold, og hadde egen spalte i bransjebladet Rushprint. Som en aktiv debattant i miljøet ble hun lagt merke til, og i 2011 ble hun rekruttert inn i styret i Dramatikerforbundet. Da var det som om hennes politiske jeg våknet for alvor. Det tok henne med hud og hår.

– Jeg har alltid vært en sånn person som har sittet i elevråd, i FAU på skolen, i sameiestyrer og borettslagsstyrer. Jeg har alltid vært med og tatt innflytelse der jeg er. Men tanken på å gå ut på en større politisk arena hadde aldri slått meg.

Inntil da. I ettertid har hun tenkt at det politiske engasjementet kanskje er en arv fra faren. Den somaliske faren hun aldri har hatt noe særlig kontakt med, men som var parlamentsmedlem i Mogadishu, slik faren hans igjen også hadde vært. Hun synes det er fint å tenke på.

Tariffavtaler for frilansere

Viljen til å søke innflytelse brakte Dramatikerforbundet på nye veier. Inntil nå har Boracco hatt et hundretalls medlemmer i ryggen. Nå har hun 900.000. Boracco håper LOs kollektive kraft skal gi medlemmene en annen forhandlingsstyrke. Det trengs, mener hun, i møte med en stadig mer profesjonalisert og nådeløs arbeidsgiverside. For Boracco toppet det seg da NRK, som den største oppdragsgiveren blant medlemmene, sa opp rammeavtalen med forbundet.

– De ville ha alle rettigheter til verket til evig tid og på alle plattformer. De kalte det et ufravikelig krav.

Igjen tenker Barocco utenfor boksen. Det hun drømmer om, er tariffavtaler. Ikke bare for dem som jobber for NRK, men for frilanserne generelt. At den som tar på seg et frilansoppdrag skal ha rettigheter til sykepenger og pensjonsopptjening. Kort sagt: En lønn å leve av og sosiale rettigheter som alle andre.

Det kan bane vei for nye kunstnergrupper inn i LO.

– Hvis vi klarer å få gjennomslag, for eksempel med NRK eller når det gjelder velferdsgoder, tror jeg andre vil se det som hensiktsmessig å gå etter oss.

Les også: Antallet midlertidig ansatte øker betydelig

Politiker in spe

Om to år kommer hun til å gå av som forbundsleder. Seks år i stolen er nok, mener Boracco.

– Kommer du til å gå tilbake til frilanstilværelsen når du er ferdig som forbundsleder?

Boracco blir ettertenksom i blikket.

– Vi får se, sier hun sakte.

Så retter hun seg opp og sier med et smil:

– Kanskje jeg blir politiker.