ANNE SIRI RENÅ

anne.siri@lomedia.no

– Jesus var flyktning, Maria en enslig mor. Vi har fått nåtidens flyktningkrise rett inn i stuene våre, og det er en lidelse å se på at vi som land ønsker å bidra så lite, sier Kjersti Wernø, prest i Bredtveit kvinnefengsel i Oslo.

Det kristne budskapet om nestekjærlighet lever ikke i et vakuum, mener hun. Derfor er det merkelig når innvandringsministeren med kors rundt halsen stenger grensene for andre, sier Wernø.

– Alle som kommer kan selvsagt ikke få opphold, men langt flere burde få det, fortsetter hun.

Kvinner som bærer familiene

Som de to nevnte skikkelsene fra Bibelen lever også mange av fangene helt på siden av samfunnet. Her inne er fattigdommen synlig, sier Wernø.

Mange av kvinnene er dømt for tyverier, flere har smuglet narkotika. Presten forteller om kvinnen som dro fra trange kår i Nigeria til Italia for å jobbe. Hun sto på og sleit til finanskrisen kom og jobbene forsvant. Da sa hun ja til denne ene smuglerturen nordover med narkotika – og ble stoppet i tollen.

– For mange er ikke den største sorgen å sitte i fengsel, men at pengestrømmen til familien stopper. Mange av kvinnene bærer familiene på skuldrene sine, forteller Wernø.

Den nigerianske kvinnen er løslatt og har dratt tilbake til hjemlandet. Presten vet ikke hvordan det går med henne nå, selv om det hender at hun holder kontakten med løslatte fanger.

– Mange av disse har ingen kriminell bakgrunn, det å gjøre noe ulovlig blir ofte siste utvei. Og mange blir samtidig ofre for menneskehandel, fortsetter Wernø.

• – Oslo-byrådet setter livssynstjenester ut på anbud

Samtaler på sengekanten

Hun har åpnet døra inn til det lille kontoret sitt. Her er religiøse symboler på veggene og gråteservietter på det vesle bordet. Hun har fyrt opp et telys og dratt fram en termos med hjemmekokt kaffe. Oppå et av skapene ligger Koranen og et bønneteppe. Fra den dype stolen samtaler hun med innsatte, det aller viktigste hun gjør i jobben sin. Eller hun treffer dem kanskje på sengekanten på cella eller i luftegården.

REKVISITTER: Koranen og et bønneteppe ligger øverst på hylla inne på kontoret.

Øyvind Aukrust

Psykologtjenesten i fengselet er begrenset. Wernø er en som snakker med mange. Men hun må også tåle å bli avvist, sier hun. Det er ikke alle som vil, iallfall ikke i starten av oppholdet. Mens noen prester kan synes det blir ensformig i fengsel, omfavner hun nettopp samtalene. Her møter hun kvinner mellom 18 og 70 år, alle med sine egne historier. Som mange prester har Wernø videreutdanning i sjelesorg.

– Hva gjør deg til en god samtalepartner?

– Jeg kan lytte, og jeg vil hjelpe folk til å snakke sant om livet sitt, til å stå for det de har gjort. For uten å se på fortiden er det vanskelig å skape endring. Noen lever i en evig fornektelse. Noe jeg heller ikke kan hindre dem fra å gjøre, sier Wernø.

KONTOR: Her inne møter presten mange av de innsatte til samtaler. På bordet står gråteserviettene.

Øyvind Aukrust

Idealet hennes er aldri å være skråsikker, ikke sitte på «svaret», for det er ikke troverdig, mener hun. Rundt 60 prosent av de norske innsatte her har et rusproblem, og en kan ikke bare fortelle dem at de må slutte å ruse seg, sier hun. Samtidig ser hun at de utenlandske kvinnene oftere selv tar ansvar for egne problemer, de skylder ikke på andre. Betyr det at vi nordmenn får sydd puter under armene?

– Jeg ser iallfall store kontraster mellom norske kvinner og de fra afrikanske land eller Romania, sier Wernø.

En undersøkelse fra Høgskolen i Vestfold i 2013 viser at fire av ti kvinner som soner i fengsel har vært utsatt for seksuelle overgrep som barn. Rus blir for mange en følelsesmessig flukt.

• (2015:) Innsatte går i kloster i fengsel

Jobber for det gode

Nazistene brukte Bredtveit som politisk fengsel for menn fra 1941. Etter krigen satt kvinner som ble dømt for landssvik her, før det ble et ordinært kvinnefengsel. I dag har de nesten 70 innsatte.

Kjersti Wernø har jobbet her siden 1997. Hun skarrer fortsatt svakt når hun snakker. Wernø er født på Voss, i 1953. Med en oberst til far ble det mye flytting, fram til hun endte opp i Oslo. Her i byen har hun giftet seg, fått sine to barn og en utdanning fra Menighetsfakultetet. Nå er hun skilt.

Tidlig på 80-tallet var hun studentprest i Oslo Kristelige Studentforbund, et radikalt venstreorientert miljø. Dette var få år etter militærkuppet i Chile og Wernø engasjerte seg for de chilenske flyktningene. Hun var opptatt av kvinners rettigheter og av at kirken skulle engasjere seg i samfunnet.

Senere meldte hun seg inn i LO-forbundet TeoLOgene og har fortsatt å jobbe for «det gode», som hun sier.

Når arbeidsdagen er over, tar hun gjerne en runde i butikker for å nullstille hodet. Eller hun oppsøker den totale stillheten, for å hente seg inn igjen. Til våren skal hun besøke datteren som bor i New York.

• Domfelte mener ansatte har for lite kunnskap om radikalisering

En modig prest

Kjersti Wernø tar oss med ned trapper og gjennom ganger, hun låser opp og igjen dører. Rundt livet har hun et tykt skinnbelte med nøkler og en alarm. Alarmen har hun aldri hatt bruk for. Vi sveiper innom kirkerommet, der hun har døpt både innsatte og barn av innsatte. Vi går gjennom gymsalen, der de denne kvelden skal slokke lyset, spise vannmelon og se den to timer lange filmen «Om guder og mennesker». Hun har påmeldingsliste, hun vil at folk skal forplikte seg når de først har sagt ja.

DÅP: I dette kirkerommet har fengselpresten døpt både innsatte og barn av innsatte. Hun stiller seg aldri på prekestolen, men står på gulvet, på like fot med resten.

Øyvind Aukrust

Presten fører oss videre til biblioteket. Vi kaster et blikk ut på hagen som noen av fangene anla da de gikk gartnerkurs.

Og blant reoler med bøker og filmer treffer vi på en kvinne som har drept mannen sin. Hun sier at hun måtte, før han tok henne. Kvinnen er norsk med en annen religion, men er likevel kirketjener i fengselet. Det finnes uansett bare én Gud, sier hun. Hun er den som tenner lys, setter fram kaffe og kaker når Kjersti Wernø holder gudstjeneste eller viser film. Kvinnen kaller fengselspresten for åpen og modig og ei kul dame. Selv sier hun at hun har en lang vei å gå, men forteller at hun tar utdanning og snart vil flytte over til en mer åpen avdeling. Hun er optimist, er sikker på at ting vil ordne seg.

Wernø sier at mange får ryddet opp i livene sine mens de sitter inne – hvis de selv vil. Folk dreper sjelden mer enn én gang, ifølge Wernø. Hva hadde hun selv gjort om hun og barnet ble truet på livet? Det vet hun ikke.

– Mange føler mestring i fengselet. Noen gjør ferdig skolen og tar videre utdanning, de får kjenne at de duger. Vi tar tak i det som er her og nå og jobber for at de skal komme ut som helere mennesker. En sånn opprydding kan hver og en trenge, også utenfor murene, mener Wernø.

Hei, du vonde juletid

Så var desember over oss med sitt voldsomme gledesideal, med glitter og kjøpepress, familieliv og venner. Ensomheten blir dobbel nå. En skulle så gjerne vært sammen med et barn eller en gammel mor.

– Noen vil bare dra dyna over hodet til det hele er over. Men stemningen pleier å lette etter julaften, da er det god mat og hygge, forteller Wernø.

På selve julekvelden leser de juleevangeliet på flere språk. Men presten stiller seg aldri på prekestolen, hun står nede på gulvet blant de innsatte, der det er «levende og fint å være». Fengselsprester er nok hakket mer «nedpå» enn andre prester, tror hun.

– Hvilke brister har du selv?

– Jeg har mitt, for å si det sånn.

Wernø siterer Leonhard Cohens «Anthem». Forget your perfect offering. There is a crack, a crack in everything. That's how the light gets in.

Tiden vår er over, vi skal ut igjen til den kalde, klare dagen. Wernø løfter pekefingeren insisterende, men smiler. Hun mener at et visst politisk parti har for mange tentakler inn i systemet nå.

– Ikke finn på å stemme FrP! sier hun, før hun låser oss ute.