SISSEL M. RASMUSSEN

sissel@lomedia.no

På Telemarksgalleriet på Notodden kan du i disse dager besøke utstillingen «Hold fanen høyt!» - Arbeiderfaner i kamp. Her vises det både kampfaner og fagforeningsfaner.

8-timersdagen

Det var på Notodden og Rjukan at 8-timersdagen ble kjempet igjennom, inspirert av den russiske revolusjon i 1918. Samme år i 1.mai-toget var kravet 8-timers arbeidsdag, og allerede dagen etter gikk Hydro-arbeiderne hjem klokka fire på ettermiddagen. De skulle ha vært på arbeidet til klokka seks. Året etter, i 1919, fikk de gjennom kravet – 8 timers arbeidsdag og én ukes ferie.

Restaurert revolusjon

– Vi er svært stolte av å kunne vise fram «Revolusjonsfanen» nyrestaurert, så frisk og fin som det er mulig å få den, smiler kurator Susanne Grina Lange.

– Dessverre har den noen flekker vi ikke har fått bort, men den har vært mye i bruk, og det bærer den preg av.

Revolusjonsfanen fra Rjukan er en del av Unescos verdensarv. Fanen ble lagd på bestilling fra den lokale Jern- og Metallarbeiderforeningen. Kunstneren var mekaniker Oscar Løvaas, som arbeidet ved Såheim kraftstasjon på Rjukan. Løvaas malte flere lokale faner.

Fanen ble mye brukt i tida etter 1918 og 1919, og Rjukans sentrale rolle i arbeiderbevegelsen har gitt fanen en særlig plass i arbeiderhistorien.

Nå stilles Revolusjonsfanen ut for første gang etter konserveringen og ligger i en lukket monter med stabil temperatur, slik at støv ikke kommer til.

Malekunsten og kunstmaleren

Tidligere var fanemalerne kunstfaglig utdannet, men i dag finnes ikke utdanningen lenger. Da LO-Aktuelt intervjuet fanemaler Sverre Fjerdingstad fra Kongsberg, var han 83 år, og fremdeles stø på hånda. Han hadde begynt å lære opp barnebarnet Silje, som hadde gått i hælene på morfaren gjennom hele barndommen. I dag er billedkunstneren Silje Storm Fredriksen den eneste igjen i landet som kan kalle seg fanemaler. Hun har behold paletten til morfaren, og fører kunnskapen og tradisjonen videre.

FANEMALERE: Tre av Norges kjente fanemalere. Ole Elias Ekornæs (1868-1940) var en av de mest kjente (t.h), Oscar Løvaas (1874 – 1940) flyttet til Rjukan i 1915. Sverre Fjerdingstad (1908-1997) fra Kongsberg var en av de siste som malte faner på tradisjonelt vis i Norge (midten).

Sissel M. Rasmussen

Fanene forvitrer

Mange av de gamle kampfanene er regelrett i ferd med å smuldre opp. De oppbevares i utette montere, i loft og kjellere, med ujevn temperatur og fuktighet, forteller Susanne Grina Lange, som har satt sammen faneutstillingen «Hold fanen høyt!» ved Telemarksgalleriet.

– Med denne utstillingen ønsker vi å vise fram fanene, ikke bare som politisk symbol, og status som kulturminner, men også i det kunstneriske perspektivet. Fanemakerfaget er i ferd med å forsvinne. Fanene bør tas bedre vare på, sier Grina Lange.

Dyre silkemalerier

Å skulle lage en ny fane i dag er så kostbart at svært mange ikke tar seg råd til det. Det er silke, sying flater som skal fylles med nøyaktige penselstrøk. Derfor er det flere restaureringsoppdrag enn ny produksjon Silje Storm Fredriksen gjør når hun driver med faner i dag.

– Det er tidkrevende og dyrt. Merkelig nok er ikke folk vant til å betale prisen det egentlig koster for å få lagd ting for hånd, mener Storm Fredriksen.

Grina Lange forteller at mange faner gikk i arv når foreningen ble nedlagt, eller slo seg sammen. Da ble navnet malt over.

– Vi kan se det når fanene blir slitte og deler av malingen skaller av. Da kommer det gamle navnet fram.

Ofte var det en egen fanekomite som stod for anskaffelsen av fanen til foreningen. En ny fane, som ble utformet og malt av en profesjonell fanemaler, kunne koste fra 500 til 1000 kroner rundt år 1900. I dagens kronekurs vil det tilsvare mellom 30 000 til 50 000 kroner.

Les også: Et symbol så lenge det er styrke igjen i fagbevegelsen