LINE SCHEISTRØEN

Klokka viser 22.00. Det er mørkt og stille i den slitne forstadsgata. En gruppe menn forlater kafeen. Et par sikkerhetsvakter følger gruppens bevegelser.

– Du må putte kameraet og blokka i sekken, nå!

Ute på gata utveksles håndtrykk og «ses i morgen»-fraser. Gruppen splittes i to. De går hver til sitt. De skal «hjem».

• – Mange frykter de kan bli sendt hjem hvis de fagorganiserer seg

Redd hele døgnet

Milan Karki holder seg tett inntil til de andre i gruppen.

– Jeg er redd. Hver dag, hver kveld, - ja, hele tida. Jeg går aldri ut alene, i hvert fall ikke etter at det har blitt mørkt. Jeg tør ikke. Det hender så mye rart her. Noen har blitt rundstjålet. Andre er banket helseløse. Det er vel ikke så rart at jeg er redd?

Gruppen menn går langsomt. De snakker lavt sammen. Det er varmt og luftfuktigheten høy. Svetten renner. T-skjorter og bukser klistrer seg til kroppen. Det er ikke mange minutter å gå til huset hvor de bor i andre etasje. Utenfra ses dunkelt lys innenfra. Klær henger til tørk i vinduet. Ikke alle vinduene er intakte. Noen er knust. Det gir luft, om så varm luft, inn i rommene.

• Hver dag dør én nepalsk migrantarbeider i Malaysia av utmattelse

Stille, stille

Døra er låst med hengelås. En har nøkkel og åpner. For bare noen uker siden var det innbrudd her. Alt som var å stjele, og mer til, ble tatt. Ingen vet hvem som står bak. Innbruddet ble ikke anmeldt. Det er ingen vits i. Politiet bryr seg ikke, forteller mennene.

– Dere må være stille!

Vi lister oss opp en trapp, men får nok en beskjed om å være stille. De har egentlig ikke lov til å ha med besøkende. I hvert fall ikke journalister. Det kan det bli bråk av.

OPP EN TRAPP. Sandalene gir hint om hvor mange som deler etasjen over.

Line Scheistrøen

Deler det meste

I førsteetasjen bor migrantarbeidere fra Bangladesh. Bak den lukkede døren er de samlet til kveldsbønn. Stemmene er knapt hørbare ute i gangen.

– Vi holder oss for oss selv. Det ender alltid i bråk hvis vi har med hverandre å gjøre, fortelles det.

Sandaler i alle varianter står på trappetrinnene. Litt sånn hulter til bulter. Det er mange i antall. Døren inn åpnes og vi møtes av skeptiske blikk fra en mann som akkurat har vært i dusjen. 34 menn deler denne ene dusjen, som de også deler det ene toalettet rett ved siden av. I det samme fellesrommet, som er under åpen himmel, lager de mat og vasker og tørker klær.

Jobb, ikke fritid

– Dette er sengen min. Om den er hard? Ja. Om jeg sover? Sånn passe. Ikke alltid like godt, nei.

Milan Karki deler rommet med syv andre menn. Fire køyesenger med åtte sengeplasser er omtrent hva det er plass til i det lille rommet. I en av sengene sover en mann allerede. Alle har de jobbet minst 12 timer denne dagen, arbeidstiden er normalt fra 07.00 til 19.00. Ofte jobber de overtid. Arbeidsdagene kan bli 14-16 timer. De er pålagt å jobbe 40 timer overtid i måneden. Forrige måned jobbet flere av dem 80 timer overtid. De får ekstra betalt. Det er gode penger, ifølge arbeiderne. De er her for å jobbe. Ikke for å ha fri.

ARBEIDSULYKKE. Milan Karki er en av mange nepalesere som har vært utsatt for arbeidsulykker mens han har jobbet i industrien i Malaysia.

Line Scheistrøen

Ung og sterk

De få kveldstimene som er igjen etter arbeidstid lager de mat og spiser, vasker ved behov og er sammen, før natten kommer tidlig og de sover ofte en urolig søvn.

Klær henger der det er plass, vannflasker og kopper står her og der på gulvet, og et halvfullt askebeger er plassert under den ene senga. I et av hjørnene står et tempel. Også nepalerne ber.

– Jeg vil egentlig bare hjem og aldri komme tilbake hit, sier Milan Karki. Hjemme i Nepal venter kona og det lille barnet. Hjemme er også resten av familien; pappa, mamma og flere søsken. Familien er fattig. De har knapt penger og mat til å overleve. Så de setter sin lit til Milan. De stoler på at han, som fortsatt er ung og sterk, jobber så mye han kan, tjener mest mulig og sender pengene hjem. Milan forsørger ikke bare kone og barn, men hele familien hjemme.

– Jeg har ikke noe valg. Jeg må bli her, i hvert fall ut kontraktstida, sier han.

Har gjeld

Milan forlot landsbygda i Nepal for to år siden. Faren lånte penger av venner for å betale vikarbyrået, som igjen ordnet Milan de nødvendige papirene og arbeid i Malaysia. Faren skylder fortsatt vennene penger. Milan står i gjeld hos vikarbyrået. Hver måned betaler han penger til vikarbyrået. Resten av lønna sender han hjem.

Han jobber på en japanskeid fabrikk i Klang, et av flere industriområder utenfor hovedstaden Kuala Lumpur. De lager rørledninger. Arbeidet er tungt og farlig.

• Baldehi har kone og fire barn hjemme i Nepal - de har han sett én gang de siste ni årene

Forsikring for hvem?

Milan viser frem hånden. Den uten tommel. Det skjedde en dag på jobben. Arbeidsulykken ble forårsaket av et dårlig sikret, tungt element som falt på hånda til Milan. Han jobber uten sikkerhetsutstyr, selv om loven egentlig pålegger dem å ha det. Tommelen ble delvis revet av. Han fikk hjelp på sykehuset. Arbeidsgiveren fikset det. De er vant til å håndtere arbeidsulykker. Spørsmålene rundt betaling og forsikringsutbetaling var det verre å bli enige om. Selskapet og forsikringsselskapet mente Milan ikke hadde krav på noe. Milan tok kontakt med Gefont, den nepalske fagbevegelsen har stasjonert en mann i Kuala Lumpur. Med fagbevegelsen i ryggen gikk han rettens vei. Etter å ha prøvd saken i flere instanser vant de frem med krav om erstatning. Milan fikk en pen sum penger for skaden han ble påført.

Vil hjem

Milan er fortsatt arbeidsfør. Det er få oppgaver han ikke kan utføre på grunn av den manglende tommelen. Arbeidskontrakten går ut om et år. Da må han hjem. Migrantarbeiderne «luftes», akkurat som vikarer og midlertidige her hjemme i Norge, før de igjen kan komme tilbake for å jobbe.

Milan vil hjem.

– Og aldri, aldri komme tilbake hit, sier han igjen.

Romkameratene smiler. De mener nemlig å vite bedre. De har vært migrantarbeidere i Malaysia i fem, seks, ja noen i snart ti år og knapt vært hjemme på alle årene. De mener Milan er naiv - en drømmer.

– Milan vil - som alle oss andre – komme tilbake, igjen og igjen. Vi har ikke noe valg. Vi må være her og tjene penger slik at vi kan forsørge dem hjemme. Så enkelt og så vanskelig, er det.

• Migrantarbeiderne er nederst på rangstigen