Tillitsvalgte ved TINEs anlegg i Troms og Finnmark

Et tilskudd som i praksis kun har fått muligheten til å virke i knapt nok ett år.

Det er skuffende og helt uforståelig. Det hjelper ikke å bygge opp igjen Forsvaret uten å bidra til å sikre nødvendig matberedskapen i nord.

Dette henger tett sammen!

Signaleffekten knyttet til beredskapstilskuddet er også vel så viktig som selve tilskuddet.

Fjerningen av beredskapstilskuddet for næringsmiddelbedrifter i Troms og Finnmark virker altså stikk i strid med ønsket om styrket beredskap og robust matproduksjon i landsdelen.

Kostnadene ved å produsere mat helt i nord er større enn i resten av landet, med blant annet større distanse både for inntransport av melk og distribusjon av ferdige matvarer.

Det svekker forutsigbarheten for aktørene i denne landsdelen når tilskuddsordningen foreslås fjernet i det som må beskrives som år null.

I inneværende år har det i realiteten kun vært et drøyt halvår til å søke om støtte til ikke påbegynte prosjekter til prosjektet må være fullført.

På side 156 i partiprogrammet til Ap, står det følgende:

«(Arbeiderpartiet vil) styrke grunnlaget for meieriene og slakteriene i det nordnorske landbruket i beredskapsøyemed»

Det å fjerne beredskapstilskuddet er det motsatte av styrke grunnlaget for meieriene og slakteriene, og vi forventer derfor at tilskuddet opprettholdes.

Signert:

Yngve Orvik Kollstrøm, Hovedtillitvalgt ved TINE Tana

Morten Johansen, Hovedtillitsvalgt ved TINE Alta

Hans Håvard Løvvoll, Hovedtillitsvalgt ved TINE Storsteinnes

Tor Arne Johansen, konserntillitsvalgt i TINE SA

Kjell Werner

Jens Stoltenberg debuterte som finansminister i oktober 1996, og året etter la han fram sitt første statsbudsjett.

Dette budsjettet ble vraket da Thorbjørn Jagland (Ap) kastet inn håndkleet som statsminister og ga jobben til KrFs Kjell Magne Bondevik. Sentrumsregjeringen, hvor for øvrig Sp var med, overtok fordi Jaglands Ap ikke fikk de berømmelige 36,9 prosent ved valget i 1997.

28 år senere har Stoltenberg gjort comeback, og onsdag formiddag la han fram sitt andre budsjett. Forrige gang Jens Stoltenberg var finansminister presenterte han et statsbudsjett med utgifter på 428 milliarder kroner.

Nå legger han opp til å bruke 580 oljemilliarder i et 2026-budsjett med en svimlende utgiftsside på 2200 milliarder kroner.

Vi sier ofte at ett år er lang tid i politikken. 28 år er en evighet. Men det er noen av oss som husker tilbake til den høsten da Stoltenberg la fram sitt 1998-budsjett. Da ble det lagt opp til å bruke skarve 12 oljemilliarder. Norge av i dag er en helt annen virkelighet, på godt og vondt – mest det første.

Men i dag som den gang får regjeringen kritikk for at det ikke brukes nok penger på ditt og datt. Slik er det alltid når et statsbudsjett legges fram.

Men finansministeren har som oppgave å finne det rette balansepunktet, slik at prisstigningen avtar og Norges Bank dermed kan sette renta ytterligere ned. Uten at arbeidsledigheten stiger.

Regjeringen mener at budsjettopplegget for 2026 har om lag nøytral effekt på aktiviteten i økonomien neste år. Det samme mener mange fagøkonomer. Politikerne har klokelig bundet seg til den såkalte handlingsregelen. Den innebærer at det i et normalår kan brukes 3 prosent av oljefondet.

Dersom det er dårlige tider kan det brukes mer enn 3 prosent avkastning, forutsatt at politikerne klarer å holde igjen i gode tider. Regjeringen har lagt seg på 2,8 prosent for neste år. Det virker fornuftig når vi samtidig tar hensyn til at det går med mange milliarder på å hjelpe et Ukraina i krig.

Mer enn hver fjerde krone på budsjettet er en oljekrone. Dersom landet ikke hadde hatt finansinntektene fra oljefondet måtte politikerne ha kuttet 580 milliarder. For å illustrere: Uten disse oljepengene måtte vi eksempelvis ha lagt ned Forsvaret, sykehusene og politiet pluss klart oss uten samferdselstiltak.

Forsvaret tilgodeses med 4,5 milliarder kroner mer neste år, i tråd med langtidsplanen som Stortinget enstemmig har vedtatt. Norgespris, strømstøtte og lavere elavgift er andre store utgiftsposter til en samlet kostnad på rundt 15 milliarder.

Regjeringen gir og tar. Mange kan glede seg over lavere inntektsskatt og økt bunnfradrag i formuesskatten. På den annen side henter regjeringen inn fire milliarder ved å redusere momsfritaket for elbiler. Videre kuttes det på mange områder.

Det store spørsmålet blir hvordan Arbeiderpartiets forhandlere skal kunne skape flertall for å få vedtatt et statsbudsjett for 2026.

Her må det forhandles med firerbanden SV, Sp, Rødt og MDG. Disse partiene spriker seg imellom som en firkløver. Samtidig vil regjeringens våpendragere i Stortinget ventelig stå hardt på at det er uaktuelt å bruke enda flere oljemilliarder og/eller øke skattene.

Nye hjertesaker må dermed finansieres med tilsvarende kutt på andre områder. Og da blir det svært utfordrende å finne samlende løsninger. Spesielt siden regjeringen, ifølge Stoltenberg, ikke har satt av en hemmelig pott som kan gjøre forhandlingene lettere.

Det er grunn til å merke seg at Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum er i harnisk.

«Det virker som om de har laget et budsjettforslag for å inngå budsjettforlik med Høyre», sier han og peker blant annet nedleggelse av passkontorer og fjerning av ordningen med gratis ferger i distriktene.

Senterpartiet vurderer derfor om det er noen vits i å sette seg ved forhandlingsbordet. Men Sp har neppe noe valg. Alternativet til Støre-regjeringen vil jo være en Frp/Høyre-regjering med Sylvi Listhaug som statsminister.

Men det er overraskende at Ap så til de grader legger seg ut med partiet som var god regjeringspartner i 3,5 år.

Reaksjonene fra de tre andre rødgrønne partiene er mer som ventet.

MDG er dypt bekymret for at reduksjonen i elbilfordelene går for fort. SV mener budsjettet må omfordele mer. Rødt mener det trengs kraftigere tak mot Forskjells-Norge.

I løpet av et par uker vil opposisjonspartiene legge fram sine forslag til alternative statsbudsjetter. Søkelyset vil da bli rettet spesielt til de fire partiene på vestre flanke som i realiteten utgjør Ap-regjeringens parlamentariske grunnlag.

Disse fire partiene vil først profilere egne hjertesaker. Så vil de internt blinke ut hva som blir de viktigste kravene i de kommende budsjettforhandlingene. Alle aktørene må imidlertid innse at de må få hver sine synlige gjennomslag i et endelig forlik.

Det ble aldri noen budsjettforhandlinger for Arbeiderpartiets del høsten 1997. Sentrumsregleringen inngikk forlik med Høyre og Fremskrittspartiet, og resultatet ble dessverre for landet et mer ekspansivt budsjett enn det Jens Stoltenberg opprinnelig la opp til.

Forrige gang Jens Stoltenberg var finansminister satt han bare ett år i stillingen. Mange spør seg om det blir med ett år også denne gangen.

Stoltenberg bedyrer imidlertid at han er «veldig motivert» til å legge fram enda et statsbudsjett. Noe annet kan han heller ikke si. Men det hører med til bildet at jobben som sjef for den internasjonale sikkerhetskonferansen i München står og venter på ham.

Det er uansett å håpe at regjeringens rødgrønne venner, inkludert Senterpartiet, har lært av det som skjedde i 1997. Krittstreken for 2026-budsjettet er satt. Den må følges.