Kjetil Sørbotten

For når debatten handler om kraft – hvordan den skal forvaltes, hvem som skal få tilgang til den og hva konsekvensene blir for pris, sysselsetting og naturinngrep – favner den store deler av samfunnet.

Strøm er en innsatsfaktor i store deler av samfunnet vårt. Fra industri til husholdning, fra økonomi til økologi. Og de er alle avhengige av hverandre.

Vi regner med at staten gjennom regjeringen skal ta et ansvar for hele samfunnet. For å fordele ansvaret og arbeidet er det opprettet departementer med ansvar for de områdene de skal forvalte – alt fra sosiale områder til miljø og natur, distriktspolitikk og økonomi.

Sammen skal de ivareta alle samfunnets muligheter og utfordringer. Samtidig er det alltid noen utfordringer som berører mer enn ett departement.

Som et eksempel kan avgjørelser i Finansdepartementet få konsekvenser for arbeidet i Sosialdepartementet. Dette er ikke noe nytt. Det er slik det er ment å fungere, og det virker når de berørte sier ifra når avgjørelser tatt ett sted får konsekvenser et annet sted.

I energispørsmålet ser det ikke ut til at dette fungerer som det skal. Selv om avgjørelser tatt av, og føringer gitt av, energidepartementet får store konsekvenser for andre områder, hører vi svært lite om det.

Det er kanskje ikke så underlig. Offentlig uenighet er ikke noe regjeringen ønsker å vise frem. De ønsker å fremstå som samlet, og slike samtaler tas nok sjelden i offentligheten.

Spørsmålet blir da: Har de tatt samtalen i det hele tatt? Har de andre departementene spilt inn sine bekymringer for uheldige konsekvenser av denne kraftpolitikken?

Det er det ikke lett å svare på, men vi kan i stedet se på resultatet.

• Hvis de har hatt denne samtalen, burde ikke det da hatt en innvirkning på kraftpolitikken?

• Burde vi ikke da ha sett en forskjell mellom regjeringens premiss for politikken og kraftbransjens premiss for debatten?

Ser vi det?

Vi vet nå at premisset for kraftdebatten i stor grad er lagt av kraftbransjen. Det er ikke så merkelig. Det er der kompetansen på kraft ligger. Det er de som blir spurt av media når saken skal belyses.

Problemet oppstår når dette premisset også ser ut til å være premisset for regjeringens forståelse av situasjonen – ikke bare for energidepartementet, men for hele regjeringens arbeid.

Hvis dette er tilfellet, står vi i en situasjon som kanskje ikke er ny, men som blir mye tydeligere nå. For det er nok ikke første gang eksterne krefter er med på å legge føringene for regjeringens politikk, men det er kanskje første gangen konsekvensene for resten av samfunnet blir så synlige.

At kraftbransjen, industrien, LO og NHO jobber for sine interesser, er ikke galt. De gjør det de har som oppgave. Det er jobben deres. Det samme gjelder Fornybar Norge og vindkraftprodusentene.

De handler alle ut fra egeninteresse. Men de fleste av oss har nok en annen forventning til regjeringen. Deres oppgave er å handle ut fra fellesinteresser.

Å balansere de ulike behovene og konsekvensene. Sørge for at alle har det så bra som mulig og ivareta våre felles goder. Det er derfor vi har alle de ulike departementene – for å være sikre på at alle sider av samfunnet blir ivaretatt.

At enkelte grupper er underrepresenterte i kraftdebatten, er ikke det største problemet. Det største problemet er hvis de av den samme grunnen også blir underrepresenterte i regjeringens arbeid og politikk.

Kraft er som sagt en viktig innsatsfaktor i store deler av samfunnet, men det betyr ikke at kraftpolitikken av den grunn skal styre hele politikken. Man bør kunne forvente at regjeringen formulerer sitt eget premiss for politikken, til tross for egeninteressen i store kraftinntekter.

Et premiss som favner mer enn kraftinntekter og grønne vyer. Som sørger for at de som ikke har en stemme i kraftdebatten, allikevel har en stemme i utformingen av kraftpolitikken.

For kraftpolitikk handler om så mye mer enn kraft.

Torleif Nordbakk

Det som skjer nå, merkes i lommeboka til folk. Ikke bare når du fyller tanken, men når du handler mat, betaler regninger eller prøver å få hverdagen til å gå rundt.

For når drivstoff blir dyrere så blir transport dyrere. Og når transport blir dyrere, blir alt dyrere! Det gjelder maten i butikken, varer, tjenester rett og slett hele økonomien.

Dette er ikke komplisert. Regninga sendes videre, og til slutt havner den hos landets innbyggere. Og som alltid er det de med minst som merker det hardest.

Ja, avgiftene må ned. Men det er ikke nok

På Stortinget diskuteres det nå å kutte drivstoffavgiftene midlertidig, fra 1. april til 1. september. Prislappen er rundt fire milliarder kroner.

La oss være ærlige: Det er nødvendig.

Bygg og anlegg sliter. Transportbransjen sliter. Store deler av samferdselen er presset til bristepunktet. Arbeidsplasser står i fare.

Men dette er fortsatt bare et plaster på såret. Det løser ikke problemet.

Det snakkes for lite om det som faktisk driver prisene

Det som nesten ikke blir snakket om i denne debatten, er marginene i markedet.

Kun SV har løftet dette tydelig: At det er enorme marginer i raffinerier og hos selskapene som selger bensin og diesel.

Det er ganske oppsiktsvekkende.

For hvis markedet ikke fungerer som det skal hvorfor tør ingen ta tak i det? Hvor er Nærings- og fiskeridepartementet?

Det er de som har ansvar for å følge med på markedene og gripe inn når noe ikke fungerer. Den stillheten er vanskelig å forstå.

Kommentar: Dyr bensin er en test for fellesskapet

Et paradoks

Det er også verdt å merke seg noe ganske spesielt: Nå er det høyresiden som fremmer forslag om å kutte avgifter for å hjelpe folk.

Men det er jo nettopp troen på et mest mulig fritt marked med minst mulig innblanding som har vært med på å skape situasjonen vi står i nå.

Når markedet ikke fungerer, må noen ta ansvar. Da holder det ikke å bare kutte avgifter og sende regninga til fellesskapet.

Vi har sett det før:

• Strømmen blir for dyr: Staten må inn med støtteordninger

• Drivstoff blir for dyrt: Staten må kutte avgifter

Hver gang markedet svikter må fellesskapet rydde opp. Det er ikke bærekraftig i lengden.

Samtidig opplever mange høye renter fra Norges Bank, høye strømpriser og nå høye drivstoffpriser.

Alt dette skjer på én gang.

Det betyr mindre penger i lommeboka. Mindre trygghet. Og en hverdag som blir tyngre å få til å gå rundt.

Dette er ikke enkeltsaker. Det er en samlet belastning på alle landets innbyggere, men de som kjenner det aller mest er de som allerede har minst.

Kronikk: Det er på tide å diskutere avgiftene i Norge

Tiltakene må treffe folk. Ikke bare systemet

Ja, vi må få på plass midlertidige lettelser nå.

Men vi må også sørge for at tiltakene faktisk treffer de som trenger det mest.

LO i Tromsø mener vi må se på:

• Midlertidig skatteredusjon for de med lavest inntekt

• Midlertidig økning i barnetrygda

• Ekstra utbetalinger til minstepensjonister

For å nevne noen konkrete eksempler som vil treffe de menneskene som faktisk har behov for mer penger i lommeboka i denne brutale og hjerterå dyrtiden vi er i nå.

For dette handler om noe helt grunnleggende: Folk må ha råd til å leve.

Fra plaster til løsning

Vi trenger fortsatt et midlertidig avgiftskutt. Det er nødvendig her og nå.

Men samtidig må Stortinget tørre å gjøre det viktigste:

• Se på hvordan drivstoffmarkedet faktisk fungerer

• Gå gjennom marginene

• Vurdere regulering der markedet svikter

Hvis ikke kommer vi til å stå her igjen, gang på gang, og bruke milliarder på å lappe sammen konsekvensene.

Dette handler ikke bare om drivstoff. Det handler om rettferdighet. Arbeidsfolk skal ikke sitte igjen med regninga når markedet ikke fungerer.

Da må politikken våge å gjøre mer enn å lindre smerten. Den må løse problemet.