Jo Moen Bredeveien

«Ekstrem islamisme har tatt livene av altfor mange, og fortsetter å true både friheten og tryggheten vår». Det skrev AUF-leder Gaute Skjervø på Facebook utpå ettermiddagen søndag, mindre enn et døgn etter terrorangrepet mot Pride i Berlin.

Det var på tide at noen på venstresiden tør å si det, var den unisone reaksjonen fra store deler av den sosiale medie-offentligheten vår.

Mindre enn et døgn etter at en 21 år gammel tysk statsborger med aner i Midtøsten kjørte inn i folkemengden ved Brandenburger Tor i Berlin og drepte ett menneske og skadet 29 andre, hadde det nemlig etablert seg en sannhet i norsk offentlighet: Venstresiden tør ikke snakke sant om islamismen.

Fortellingen om venstresiden unnvikenhet ble på mange måter satt av Ola Svenneby, nestleder i Høyre. Han delte et knippe kommentarer fra Tonje Brenna, nestleder i Arbeiderpartiet, og andre profilerte Ap-folk som uttrykte sorg og avsky etter angrepet i Berlin.

Svenneby kommenterte dem slik: «Ikke ett ord om ideologien som ligger bak. Ikke ett ord om gjerningsmannen. Ikke ett ord om hvordan religion aktivt brukes for å gjøre skeive til skyteskive».

Politisk redaktør i Nettavisen Skjalg Fjellheim kom på banen noen timer senere.

Han skrev under på Svennebys påstand om at venstresiden er for dårlig i møtet med islamistisk terror, og mente en sannsynlig forklaring er at «venstresidens verdensbilde har rotfeste i et forenklet offerhierarki, der den hvite majoritetsbefolkningen befinner seg på toppen, mens muslimer og homofile er lavere i hierarkiet».

Og at det derfor er vanskelig for venstresiden å «erkjenne at også minoriteter ofte kan være både rasistiske og homofobe».

Ola Svenneby gjorde dessuten en sammenligning med alt det vi skrev og snakket om i forrige uke og det som skjedde i helga. Han synes det blir ekstra «spesielt at aktører som for under en uke siden (med rette) presiserte at man skulle snakke sant om 22. juli, unnlater å gjøre det samme i dag».

Velkommen til verden 2026 – der det går så fort at alle står i fare for å falle av den ville karusellen som snurrer, døgnet rundt og nonstop.

Den som ikke roper ut om trusselen fra islamismen allerede før vi har fått fakta på bordet, er unnvikende og feig!

Det betyr ikke at venstresiden kan avfeie kritikken og gå videre. Inntrykket av venstresidens berøringsangst i dette og lignende spørsmål som involverer minoriteter har satt seg for lenge siden, og ble forsterket av et intenst døgn i helga. Det må venstresiden ta på alvor – og gjøre noe med.

Det kan finnes gode grunner til en forsiktighet i møte med det terroren i Berlin, selv når vi nå vet at gjerningsmannen skal ha sverget troskap til den islamske staten (IS). Muslimer er en utsatt gruppe i vesten. Det er dem det pekes på når ytre høyre-krefter snakker om «remigrasjon», altså deportasjon av mennesker fra våre samfunn. Det er en sunn impuls å ville slå ring om en utsatt minoritet.

Det betyr likevel ikke at vi på noen måte skal underslå at ekstrem islamisme er en trussel mot andre minoriteter – og mot samfunnet som helhet.

Vi gjør ingen noen tjeneste ved å late som om problemet ikke eksisterer.

Vi kjenner ikke beveggrunnene til gjerningsmannen i Berlin, men vi vet hvordan miljøet rundt ham tenker. Målet med aksjoner som den er i Berlin er å skape frykt, og å framprovosere sterke reaksjoner.

Islamister ønsker at den jevne muslim skal møtes med mistanke og hat i vesten. Slik kan islamismens fortelling om at muslimer og Vesten ikke kan leve sammen i fredelig sameksistens underbygges og forsterkes.

Islam er selvsagt kompatibel med demokrati og vestlige samfunn – men islamisme og terror er det ikke.

Det er kanskje selvsagt – men: Om venstresiden ikke er tydelig på det enkle poenget, står det andre krefter klare til å løpe med den ballen, krefter som vil alt annet enn å bidra til fredelig sameksistens.

Som Dagsavisen-spaltist og muslim Linda Noor skriver på Facebook: Det islamistiske målet om å vise at islam er uforenlig med vestlige samfunn er «det samme premisset mange høyreekstreme bygger sin ideologi på». Når vi lar disse kreftene virke sammen, kan de forsterke hverandre.

Det er ikke vanskelig å se for seg at partier til høyre for folkeskikken vil oppleve store framganger ved tyske delstatsvalg senere i år etter angrepet i Berlin i helga.

Det er selvsagt ikke den norske venstresidens skyld og ansvar. Og det er urimelig å kreve komplette analyser i timene og dagene etter et terrorangrep. Det bør alle som var sikker på at gjerningsmannen 22. juli 2011 var islamist, huske bedre enn de fleste.

Det er heller ingen tvil om at mange ytre høyre-aktører i Norge og resten av verden bruker angrepet i Berlin til å fremme sin sak. Og til å svekke venstresiden.

Derfor er det ekstra viktig å være tydelig: Den jevne muslim er ingen trussel. Islamismen er det. 

Men politikk handler nesten like mye om etterlatt inntrykk som om virkeligheten. Og det etterlatte inntrykket for mange etter helga er at venstresiden feiger ut i møte med islamistisk terror. Det er trolig en god idé for alle med hjertet til venstre å øve seg på å være like tydelige som Gaute Skjervø om at islamisme er en trussel mot måten vi lever på i vår del av verden.

Det frie samfunnet har mange fiender. Gjerningsmannen på Utøya er en av dem – gjerningsmennene som slo til mot London pub i Oslo 25. juni 2022, og i Berlin lørdag kveld, er andre. Så enkelt er det, og så vanskelig.

Maja Sojtaric

Fem uker med fellesferie er over oss. Det er hetebølgen også. Europa koker bort for andre gang i år. Forrige hetebølgen var for en knapp måned siden.

Mai den skjønne milde, ble den tørre dødelige på en kort uke, og er bare slått av rekordmålingene i mai 2024. Dette ifølge Copernicus, EUs varslingssystem som gjør globale klimavurderinger hver måned.

Hvorfor i alle dager velger nordmenn å dra i flokk til Spania for å grilles tørr og svidd som fleskeskiver på engangsgrillen?

Juni tegner å bli katastrofalt varmt også. For tiden måles 40 til 50 grader på deler av kontinentet. Særlig i sydenlandene som nordmenn elsker: Spania, Frankrike, Hellas, Italia. Folk koker innenfra, sier en svensk overlevelsesekspert til TV4.

Det å ta med seg de erkenorske ferievanene sørover kan bli livsfarlig. Høyt alkoholforbruk og heteslag kan potensielt føre til død.

Dette har vært Europa om sommeren de siste årene. Europa er kontinentet som varmes opp raskest på grunn av klimaendringene. Det varmes opp mer enn dobbelt så raskt som det globale gjennomsnittet.

Hvorfor i alle dager velger nordmenn å dra i flokk til Spania for å grilles tørr og svidd som fleskeskiver på engangsgrillen? Det blir mer enn varmt nok her hjemme. Jeg velger meg derfor en kjøretur i Norge i år også.

Jeg velger meg syrinblomstrende nord, med havblikk og måseskrik rundt Santkthansbålet. Jeg velger meg mil etter mil med tiriltunge, kløver og tusenfryd langs veikanten.

Jeg velger meg på gjengrodde stier i midnattssol ved Tranøy fyr. Jeg velger meg ikonisk Snøhetta-arkitektur og tjeldkjefting i Petter Dass sitt rike på Alstahaug.

 «Ved Alstahougs Præstegaard findes at see

Syv Søstre som flætter sine Lokker i Snee», skrev dikterpresten.

Jeg velger kanskje å klatre opp på en av dem i år, om skydekket ikke ligger oppå dem som et dansende kov av uspunnet bomull.

Jeg velger meg alle fergeturer langs Helgelandskysten. Jeg velger å drømme om Træna. Jeg velger meg ekte vikinger og ekte vikingboller i fergekø i Tjøtta.

Jeg velger meg kaffepauser ved foss, joggeturer med havutsikt, frisk luft, bading i kjølige kulper langs veien. Jeg velger meg Vefsna, Rana og Namsen. Jeg velger meg ladejarlenes by. Jeg velger meg kanskje Østerdalen. Den ofte forakta strekningen fra Trondheim og sørøstover. 

Huset Aukrust i Alvdal og Sverre Fehn som skrev: «Veien til byggeplassen gikk gjennom Østerdalens skoger – med morgenlyset som siles gjennom furustammene, elven Glomma som siger gjennom det bløte dalføret, vannet som danner de klare speilflater over de stille sandbanker, og steingjerdene rundt kirkens gravplasser … Så ved reisens slutt hadde bygget funnet sine materialer».

Eller kanskje jeg velger meg en annen vei. Kanskje velger jeg den veien som tar meg til den majestetiske Jotunheimen eller de vide og breie Rondane.

«Eg finner vel eit hus som vil meg hysa,

når soli heim til notti vil meg lysa», som Vinje ville ha sagt.

Nei, vent. Jeg vil vestover. Jeg vil fiske etter sommersei fra en liten båt med påhengsmotor i dyp stillhet i den evigdype Hjørundfjorden.

Jeg vil følge geitene til fjells og se revebjellene vugge i vinden. Jeg vil kjøre på snirklete serpentiner. Jeg vil se kyrne beite det grønneste gresset ved postkortskjønne fjellgårder, mens sola skinner fra en dypblå himmel. Og bekkene sildrer ned fra den hvite Jostedalsbreen.

Det er det fine med å være hjemme i det vakreste landet på planeten i ferien. Man kan ombestemme seg på flekken og hver beslutning vil være rett.

Du trenger ikke styre med flyplasser, flyselskaper som ombooker og feilbooker, leiebiler med skjulte kostnader og forsikring som ikke forsikrer. Du trenger ikke å forholde deg til andre stressa, svette, slitne mennesker som deg, i lange køer og trange flykropper.

Du kan gjøre din egen greie, i din egen tid. Fem uker med slikt er paradis. Jeg er i alle fall aldri så uthvilt som når jeg velger Norge i sommerferien.

Savner du varmen, fortvil ikke. I skrivende stund er det mer enn varmt nok på Østlandet.

Skulle det feile er det bare å dra nordover.

Ifølge Copernicus, igjen, opplevde våre nordområder i fjor den mest alvorlige hetebølgen som noensinne er registrert. Den varte i 21 dager i juli.

Temperaturer nær og innenfor polarsirkelen nådde eller oversteg 30 °C. Spanjoler på coolcation, de som rømte fra 50-graders dødelig hete i sitt eget land fortvilte. Nord-Norge ble for varmt, og sola skinte hele natta.

En region som vanligvis opplever opptil to «sterke» dager med varmestress per år, hadde nesten to uker med slike forhold. I Finnmark ble folk nesten lei varmen, det var tørke og brannfare.

Skulle Finnmark friste i sommer, og det bør det fordi det er spektakulært, så anbefaler jeg opphold langs kysten.

Mygga på vidda er fiendtlig innstilt.

Dette er ikke den første sommeren der subarktiske områder opplever høy varme. De siste tre har vært progressivt varmere. Min ungdoms regntunge, kalde somre lengst i nord klarer ikke mine barn å forholde seg til.

2026 skriver seg inn som den varmeste vårsesongen vi har hatt siden målingene startet, melder Meteorologisk institutt.

Det er Nord-Norge som trakk opp snittet.