Kjell Werner

Vi er vitne til en kraftig økning i bruk av bonuser i arbeidslivet.

Tre firedeler av bonusene i fjor gikk til de ti prosentene med høyest lønn. Bonuser går i størst grad til direktører, ledere og funksjonærer. Menn kommer også bedre ut enn kvinner.

Aktuelt: Se hvem som fikk mest bonus i fjor

«Midt i dyrtiden betaler bedriftene ut store bonuser til ledere og høytlønte, mens de lavest lønte får smuler. Dette er en rød klut for våre medlemmer i forkant av årets lønnsoppgjør», sier LO-nestleder Are Tomasgard.

«For å bekjempe ulikhet må lederlønninger og bonusbruk komme under kontroll», heter det i uttalelsen fra tirsdagens møte i LOs representantskap. Samtidig ble det vedtatt at økt kjøpekraft er hovedkravet, gjennom en lønnspolitikk som motvirker lavlønn og prioriterer likelønn.

Bonuser er en stor og økende utfordring. En undersøkelse fra Fafo viser at det bare er et mindretall av de aktuelle bedriftene hvor bonuser er en del av de lokale lønnsforhandlingene. 

Bonuser bidrar til å undergrave det organiserte arbeidslivet og dermed til å svekke den norske modellen for lønnsdannelse. Det blir i tillegg ekstra provoserende for fagbevegelsen når direktørene i private bedrifter bevilger seg høyere lønnsvekst enn det som gis til arbeidstakere flest.

Bonusene svinger mye, men de stiger dessverre over tid. Tallenes tale fra Statistisk sentralbyrå er klar: I snitt økte bonusutbetalingene med 12 prosent i fjor. Dette er mer enn det dobbelte av det arbeidstakere flest fikk i lønnsøkning. 

De ti prosentene med høyest lønn stakk av gårde med 72 prosent av den samlede «bonuskaka». Dermed fortsatte den usosiale bonustrenden som vi har sett siden 1990-tallet. Men rett skal være rett: Bonusutbetalinger utgjør fortsatt en relativt liten del av samlet lønn.

Den kollektive og koordinerte lønnsdannelsen her til lands har bidratt til at Norge har mye mindre lønnsforskjeller enn de fleste andre land. Frontfagsmodellen for industrien løfter lønnsveksten for brede grupper og begrenser omfanget av lavlønn. 

Samtidig er Norge et av de mest produktive landene i verden med lav arbeidsledighet og små forskjeller. Men dette er en skjør konstruksjon som må holdes ved like. Modellen undergraves dersom bonuslønn blir enda mer vanlig og den sterkestes rett får rå i arbeidslivet. 

Vi har flere typer bonuslønn. Det store skillet går mellom kollektive og individuelle ordninger. I tillegg har vi yrker med akkord eller provisjon, men det blir i denne sammenheng noe annet.

Umiddelbart kan det virke tiltalende å få bonus gjennom for eksempel julegratiale, spesielt når det er snakk om en kollektiv ordning som gjelder alle. Men dette er en påplussing som ikke blir med over til neste år.

Ytterpunktet er bonus som rene trynetillegg. Det er mildt sagt svært urettferdig. Og det er et sykdomstegn når bonuser brukes til å premiere dem som har lavt eller ikke noe sykefravær. Dette blir indirekte å innføre kutt i sykelønn bakveien.

Et fellestrekk for bonuser er at dette er korte penger i form av engangsutbetalinger. Slik sett er det snakk om en svært uforutsigbar inntekt. Samtidig fører bonusordninger til en lavere lønnsutvikling over tid og økende lønnsforskjeller. De lavest lønte kommer desidert svakest ut.

Uansett hvordan man snur og vender på bonusen, er det som oftest en uting. Spørsmålet er hvordan man skal få has på uvesenet. LO og NHO gjorde et tappert forsøk for et par år siden. 

«Vi må få kontroll på bonus-bonanzaen», sa daværende LO-leder Peggy Hessen Følsvik i april 2023. Høye bonusutbetalinger til ledere generelt og i enkelte bransjer spesielt hadde da skapt stor irritasjon og sinne i fagbevegelsen.

På denne bakgrunn samlet LO og NHO seg forbilledlig om en utredning der det ble skissert en felles rettesnor for utbetaling av bonuser. Bedriftene ble oppfordret til å drøfte eventuelle bonusordninger med de tillitsvalgte. Det ble også presisert at slik honorering skal holde seg innenfor frontfagets rammer hvor industriens konkurranseevne legges til grunn.

Men denne formaningen fra LO og NHO prellet av som vann på gåsa. Bonus-bonanzaen har dessverre fortsatt. Når høye bonusutbetalinger bidrar til at lønnsveksten havner over rammen for frontfaget, settes den norske modellen for lønnsdannelse under press. 

Tilliten til modellen svekkes når det oppstår spenninger innad i fagbevegelsen og dermed utfordrer oppslutningen om frontfagsmodellen. Fagbevegelsen og arbeidsgiverne har felles interesse i en solidarisk lønnsdannelse. 

Utstrakt bruk av bonuser er et uvesen. LO og NHO har et spesielt ansvar for at det utvises kollektiv fornuft. LO-ledelsen må ta et nytt initiativ overfor NHO.

Det må hardere lut til for å få has på uvettig bruk av bonuser.

Martin Benoni Flyvholm

Innlegget er skrevet som privatperson, og meningene som uttrykkes er mine egne, ikke arbeidsgivers.

Slik jeg tolker debattinnlegget til lederne i Alcoa og Elkem, er deres primære behov lave og stabile strømpriser som sikrer at eksisterende anlegg forblir lønnsomme.

Uten dette tvinges de til nedleggelse.

De ønsker altså ikke nødvendigvis mer kraftproduksjon fordi de selv skal øke forbruket, men fordi de ser det som en trussel at annen industri med høyere betalingsvilje presser prisene opp.

Logikken deres virker å være at langsiktige avtaler med nye vindparker skal sikre dem billigere strøm og samtidig «spare» vannet i magasinene til det ikke blåser. Deres industriprosesser krever imidlertid stabil grunnlast, noe vindkraft i seg selv ikke leverer.

Påstanden deres er at vindkraft, i samspill med vannkraft, skal skape et overskudd som presser prisene ned igjen.

Denne tankegangen har imidlertid flere fundamentale svakheter.

For det første: For at andre aktører skal kunne koble seg på og bruke opp dagens energioverskudd, kreves det effektoppgraderinger på vannkraftverk og massiv utbygging av strømnettet. Effektoppgraderinger gir minimalt med ny kraftproduksjon.

For at disse investeringene skal bli lønnsomme for kraftselskapene, må de ta seg bedre betalt for effekten de leverer i timene det er vindstille.

I et marked der aktører som datasentre har langt høyere betalingsvilje enn tungindustrien, vil prisen i de vindstille timene presses kraftig opp. Hvis Alcoa og Elkem ikke tåler disse pristoppene, står datasentrene klare til å overta nettkapasiteten med glede.

Økt nettkapasitet til andre regioner, og spesielt mot Europa, vil forsterke dette. Europa har en enorm betalingsvilje for balansekraft når det ikke blåser. Da får fyllingsgraden i norske vannmagasiner langt mindre betydning for prisen; det er det europeiske markedet som setter prislappen.

For det andre risikerer industrien å låse seg til ugunstige priser.

Mens Alcoa og Elkem betaler en fast avtalt pris til vindparken, vil konkurrenter uten slike avtaler kunne nyte godt av tilnærmet gratis overskuddskraft i markedet når det blåser som mest. Samtidig vil Alcoa og Elkem være nøyaktig like eksponert for de ekstreme pristoppene når vinden løyer.

Regnestykket går heller ikke opp. Kostnadene for vindkraft har steget 30–40 prosent de siste fem årene. I England ligger garantiprisen for landbasert vind nå rundt 1 kr/kWh i 20 år.

Selv om vi i Norge har bedre vindressurser og kan produsere 20–40 prosent billigere, snakker vi fortsatt om en produksjonskostnad på 60–80 øre/kWh. Dette er før man legger til premiumprisen man må betale vannkraftverkene for balansekraft.

Kjære Alcoa og Elkem: Dere er viktige for Norge og Europas forsyningssikkerhet. Dere trenger lave, forutsigbare strømpriser, men dette kan kun løses gjennom politiske vedtak.

Så lenge norsk politikk er at strømprisen skal ligge tettest mulig opp mot europeisk markedspris, og nettet bygges ut for å maksimere flyt mellom land og regioner, vil den kraftkrevende industrien tape.

Skal tungindustrien overleve, har vi to valg:

Politisk kontroll: Vi må definere strøm som en kritisk samfunnstjeneste og ta politisk kontroll over prissettingen for den industrien vi vil beholde.

Bak måleren: Vi må legge til rette for kraftproduksjon som er øremerket spesifikk industri, beskyttet mot det europeiske markedet og prissmitte.

Uten et politisk skifte i hvordan vi forvalter kraften, vil en massiv vindkraftutbygging kun bli en dyr vei mot en uunngåelig nedleggelse for kraftkrevende industri.