Kristian Skard

Søndag kveld var det klart. Ap var blitt enige med SV, Senterpartiet, Rødt og MDG om revidert budsjett for 2026.

Det var ventet og på mange måter selvsagt at det skulle bli enighet. Det er tross alt rødgrønt flertall på Stortinget.

Men denne budsjettavtalen betyr veldig mye mer enn selve tallene i forliket. Avtalen reparerer mye av det som har gått galt for Ap-regjeringen siden stortingsvalget i fjor.

Det delvis vaklende regjeringsprosjektet til Jonas Gahr Støre har med denne enigheten fått beina under seg og gjenvunnet balansen.

Arbeiderpartiets ledelse med Jonas Gahr Støre, Jan Christian Vestre og Tonje Brenna bør kjøpe opp hele blomsterbutikken og personlig levere bukettene på døra til partiets leder av finanskomiteen, Tuva Moflag.

Firebarnsmora fra Nordre Follo har fra morgen til kveld gjennom 18 dager sørget for å lose forliket trygt i havn. Avtalen ble landet uten ekstraomganger med tilhørende samtaler mellom de parlamentariske lederne eller partilederne. 

Det er selvsagt flere enn Moflag som skal ha æren for avtalen. Finanspolitikerne i de fire samarbeidspartiene i Stortinget skal åpenbart ha sin del. Det gjelder også Aps Even Røed som har utgjort et godt team med Moflag. I tillegg jobbes det alltid effektivt på bakrommet av partiledelse og regjeringsapparat.

Men mye kan tilskrives Tuva Moflags personlige stil. Hun er ydmyk og konstruktiv. Det som kunne utviklet seg til en prestisjekamp der motparten skulle trues på plass eller påføres nederlag, ble derimot et velmenende samarbeid.

Sett utenfra lignet revidert-forhandlingene på det som kunne vært samtaler om en regjeringsplattform.

For det er nettopp det Støre-regjeringen har manglet. Da stortingsvalgresultatet i fjor høst var klart, var stemningen ekstremt god i Arbeiderpartiet. Jonas Gahr Støre hadde gjenvunnet kontroll over partiet og Jens Stoltenberg var kommet tilbake i norsk politikk.

Valgseieren smakte godt, men det ble tatt for lett på at Ap-regjeringen tross alt ville trenge hjelp av fire partier for å få flertall for politikken. Noen forhandlinger om et felles politisk grunnlag, ble det aldri invitert til.

Selv om Ap skulle regjere alene, ville det utvilsomt vært en fordel om det var etablert enighet om noen retninger for en rødgrønn samfunnsutvikling. 

Kontrasten til danske Mette Frederiksen som nylig ble statsminister igjen, er slående.

Da Frederiksen presenterte regjeringen, lå det et 73 siders fremforhandlet dokument til grunn. Den danske regjeringen er riktig nok en samarbeidsregjering, mens den norske regjeringen består kun av Arbeiderpartiet.

Selv om Ap sitter alene i regjering, er det mye som taler for at det er fornuftig å ha en samarbeidsavtale med partiene som utgjør flertallet i Stortinget. Det har vært gjort før.

I den første regjeringen til Erna Solberg satt Høyre og Frp sammen, men det var også inngått en avtale med KrF og Venstre. De var ikke med i regjeringen, men måtte til for å få flertall i Stortinget. Senere ble regjeringen utvidet med nettopp KrF og Venstre. Og denne samarbeidslinjen til Erna Solberg dannet grunnlaget for hennes åtte år som statsminister.

Enigheten om revidert budsjett kan være begynnelsen på en bredere samarbeidslinje for det rødgrønne flertallet. Avtalen legger et viktig grunnlag for kommende budsjettforhandlinger til høsten.

SV, Sp, Rødt og MDG er alle tydelige på at de har fått betydelig gjennomslag. Og det er det som må til dersom Ap-regjeringen skal sitte trygt ut hele stortingsperioden.

Forliket kostet nesten alle de fem milliardene med oljepenger som finansminister Jens Stoltenberg hadde knepet inn sitt forslag til revidert budsjett. Det er den store svakheten med budsjettavtalen.

Selv om det ikke brukes mer oljepenger enn i budsjettenigheten fra før jul, er det all mulig grunn til å være bekymret for pengebruken.

Tiril Rustand Halvorsen

Mens vi venter på hva skattekommisjonen vil legge fram av forslag til endringer i det norske skattesystemet, tar en fersk bok for seg et av de største problemene med det norske skattesystemet: At milliardærene ikke betaler nok skatt.

Gabriel Zucmans bok «Milliardærer må også betale skatt» har nettopp kommet ut på norsk.

I boka peker han på et problem som blant annet SSB-forskere tidligere har pekt på i Norge, nemlig at helt på toppen av inntektsfordelingen faller skatten dramatisk.

Det vil si at de som tjener aller mest, også betaler aller minst skatt per krone. Konsekvensen er at deres formuer vokser veldig raskt.

Zucman er fransk og skriver med et fransk utgangspunkt. I hjemlandet hans utgjorde de 500 rikeste familienes formuer i 1996 80 milliarder euro, noe som tilsvarte 6 prosent av BNP.

I 2024 utgjør deres samlede rikdom 1.228 milliarder euro – eller 42 prosent av BNP. Vi ser dessverre en lignende utvikling i Norge.

Samlet formue på Kapitals liste over Norges 400 rikeste for 2024 er litt over 2.390 milliarder kroner, og utgjør om lag 45 prosent av vårt BNP, som er på rundt 5.200 milliarder.

Jeg vil tro det er få som vil si at det er meningen eller ønskelig at det skal være sånn.

For professoren utgjør denne konsentrasjonen av kapital en trussel mot demokratiet, og han har derfor foreslått en skatt som skal sørge for en viss likebehandling i skattesystemet.

Inntektsskatten utgjør den største og mest progressive delen av skattesystemet vårt. Den sikrer at prinsippet om skatt etter evne blir oppfylt.

For en gjennomsnittlig nordmann er skatteprosenten mellom 40 og 50 prosent, når vi inkluderer alle skatter og avgifter. Som både Zucman og SSB viser, så betaler også den nest rikeste gruppen, om lag 50 prosent skatt av sin inntekt. Her er progressiviteten og rettferdigheten ivaretatt.

Det er først når vi kommer opp mot inntekter og formuer på størrelse med de vi finner på Kapitals liste over Norges 400 rikeste, eller i Zucmans tilfelle – dollarmilliardærene, at det ikke lenger er tilfellet.

Disse få individene betaler omtrent ikke inntektsskatt. Ikke har de lønnsinntekt, og kapitalinntekten får de i veldig stor grad holdt unna beskatning.

Det har de kunnet gjøre ved hjelp av lovlige metoder, ved bruk av holdingselskaper, men ifølge Zucman fører dette til at den reelle inntektsskatten blir nær null prosent.

Siden inntektsskatten ikke treffer, sitter milliardærene igjen med en skatteprosent på rundt 25 prosent i Frankrike (i 2016) (Zucman, 2026). I Norge er det enda lavere: Rundt 10–20 prosent (ifølge SSB i 2018).

Zucman spør hvor lenge vi skal la dette få fortsette. Alle disse pengene må brukes til noe – og de kjøper opp andre bedrifter, eiendom, kunst og teknologi. Hva blir det til slutt igjen til resten av oss? Eierskap må spres.

Hvor stor andel av BNP må disse personene besitte før det blir for sent å snu? Hvor mange aviser, TV-kanaler og medieplattformer må de kjøpe opp før det går utover ytringsfrihet og demokratiet?

Vi trenger ikke se lengre enn til USA om vi lurer på hva en ultrarik overklasse kan gjøre med et samfunn hvis de bestemmer seg for å endre det.

Zucmans forslag er å innføre en minimumsskatt for å sikre at også de aller rikeste betaler en tilsvarende andel av sine inntekter som resten. Det kan høres dramatisk ut, men er i realiteten ikke det.

Helt konkret er forslaget hans at de skal ilegges en skatt på to prosent av sin formue.

«De» i dette tilfellet er personer med en formue på over 100 millioner dollar, etter dagens kurs cirka 920 millioner kroner, nesten en milliard. Kun de som i dag betaler under to prosent av egen formue skal omfattes av skatten.

Siden avkastningen på disse formuene er cirka seks prosent i året, vil to prosent utgjøre om lag 33 prosent av deres kapitalinntekt. Når selskapsskatten inkluderes, vil samlet skatteprosent ligge rundt 50 prosent, på samme måte som det gjør for resten av oss.

Forslaget løser også problemet med skatteflukt, enten fordi alle land implementerer den, eller fordi man lager regler som gjør at skatten vil gjelde i hjemlandet selv om du flytter ut. Denne konstante flyttingen er en av grunnene til at kapitalinntekter er vanskelig å skattlegge.

Et av innspillene LO har kommet med til skattekommisjonen er at noe må gjøre med den lave skatteprosenten milliardærene betaler.

For legitimiteten til skattesystemet, for oppslutningen om velferdsstaten og demokratiet, er det viktig at alle bidrar på lik linje, og at ingen kan komme unna med å unngå skatt. Ulikheten og urettferdigheten kan bli for stor.

Forslag som milliardærskatt høres kanskje radikalt ut, men egentlig vil det treffe veldig få, og bare sørge for at ingen helt på toppen slipper unna det samme skattesystemet alle oss andre forholder oss til.

Zucmans forslag er med på å sikre at de i det minste må betale like mye for fellesskapet som oss.