Elin Vinje Jenssen

LO-medlem, Tromsø

La oss begynne med et varsko til alle som ferdes i visse norske kontorlandskap:

Se deg over skulderen neste gang du lar blikket gli mot sjokoladen på pauserommet.

Ikke rør den sjokoladen. Ta i alle fall ikke to. 

Seks kroner og et rettsoppgjør

Historien er ellevill. En renholder i Tromsø, med seks års tro tjeneste for vaskebyrået, ble filmet hos en kunde i det hun tok to energibarer.

Kunden skal deretter ha delt opptaket med renholderens arbeidsgiver. 

Arbeidsgiveren mente det hun hadde gjort var «et brudd på lojalitetsplikten overfor arbeidsgiver etter uberettiget tilegnelse av sjokolade».

«Brudd på lojalitetsplikten» får en komisk klang når det brukes om to energibarer.

Heldigvis var renholderen fagorganisert.

Verdien på tjuvgodset var på seks kroner, til sammen. Poenget er likevel ikke hva sjokoladen kostet. Tyveri er tyveri.

Men dette var ikke tyveri. Sjokoladen lå fremme på et bord i pauserommet. Den var ikke merket med navn.

Enhver som har vært på en arbeidsplass der godterier, kjeks eller frukt står fremme i pauserommet, vet at det er ment for å spises av dem som vil.

De færreste spiser seg mette på godbitene, men om noen skulle gjøre det; vi ser mellom fingrene på slikt.

LO krevde følgelig at oppsigelsen av renholdsbetjenten ble opphevet, og saken endte med et forlik i tingretten.

Når kameraet blir våpen

Men hadde kunden lov til å bruke overvåkingskamera? Det tvilte LO advokaten på. Advokaten sendte saken videre til Datatilsynet. 

Sikkerhetskameraet, som visstnok hadde stått der siden 1990-tallet, viste seg å ha blitt snudd for å fange bordet der energibarene lå.

Det er nesten filmatisk; bedriftslederen lener seg mot skjermen med mistenksomt blikk: «Der tar hun jaggu sjokoladene! Nå tok vi ho!».

Datatilsynet slo fast at kameraet ble brukt ulovlig. De mente at kameraet var snudd for å fange bevegelse som «bar preg av skjult overvåking».

Filmen ble så delt uten hjemmel med renholderens arbeidsgiver.

Et speilbilde av vår tid?

Det er lett å le av saken. Men historien handler ikke egentlig om sjokolade.

Det handler heller ikke om å ivareta noen form for sikkerhet i bedriften, men derimot om makt, tillit og kontroll, og om manglende raushet.

Den sier også noe dypt alvorlig om hvordan deler av arbeidslivet har beveget seg. Arbeidslivet blir stadig mer målt, overvåket og analysert – og kanskje mindre menneskelig.

Det høres ut som jeg er veldig negativ, men jeg støtter meg til relativ ny fakta.

Datatilsynet gjennomførte i desember 2021 en landsdekkende undersøkelse blant 832 norske arbeidstakere for å kartlegge erfaringer med digital overvåking og kontroll i arbeidslivet.

Målet var å få innsikt i hvordan ansatte opplever slik overvåking, og hvilke tiltak de mener arbeidsgivere tar i bruk.

Lett å gå seg vill

Et sentralt funn i undersøkelsen var at mange arbeidstakere ikke vet hvilken informasjon arbeidsgiveren samler inn.

Over halvparten svarte at de hadde liten eller ingen oversikt, mens en fjerdedel svarte at de ikke har oversikt «i det hele tatt».

Dette tyder på mangelfull informasjon fra arbeidsgiver.

I tillegg kan de store datamengdene som digitale arbeidsverktøy genererer, gjøre det vanskelig selv for arbeidsgivere å ha full oversikt.

Samtidig viser undersøkelse fra Deloitte (2021/2022) blant arbeidsgivere at kontrolltiltak kan være langt mer utbredt enn ansatte er klar over.

Arbeidsgiveren «dolket den ansatte i ryggen»

På bakgrunn av funnene utformet Datatilsynet noen råd til arbeidsgivere som vurderer å innføre overvåkings- og kontrolltiltak på arbeidsplassen.

Disse innbefattet blant annet påminnelse om at skjult overvåking av ansatte er ulovlig, at arbeidsgiveren har plikt til å informere de ansatte om hvordan personopplysningene deres blir behandlet og at kontrolltiltak skal drøftes med de tillitsvalgte.

Det mest bemerkelsesverdige med sjokolade-«tyveriet» er likevel at saken til slutt måtte løses i retten, og at det var Datatilsynet (i tillegg til fagforeningen), og ikke arbeidsgiveren, som sto vakt om renholderens rettigheter.

Lærebok i dårlig personvern

En dyktig og empatisk arbeidsgiver ville selvsagt forsvart den ansatte når hvem som helst sendte dem informasjon som var ulovlig samlet inn eller på annet vis anklaget en ansatt for noe urettmessig.    

Datatilsynet konkluderte (heldigvis) med brudd på personvernloven på tre punkter i «sjokolade-saken»; ulovlig overvåking, ulovlig utlevering av opptak, og manglende informasjon om kameraovervåkning til den ansatte.

I praksis en lærebok i hvordan man ikke skal drive personvern i arbeidslivet.

Takk og pris for fagforeningene

Datatilsynet kunne gitt bøter, men landet på en irettesettelse mot kundebedriften.

Tross alt må proporsjonalitet til, akkurat det prinsippet man glemte da man snudde kameraet i utgangspunktet.

Lærdom: I Norge kan du miste jobben for å ta to energibarer fra pauserommet, men går ganske så fri om du setter opp et overvåkingssystem og bruker det ulovlig.

Takk og pris for at vi har fagforeningene, når sikkerhetsnettet rundt den ansatte ellers svikter. 

Frode Engen

LO-sekretær

Brede Edvardsen

Forbundsleder i Norsk Arbeidsmandsforbund

Dagens Næringsliv har nylig dokumentert hvordan Norge Mining søkte milliarder fra kinesiske investorer for å finansiere gruveprosjekter i Rogaland og Troms.

Når utenlandske aktører fra land vi ikke har sikkerhetspolitisk samarbeid med forsøker å kjøpe seg inn i strategiske norske ressurser, må varsellampene blinke.

Dette handler ikke bare om næringspolitikk – det handler om suverenitet og nasjonal beredskap.

Norge trenger et statlig mineralselskap som kan bidra til å utvikle en ansvarlig og langsiktig mineralnæring.

Et slikt selskap vil kunne investere i strategiske prosjekter, sikre nasjonalt eierskap og stille krav til miljø, arbeidsvilkår og samfunnsansvar.

Staten må være en aktiv eier, slik den har vært i kraft- og oljenæringen. Erfaringen derfra viser at statlig deltakelse gir både verdiskaping og kontroll.

Norge har store mineralressurser som er avgjørende for batterier, solceller, vindkraft og forsvar. Europa trenger trygge leverandører – og Norge kan spille en nøkkelrolle.

Men da må vi bygge en næring på norske premisser, ikke på utenlandsk spekulasjon.

Et statlig mineralselskap kan bidra med tålmodig kapital, kompetanse og en helhetlig strategi for å utvikle hele verdikjeden – fra leting til gjenvinning.

Dette handler om mer enn økonomi. Det handler om kontroll over naturressurser, om trygghet og om troverdighet som alliert.

Norge må hegne om egne verdier – før andre gjør det for oss.