Lene Svenning

Arbeidsgivere har plikt til å tilrettelegge slik at sykmeldte kan jobbe det de klarer. Det har stått i arbeidsmiljøloven i mange år.

Men hvor gode er sjefene egentlig til å legge til rette for dette?

HK-Nytt har besøkt Normal i Sarpsborg. Her legger butikksjefen seg i selen for at folk skal kunne være i arbeid. Hun tar hensyn til hver og én.

Flere av butikkmedarbeiderne har ADHD. De får arbeidsoppgaver som passer dem. En forteller at hun fungerer best når hun får pakke ut varer og sette dem ut i butikken. Da får hun bruke kroppen og effektiviteten sin.

En annen forteller at det er vanskelig å ta imot flere beskjeder på en gang. Da tar sjefen hensyn til det.

En tredje har diagnoser som gjør at hun fort blir sliten. Hun og sjefen har funnet ut at for henne passer det best å begynne på jobb klokka 10, jobbe seks timer om dagen, annenhver dag. Så da gjør de det sånn.

«Hvis jeg ikke hadde jobbet her, hadde jeg vært 100 prosent ufør», forteller den ansatte. I stedet jobber hun 45 prosent.

Hun har en arbeidsplass å gå til og kjenner at hun bidrar til samfunnet. Det er bare å applaudere butikksjefen for jobben hun gjør med å tilrettelegge for de ansatte.

Det er bred enighet om at sykefraværet må ned og at frafallet fra arbeidslivet må reduseres – selv om fagfolk også påpeker at i et land hvor en stor andel er i jobb, består arbeidsstyrken også av folk med dårlig helse som har større sannsynlighet for å være borte fra jobben.

Regjeringens medisin for å nå målet er å forslå lovendringer som skal «tydeliggjøre» den sykemeldtes plikt til å medvirke til å komme tilbake i arbeid.

Ett av forslagene er at sykmeldte må utføre andre arbeidsoppgaver enn de er ansatt til å gjøre. Hvis de ikke gjør det, stanses sykepengene.

Det signaliserer alt annet enn tillit til sykmeldte. Her er det pisken som gjelder. Og regjeringen viser med dette ingen for­ståelse for det skjeve maktforholdet mellom arb­eidstaker og arbeidsgiver.

Regjeringen foreslår også at arbeidsgiverne skal få flere plikter. De skal pålegges å levere en plan for oppfølging til Nav senest etter fire ukers sykefravær.

Det framstår uklart hvordan dette vil føre til bedre tilrettelegging for den ansatte.

Kanskje har butikksjefen på Normal i Sarpsborg funnet bedre virkemidler? Hun snakker med de ansatte og blir enige om tilrettelegging.

Funker det ikke, prøver de noe annet. Sammen finner de ut av det. For alle som har helse til det, vil bidra. Så lenge tilliten er der.

Jan Erik Aukan

Bompenger og økte avgifter rammer ikke alle likt. For mange er det relativt enkelt å tilpasse seg. Jobber du i sentrum, har fleksitid eller mulighet for hjemmekontor, kan du ofte velge bort bilen.

Men på den andre siden finner vi alle dem som ikke har slike muligheter. De som jobber ugunstige arbeidstider, bor langt unna arbeidsplassen og ikke har fleksitid eller mulighet til hjemmekontor.

Dette gjelder blant annet oss bussjåfører.

Mange av våre skift starter allerede klokken 04:35, 05:30 eller 05:45. Andre jobber kveld og natt, og er ferdige langt etter midnatt – noen ganger ikke før klokken fire om morgenen.

På slike tidspunkt finnes det rett og slett ikke kollektivtransport å bruke for å komme seg til eller fra jobb.

Samtidig bor arbeidsfolk ofte spredt, og mange har lang vei til arbeidsplassen. Sykling er heller ikke et reelt alternativ, spesielt på vinterstid. Sykkelveiene er også dårlig brøytet midt på natten.

Og bussjåfører er langt fra alene.

Det samme gjelder vektere, renholdere, helsearbeidere og mange andre skiftarbeidere. Dette er yrker som holder samfunnet i gang når andre sover – og de kan ikke sitte hjemme på hjemmekontor.

Når bompengene øker, rammer det først og fremst disse gruppene.

Mange lavtlønte har allerede betydelige pendlerutgifter fordi de er avhengige av bilen for å komme seg til jobb. Da oppleves det svært urimelig når slike utgifter stadig øker, særlig når man i praksis ikke har noe reelt alternativ.

Bompenger er også en flat avgift. Flate avgifter rammer først og fremst de lavtlønte. De må bruke en langt større andel av lønna sin på slike kostnader enn dem med høyere inntekt – samtidig som de har mye mindre mulighet til å tilpasse seg.

Vi i fagbevegelsen må ta diskusjonen om disse flate avgiftene og hvordan de rammer sosialt urettferdig.

I dag ser vi også at Frp har etablert seg som den tydeligste motstanderen av bompenger, og partiet ligger godt an på meningsmålingene.

Dersom slike avgifter økes ytterligere – uten at rettferdighetsperspektivet tas på alvor, risikerer man i praksis å gi en gavepakke til et parti som også ønsker å svekke fagbevegelsen.

I Trondheim og flere andre byer ser man nå at man ikke når nullvekstmålet for biltrafikk. Som svar, har Klima- og miljødepartementet foreslått å øke avgifter ytterligere.

Men dersom løsningen hver gang er å gjøre det enda dyrere å bruke bil, uten å ta hensyn til dem som faktisk er avhengige av bilen for å komme seg på jobb, risikerer man å ramme de samme gruppene enda hardere.

Hvis man ønsker bred oppslutning om klimatiltak, må politikken oppleves rettferdig.

Å øke kostnadene for grupper som ikke har mulighet til å tilpasse seg, skaper bare frustrasjon, motstand – og oppleves som sosialt urettferdig.

Det gjelder også mange småbarnsfamilier. Har man fleksitid eller hjemmekontor, er det lettere å organisere levering og henting i barnehage uten bil. For dem som jobber skift og må fysisk møte på jobb, finnes ikke den fleksibiliteten.

Norge skal kutte utslipp. Men en rettferdig klimapolitikk må også ta hensyn til arbeidshverdagen til dem som ikke kan velge bort bilen, de som holder hjulene i gang.