Maja Sojtaric

Sykehusene må kunne stille med 7000 ledige sengeplasser for skadde og sårede hvis det blir krig på norsk jord.

Det er en konkret bestilling fra helseminister Jan Christian Vestre til helseforetakene. 

De skal kunne omstille seg på kort tid og for å kunne gjøre så mye som 70 prosent av eksisterende sengeplasser til mottaksapparat for skadde soldater og sivile. De må øve. Det skal de gjøre på eksisterende budsjett.

FrP var ikke sene med kritikken. Uten friske midler er dette bare tomme ord, forteller Kristian Eilertsen (Frp) til Sykepleien og krever mer penger.

Det var som en varselsfløyte til Sykepleieforbundet. Lill Sverresdatter Larsen stilte opp i Helgemorgen og opp på sin egen tue.

Forbundslederen går sjeldent glipp av en anledning til å fortelle om hvor ille norske sykepleiere har det. De kan jo ikke forventes å gjennomføre store beredskapsøvelser også, om det ikke kommer mer penger på bordet. Sykepleiere er presset nok.

Krisemaksimering på vegne av sykepleierstanden er riktignok Larsens jobb.

Men bestillingen fra Vestre er ikke et forhandlingsutspill. Det er en alarm. Endelig har regjeringa, etter mange år med omtrentligheter, innsett at de må forberede det norske folket på alvorlige ofre.

Blir det krig i dette landet vil alle måtte stille til dugnad.

For tiden forbereder regjeringa de tre nordligste fylkene på evakuering i tilfelle krigshandlinger på norsk jord. Planene skal være klare for Finnmark i 2026 og for resten av landet i 2027. I Øst-Finnmark jobbes det allerede med en mal for evakuering som skal skaleres opp for hele landet.

Planen jobber utfra to scenarier. Den ene skisserer hvordan man skal evakuere deler av sivilbefolkningen. Den andre tar høyde for en full evakuering av et helt fylke.

Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) i Tromsø utarbeider beredskapsplaner for å ta imot de eventuelt sårede evakuerte. Helse Nord har avtaler med Hæren og Forsvarets sanitet om beredskapsøvelser. Helseforetaket deltok også nylig i den store Nato-øvelsen, Cold Respons.

Men helseforetakene lengre sør i landet er langt fra forberedt. De kjenner ikke på samme alvoret. Vi er et delt land. Det kan ikke fortsette.

For hvor tror dere tusenvis av evakuerte nordlendinger skal behandles og huses? UNN er et midlertidig stopp – beredskapen krever at hele landet skal kunne ta imot sine egne internt fordrevne flyktninger.

Slik de gjorde da Finnmark og Nord-Troms ble tvangsevakuert av tyskerne i 1944. Da trengte ikke nordmenn statlige insentiver for å ta vare på egne folk. Landet var tross alt fortsatt okkupert av tyskerne. De prioriterte ikke norsk helsevesen i sine budsjetter.

Det var en sarkastisk digresjon. Jeg beklager. Men ofte har jeg den frustrerende oppgaven om å forklare krig for mennesker som bare har kjent fred.

Jeg er som regel det eneste mennesket i et offentlig rom som faktisk har overlevd en krig. I en krig stiller enten folk opp for hverandre, eller så forkommer de. I en krig lapper selv tannleger sammen sivile og soldater.

Vi må omstille oss mentalt i Norge om at vi alle må bidra til beredskapen. Det har både opposisjonen og fagforeninger et ansvar for. Ingen land i verden har bedre råd til å forberede seg til kriser enn vi. 

Det er lov å hoppe over en mulighet for å forhandle om egne betingelser, eller lage krisefortellinger om norsk helsevesen i fredstid.

Det er nyttig for helseforetakene å vite hva forventes av dem. Vestres varsel betyr at sykehusene må gjennomføre øvelser sammen med forsvaret, andre helseforetak, fylker og kommuner. Det skal gjøre det mulig å utveksle kompetanse og hente inn de ressursene som trengs på kort tid.

Den største utfordringa er at vi mangler samarbeid mellom sektorene. Forsvaret gjør sitt, helsesektoren sitt, kommunene sitt og fylkene sitt. Det er lite overlapp. Øvelse for krise, vil gjøre samhandling i fredstid bedre.

Hvor forberedt er helseforetakene i sør til å samarbeide med forsvaret? Hvordan skal vi få ned tersklene mellom etatene, mellom departementene, mellom landsdelene, mellom menneskene?

Ingen av disse spørsmål besvares med penger. De besvares med omstilling av menneskelig potensial. Helst før nøden tvinger oss å spinne.

I Norge må vi lære oss hvordan vi skal fungere som ett land. Konkrete planer kreves. Luftige visjoners tid er over. Den døde med den dype freden.

Frp og Sykepleierforbundet kan ikke fortsette med avmakt og krisemaksimering når det kommer til spørsmål om nasjonal sikkerhet.

Det er på tide å bli mer løsningsorientert.

Lars West Johnsen

Nasjonen treffes nå midt i fremskrittet av den høyeste og kraftigste høyrebølgen landet har sett siden 1980-tallet. Tilfeldig? På ingen måte. Farlig? Kanskje.

Sylvi Listhaugs Fremskrittsparti leverer nå måling etter måling med over 30 prosents oppslutning.

Ikke på 20 år har partiet flydd så høyt, og med Listhaug i tet har partiet helt tatt over hegemoniet på norsk høyreside og trukket feltet med seg.

Som alltid er det en overvekt av mannfolk som liker det de hører av samfunnsanalyse, men tendensen er klar: Også kvinner flokker seg nå til Frp. Dobbelt så mange kvinner gikk for norsk politikks ytre høyre ved valget i 2025 enn fire år før.

I tillegg kommer nye grupper som før kanskje holdt seg for nesa. Som akademikere og storbyfolk. I Stavanger har partiet nå 24 prosent av folk i ryggen, det er fram 15,2 prosentpoeng siden kommunevalget i 2023. En framgang på intet mindre enn 173 prosent.

Man har ikke snart hver tredje velger med seg ved bare å treffe klisjévelgeren. Nei, Fremskrittspartiet er blitt en folkebevegelse. Et tverrsnitt av Norge.

Og ja, kanskje hadde jeg stemt Fremskrittspartiet sjøl hvis det ikke var for at jeg får betalt for å følge med, har som jobb å prøve å forstå samfunnet rundt meg.

Hvis jeg derimot hadde brukt arbeidstida mi på noe helt annet, på en helt vanlig jobb, og bare hadde fritida mi til å lese og se, dekode og forstå verden rundt meg, ville jeg kanskje oftere sagt meg enig i Listhaugs enkle analyse og budskap.

Jeg forstår utmerket godt at mange setter pris på hennes tydelighet og evne til å skjære igjennom.

Ser vi rundt oss, ligger alt perfekt til rette for Fremskrittspartiet nå. Jeg tror nemlig mange sliter med å henge med.

Og for ikke å peke nedover på noen, kan jeg like godt innrømme det sjøl: Det er mange ting jeg ikke helt forstår. Jeg har lagd en kort liste med sentrale spørsmål i samfunnet vårt som ikke er intuitive. Og som utgjør demokratiske problemer ved at folk ikke forstår.

Renta. Den ene eksperten sier en ting, en annen noe annet om hvorfor den er så mye høyere enn i andre land. LO har én oppfatning, mange andre fagøkonomer en annen. Når alt annet er dyrt, er det logikk å øke folks bokostnader? Det er forvirrende, selvsagt. 

Valuta. Nå styrker den norske krona seg uten at noen egentlig vet hvorfor. Like lite som noen kunne sette to streker under svaret når den gikk ned for ti år siden. Det bare skjer uten at noen egentlig gir et tilfredsstillende svar.

Pensjon. Vi ble lovet et enklere pensjonssystem, men jeg har til gode å møte noen som fullt ut kan redegjøre for det. At sliterordningen AFP ikke kom sliterne til gode, er jo et mysterium.

Krafta. Elektrisitet har gått fra å være som vann i springen, billig og tilgjengelig, til et knapphetsgode og en handelsvare. Du betaler mer i sørvest enn i nordvest og kablene til England? Er de et gode eller et problem?

Et helt grunnleggende trekk i dagens samfunn er den vanvittige kompleksiteten. Sivilisasjonens vev er blitt så tett at den minner mest om en jungel av lovverk, vedtekter, krav og pålegg. Også er det delt ut rettigheter til alle. Til ansatte, forbrukere, barn og pasienter. Og alle andre.

Jeg forsvarer hvert eneste oppriktige forsøk norske politikere har gjort, basert på høringer etter alle kunstens regler, på å bygge et bedre samfunn. Men staten er ikke en enkel størrelse å forstå. Den kan oppleves fremmedgjørende. Og de aller færreste av oss er statsvitere.

Denne kompleksiteten skal samtidig formidles av stadig mer forenklende medier. Veldig sammensatte problemstillinger skal gjennom en stadig knappere medial form.

Statsbudsjetter forklares i kortvideoform. Nasjonal dagsorden preges av harde, konfliktsøkende utspill. Som denne uka, der ungdomspolitikkens retorikk har preget ordskiftet. Krangling har blitt den nye debatten. Det er lettere å rive ned enn å bygge opp. Å være konstruktiv er så lite klikkvennlig.

Nyhetsdøgnet går heller ikke lenger i en rytme, men er blitt en konstant. Et jag. Og alvoret og uroen har blitt så stor, verden så ugjenkjennelig, at det skremmer oss i kjernen. Det er blitt så mye fra så mange hold og kanaler at stadig flere stenger nyhetene ute.

I den helt ferske medieundersøkelsen sier seks av ti at de aktivt har forsøkt å unngå nyheter. Det blir for mye. Det holder med noen korte kulepunkter, takk. Der er Frp gode.

Så når et regjeringsparti som Arbeiderpartiet, virkelig prøver å forklare renta og argumentere for krafta og vise sammenhenger i økonomien eller andre steder i veven, og forsvare 80 år med sivilisasjonsbygging med det som krever analyse og resonnement, er man nærmest sjanseløs.

Særlig når 80 prosent av stortingets representanter er i opposisjon. Det hjelper ikke engang med modne, kjekke sosialdemokratiske supermenn fra Oslo vest med talegaver og dress. Budskapet er likevel utilgjengelig.

Et annet argument for at tida nå er så overmoden for Fremskrittspartiet, er at Norge, vi nordmenn, er et folk i forsvar.

De aller fleste nålevende har vært passasjerer på en reise på førsteklasse ingen noensinne i verdenshistorien har vært på før. Rundt 4,5 millioner nordmenn er født etter 1960, fikk oljeeventyret med seg i dåpsgave og har siden opplevd evig solskinn.

Det som særpreger oss som har, er at vi er livredde for å miste. Og sånn er det med et flertall av nordmenn i landet Gerhardsen bygde. I det som er verdens rikeste land. Og nå prøver mange å fortelle oss at festen snart er slutt. Det er en beskjed ingen liker å få.

Men ikke Sylvi Listhaugs Fremskrittsparti. De sier ikke det. De sier det alle vil høre: Festen er ikke over, det er kake igjen. Mørke skyer er for de andre.

Oversatt til norske forhold: 20.000 milliarder kroner på bok, et bistandsbudsjett som kan tas hjem og flyktninger vi kan stenge ute. Så du kan beholde mer selv, min venn, og bare fortsette som før. Det er dessverre en besnærende tanke.

Jeg vil kalle det fornektelse. Og mangel på innsikt. Men for 31,4 prosent er det et innlysende valg når de skal velge den lette eller vanskelige politiske utveien. Det enkle er for mange det beste. De kan fort bli flere.

Farlig, spurte jeg ved inngangen til denne teksten. Svaret er dessverre ja.

For hvis de enkle, populistiske løsningene får dominere og forme våre hverdagslige, hjemlige politiske retningsvalg, beveger vi oss samtidig mot eller med en verden med tydeligere motsetninger og færre mellomtoner. Vi ser det skje andre steder.

Det er en vei til isolasjon, negativt syn på de andre og nasjonalisme. Og derfra er det kort til konflikt.