Amalie Hilde Tofte

Internasjonal rådgjevar, Forbundet Styrke

Faglege rettar er under angrep. Ikkje i teorien, ikkje i langsame, tekniske forskyvingar, men i praksis. Kvar einaste dag. Arbeidarar som organiserer seg, blir møtte med arrestasjonar. Fagforeiningsleiarar blir utsette for vald og trugslar. Streikeretten blir avgrensa.

Dette skjer i land etter land, og det skjer oftare enn før.  

Når demokratiske rettar blir svekte, er fagrørsla blant dei første som blir ramma. Det er heller ikkje tilfeldig.

Ei fri fagrørsle utfordrar makta. Ho krev omfordeling og ho insisterer på at arbeidstakarar skal ha reell innverknad over eigne liv. 

Dette er ubehageleg, både for autoritære styresmakter og for sterke økonomiske interesser. Når rommet for demokrati blir mindre, blir rommet for fagleg organisering enda mindre. 

Arthur Svenssons International Pris for Faglige Rettigheter er ikkje ein nøytral pris. Han løfter fram dei som står i frontlinja i kampen for faglege rettar, ofte under tilhøve som inneber personleg risiko.

Han sender ei melding til styresmakter og selskap som bryt rettar: de er ansvarlege. Og han sender ei like viktig melding til fagforeiningsfolk verda over: de står ikkje åleine. 

Årets prisvinnar, Joe Ajaero, er eit tydeleg døme på kvifor denne prisen trengst.

Som leiar for Nigeria Labour Congress har han blitt ein av dei mest markante kritikarane av styresmakter og økonomiske maktstrukturar som undergrev arbeidstakarrettar.

Han har betalt ein pris for det. Arrestasjonar. Vald. Truslar. Forsøk på å kneble han politisk. Likevel held han fram. Det er dette som gjer Ajaero til meir enn ein fagforeiningsleiar. Han er del av ei global motstandsrørsle. 

Det er ein feil å redusere fagrørsla sin kamp til berre eit spørsmål om løn og arbeidsvilkår. Dette handlar om makt, om kven som får bestemme, kven som blir høyrde og kva samfunn me ønskjer å byggje.

Når fagrørsla blir svekka, blir også demokratiet svekt. Når forbunda og fagforeiningar blir knuste, forsvinn ikkje berre kollektive forhandlingar, då forsvinn også viktige motstemmer. 

Ingen står utanfor 

Det er freistande å tru at dette er problem langt borte, men i ein global økonomi heng dette tett saman.

Når arbeidstakarar mister rettar éin stad, påverkar det presset på løns- og arbeidsvilkåra overalt. Når fagrørsla blir svekt globalt, blir ho også svekt heime. Internasjonal solidaritet ikkje berre eit moralsk spørsmål. Det er eigeninteresse. 

Tildelinga av Arthur Svensson-prisen til Joe Ajaero er ei tydeleg melding. Ho seier at kampen hans er legitim, at overgrepa han blir utsett for er uakseptable og at verda følgjer med. Men ho reiser også eit spørsmål til oss: kor tydelege er me sjølve? 

Det held ikkje å hylle modige fagforeiningsleiarar éin gong i året. Dersom me meiner alvor med solidaritet, må me også vere villige til å stille politiske og økonomiske krav. 

Det inneber å: 

• stille krav til selskap som opererer internasjonalt 

• bruke politiske verkemiddel mot land som bryt rettar 

• styrkje samarbeidet mellom fagrørsla på tvers av grenser 

Alternativet er stillheit. Men stillheita er ikkje nøytral, det er også eit standpunkt. 

Joe Ajaero har valt å stå saman med arbeidstakarar, sjølv om det inneber personleg risiko. Arthur Svensson-prisen minner oss om at me også må velje. Mellom rettar og undertrykking,  solidaritet og likegyldigheit. Det er ikkje eit vanskeleg val, men det er eit val som må takast – igjen og igjen. 

Arthur Svenssons International Pris for Faglige Rettigheter blir delt ut 10. juni kl 11 i Samfunnssalen, Oslo. 

Kathy Lie

Skal tryggheten din avhenge av hvor du bor, hvor god kommuneøkonomien er, eller hvilke lokale prioriteringer som tilfeldigvis gjøres det året du blir syk?

Det er det vi risikerer dersom regjeringen gjør alvor av planene om å fjerne de lovfestede kompetansekravene i de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

Jeg mener vi må holde fast ved prinsippet om at alle innbyggere skal møte kvalifisert helsepersonell, uansett postnummer og privat økonomi. Å gi opp ambisjonene om likeverdige tjenester over hele landet er, slik jeg ser det, ikke et alternativ.

Knusende fra Riksrevisjonen

Det er vanskelig å forstå regjeringens timing i denne saken. Akkurat nå er det veldig tydelig at de kommunale tjenestene er under hardt press.

Riksrevisjonen har levert knusende rapporter om hvordan eldre faller mellom stolene i møte med helsevesenet. Eldre pasienter opplever svikt i overgangene mellom tjenester. Kommunene strever med kapasitet og bemanning.

Når det gjelder psykisk helse for barn og unge er bildet også alvorlig: Hjelpen kommer for sent, forebyggingen er for svak, og forskjellene mellom kommuner er store.

Fellesnevneren er at nødvendig kompetanse mangler.

Avsporing fra Skjæran

For litt siden var jeg i debatt på Dagsnytt 18 med kommunalminister Skjæran. Han mente at det å fjerne kompetansekravene handler om mindre detaljstyring. Det er, med respekt å melde, en avsporing.

Ingen på Stortinget sitter og bestemmer hvordan kommunene skal organisere hjemmetjenesten på Kongsberg, eller hvilke turnuser som skal gå opp på sykehjem i Lier eller hjemmetjenesten i Drammen.

Det finnes heller ingen nasjonal bemanningsnorm som sier at kommunene må ha så og så mange helsefagarbeidere eller sykepleiere per pasient. Dette bestemmer kommunene helt selv.

Kompetansekravene sier ganske enkelt at innbyggerne skal møte kvalifisert helsepersonell når de trenger det, enten det gjelder sykepleiere, helsesykepleiere, jordmødre, leger eller fysioterapeuter.

Det er ikke et byråkratisk påfunn. Det er en minimumsgaranti for trygghet og kvalitet.

Kommunalministeren prøver også å skyve fortvilte kommunepolitikere foran seg. Ingen har hevdet at dette er deres skyld. De står i brutale prioriteringer når budsjettene presses.

Vi vet hva som ofte taper først: forebyggende tjenester, skolehelsetjenesten, helsestasjoner og jordmortilbud.

I samme åndedrag hevdet Skjæran også at lovkravene er overflødige fordi kommunene «uansett vil ansette fagfolk».

Det er et litt merkelig argument. Hvis det var tilfelle, ville jo ikke lovkravene vært noen utfordring å snakke om?

Vi vet hva som må gjøres

Alle som følger norsk helsepolitikk, vet hva som må gjøres for å møte bemanningskrisen.

Løsningen på utfordringene i botilbud, sykehjem og hjemmetjenester er flere utdanningsplasser, faste, hele stillinger, bedre arbeidsvilkår, sterkere fagmiljøer og en kommuneøkonomi som faktisk gjør det mulig å ansette folk.

Dersom kommunene får signal om at helsekompetanse blir mindre viktig, risikerer vi å gjøre fagmiljøene svakere og yrkene mindre attraktive. Det vil gjøre rekrutteringsproblemene større, ikke mindre.

Fjerning av kompetansekravene er lite annet enn en avsporing. Når kvaliteten og pasientsikkerheten allerede er under press, må man ikke svekke kravene til nødvendig helsekompetanse i kommunene.

Det er forskjell på tydelige nasjonale krav og detaljstyring. Jeg er også for det kommunale sjølstyret, men det betyr ikke at vi ikke skal la alle krav fare.

Om vi satser ordentlig på kompetanseutvikling, på sterkere fellesskapsløsninger og bedre rammevilkår, så kommer disse kravene heller ikke til å være noe problem.