Kristian Skard

Selv om Dagsavisen og FriFagbevegelses partibarometer for januar gir et borgerlig flertall, kan det likevel se dårlig ut for en borgerlig regjering.

Borgerlig samarbeid har stort sett gått dårlig de gangene Frp har vært størst på blå side.

Høyres Ine Eriksen Søreide tenker neppe så mye på borgerlig samarbeid akkurat nå. Høyre har i grunnen nok med seg selv.

Men om tre uker, etter at det ekstraordinære Høyre-landsmøtet har valgt Søreide til ny partileder, blir nok forholdet til Frp og Sylvi Listhaug en av de vanskeligste og viktigste oppgavene for Ine Eriksen Søreide.

Meningsmålingen fra Opinion kan leses som en stor oppside for høyresiden i norsk politikk og tilsvarende nedtur for venstresiden. Det er knapt, men det er borgerlig flertall – og det er fjerde måned på rad med borgerlig flertall.

Det er fremgangen til Sylvi Listhaug og Fremskrittspartiet som sørger for flertallet med en økning to prosentpoeng og en oppslutning på 27,2 prosent. Det er det beste partiet har oppnådd på Opinions målinger siden 2009.

Høyre får omtrent samme oppslutning som i desember med 18 prosent. Selv om dette er betydelig over valgresultatet til Høyre på 14,6, er det ikke i nærheten av den oppslutningen Høyre har ambisjoner om.

Dersom et stortingsvalg hadde gitt dette resultatet, er det likevel ikke sikkert at det hadde gitt en blå regjering, med Sylvi Listhaug eller Ine Eriksen Søreide som statsminister.

Flertallet er avhengig av KrF og Venstre som begge får to mandater. Særlig holdningen i Venstre til Frp, ville gjort et slikt alternativ vanskelig.

Og det ikke første gangen et stort Frp skaper problemer på borgerlig side. De gangene Frp har vært større enn Høyre, har det heller aldri ført til noe regjeringsprosjekt.

Erna Solberg satt som partileder gjennom seks stortingsvalg. Ved tre av dem, ble hun slått av Frp. Siv Jensen som leder i Frp, sørget for større oppslutning enn Høyre både i 2005 og i 2009. På samme måte klarte Sylvi Listhaug det ved sist stortingsvalg i 2025.

Da Erna Solberg lyktes i å bringe Høyre tilbake i regjeringskontorene som det ledende partiet i 2013, var det etter et systematisk arbeid over lang tid for å bedre forholdet mellom de ulike borgerlige partiene. Samarbeidet holdt lenge, helt til Frp gikk ut av regjering i protest i 2020.

Noe av begrunnelsen til Frp for å gå ut, var at Venstre og KrF hadde fått for stort gjennomslag på bekostning av Frp – og at Høyre hadde tillatt dette. Siden da har det borgerlige samarbeidet vært satt tilbake.

Påtroppende Høyre-leder Ine Eriksen Søreide er helt nødt til å forsøke å gjenskape grunnlaget for et godt borgerlig samarbeid. Men det blir ikke lett når Fremskrittspartiet er så mye større.

Høyres 18 prosent mot Frps 27,2 prosent på denne målingen, tyder på at det kan ta lang tid før Høyre eventuelt kan overta som det største partiet. Skjer det, vil Ine Eriksen Søreide ha et helt annet utgangspunkt for å forsøke å bygge et godt borgerlig lag.

Ser vi på Ernas Solbergs historikk som partileder, er det på ingen måte sikkert at Høyre igjen kommer til å bli det største borgerlige partiet.

At Frp er størst, kan fort bli normalen i norsk politikk. Og på denne målingen er ikke Frp bare størst på borgerlig side, men også totalt sett det største partiet.

Arbeiderpartiets oppslutning har falt med to prosentpoeng til 23,2 prosent. Dette ville vært et svakt resultat dersom det var valg. Og det er bekymringsverdig at ikke Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre ser ut til å hente ut mer oppslutning.

Den uroligheten vi opplever internasjonalt og som også rammer oss, skulle normalt sett fått velgerne i større grad til å flokke seg rundt sittende regjering. Det skjer ikke nå.

Jo Moen Bredeveien

Dagsavisen og Frifagbevegelse har stilt folket et enkelt, og samtidig veldig vanskelig, spørsmål: «Dersom det var folkeavstemning om norsk medlemskap i EU i morgen – ville du stemt ja eller nei?» De mest optimistiske på ja-siden hadde nok håpet at flere har endret syn i saken, men tallene viser at det norske folk er standhaftig i sin motstand mot Brussel:

35 prosent sier de ville stemt ja, 50 prosent nei, mens 16 prosent oppgir at de ikke vet.

Verden har blitt mer utrygg, våre sikkerhetsgarantier gjennom Nato er plutselig mindre verdt, Donald Trump og Vladimir Putin herjer på, Iran står i brann og situasjonen i Midtøsten er volatil. Institusjonene som har sørget for vår fred og stabile rammer er under press.

Ingenting biter tilsynelatende på nordmenns forhold til Den europeiske union. Svaret er fortsatt nei takk, vi klarer oss bedre alene.

Det er nesten overraskende, selv for en langvarig nei-mann som undertegnede. For min egen del er jeg i langt mer tvil om EU i dag enn jeg var for ett år siden, eller fem.

Jeg trodde, basert på svogerforskning og anekdotiske opplevelser, at flere var i samme situasjon, men tallene forteller en annen historie.

Undersøkelsen vår, utført av Opinion, ble gjennomført før helgas siste utslag av autoritær og undergravende virksomhet fra Donald Trump. Før han anklaget statsminister Jonas Gahr Støre for å ikke gi ham fredsprisen, noe som ifølge Trumps særegne logikk tvinger ham til å være mindre opptatt av fred framover. Før Norge ble pålagt straffeskatt for å støtte Danmarks Grønlandsak.

Men den er tatt opp midt i Trumps ordkrig med Danmark og Nato om Grønland. Etter snart fire år med full russisk krig i Ukraina. Etter at EU la toll på norske ferrolegeringer og Trump ila oss en generell toll. Etter at USA angrep Venezuela og tok ut landets president, og etter at landet har trukket seg ut av en rekke av de viktigste internasjonale samarbeidene og sådd tvil rundt Nato-samarbeidet.

Alt som er nevnt over har fått meg til å gå i tenkeboksen. Det er fortsatt en rekke ting med EU jeg er dypt skeptisk til. Landbruks-, fiskeri- og energipolitikken er viktig, men havner et godt stykke ned på lista over ting jeg bekymrer meg for når det kommer til EU. Jeg er redd for et demokratisk fellesskap som ikke snakker samme språk – bokstavelig talt.

Vi kan være uenige med hverandre i Norge, og snakke forbi hverandre. Men vi gjør det i språkdrakter vi alle kan forstå.

Slik er det ikke med det felleseuropeiske prosjektet. En greker forstår ikke en spanjol, og bare det argumentet alene burde være nok til at EU som demokratisk prosjekt gis opp, har jeg ment.

Jeg har vært skeptisk til enkeltmennesker i Norge – og Portugal, for den saks skyld – sin skjebne i møte med et altfor stort system, der den lille mannen har lett for å forsvinne. For avstanden til Brussel i så vel konkret, geografisk forstand som mentalt.

For toppstyringen i EU, der man bygger samfunn ovenfra og ned. Jeg tror at samfunn bygges langt bedre og mer stabilt den andre veien. Jeg har sett hvordan globaliseringens overnasjonale institusjoner har spilt fallitt – hvordan den verden som vi har bygd de siste 30 årene har gitt økte forskjeller, mer splittelse – og nå nådd sitt foreløpige bunnpunkt i Donald Trump.

Jeg frykter en lignende utvikling i flere av EUs viktigste land.

Og jeg har fryktet for Norges mulighet til å fortsatt være et slags sosialdemokratisk fyrtårn i en verden som glir stadig mot høyre. Kort sagt: Jeg har vært EU-motstander.

Alle disse argumentene og mer til gjelder fortsatt. Legg til at det er lite jeg frykter mer på kort sikt i Norge enn en splittende EU-debatt, med «bidrag» i form av desinformasjon og bot-er styrt av fremmede makter.

Men jeg er likevel ikke lenger like overbevist om mitt eget standpunkt.

Det rakner rundt oss nå. Vår verden er en ganske annen enn verden av i går. Om man ikke skal gå noen runder med seg selv nå – når skal man da gjøre det?

Verden per medio januar er en tid for å samle alle gode krefter. Om jeg fikk viljen min, ville det skje på andre måter enn gjennom EU. Men det er EU som finnes i dag. Som Norges mulighet til å bidra til å styrke våre europeiske naboland – og til å bli styrket selv, samtidig.

Det er trolig enklere for meg å erkjenne min tvil enn for mange av dem som var med i EU-kampen i 1994, eller i EF-kampen i 1972. Enten de har gått den ene eller andre veien.

EU-spørsmålet er nærmest en bekjennelsessak i deler av norsk venstreside og i motkulturene – som det også er det i urbane ja-kretser. Et kroneksempel: Den skal lete lenge som skal finne en nei-stemme blant norske aviskommentatorer utenfor Nationen og Klassekampen.

Jeg skulle gjerne ha vært en av motstemmene. Men jeg merker at denne interne posisjoneringen i offentligheten er underordnet. Det er et nytt alvor nå. Og det krever at man tenker nytt. «When the facts change, I change my opinion. What do you do, sir?», skal den epokegjørende økonomen John Maynard Keynes ha sagt. Jeg skal ikke påberope meg å være Keynes, og jeg er heller ikke helt sikker på at det er riktig å endre standpunkt om EU. Men jeg er sikker på at den gode, gamle ryggmargsrefleksen ikke helt er til å stole på. Den er trent for andre tider enn de vi lever i.

Det er tilsynelatende ikke så mange som tenker på samme vis. Nordmenns syn på EU er bemerkelsesverdig stabilt.

I Opinions undersøkelse av samme spørsmål for Altinget i august i fjor, sa 33 prosent ja og 55 prosent nei. I vår undersøkelse for ett år siden var tallene nesten identiske. Kanskje mest nedslående for en ja-side som gjerne dytter de unge, som aldri har fått sagt sitt i en folkeavstemning om EU, foran seg: motstanden er aller størst blant unge under 30. Bare 26 prosent av dem sier ja til EU.

Mye tyder med andre ord på at Nei til EU-leder Einar Frogner får rett i sin uttalelse i Dagsavisen i forrige uke: «Hvis ja-siden ønsker seg et tredje nei, er det bare å reise debatten».

Det er likevel slik at 16 prosent sier at de ikke vet. Blant kvinner, som er mer EU-skeptiske enn menn, er 21 prosent usikre. Det skulle nesten bare mangle.

I en verden i voldsom endring, der alt det som var solid og fast nå smelter i løse lufta, er det vanskelig å være sikker på noe som helst. Derfor er i ferd med å gå fra nei til tja.