Morgan Alangeh

Denne uken vil skattekommisjonen levere sitt forslag til en helhetlig skattereform i Norge. Det kan bli den største skattereformen på 20 år.

Det vil trolig foreslås å kutte både formuesskatten og inntektsskatten, selv om de faglige vurderingene er tydelig på at inntektsskatten er viktigst å kutte.

Dersom en eneste krone går til å kutte formuesskatten i stedet for inntektsskatten, burde det derfor være tungtveiende politiske eller verdimessige grunner til det. Det er tvilsomt om det er tilfellet.

La oss starte med å si hva en skattekommisjon er, og hva den ikke er.

Skattekommisjonen er et politisk utvalg for politisk hestehandel. Det viktigste for kommisjonen er politisk enighet, ikke faglig forankring. Skattekommisjonen er altså ikke et faglig ekspertutvalg. Et slik ekspertutvalg hadde vi i 2022.

Dette utvalget, kjent som Torvik-utvalget, ga oss råd om hva vi burde gjøre med skattesystemet vårt. Skattekommisjonen kommer derimot til å si hva politikerne tenker å gjøre likevel.

Så hva var de faglige rådene? At vi burde kutte inntektsskatten. Formuesskatten kan veksles inn mot arveavgift, men kutt i den burde ikke komme på bekostning inntektsskatten som vanlige folk betaler på lønna si.

Noen av utvalgsmedlemmene har i ettertid advart mot å nettopp det. Professor Jarle Møen ved NHH var medlem av Torvik-utvalget fra 2022, og oppsummerte sin frykt for hva som kunne skje i skattekommisjonen i 2026 slik:

«I Torvik-utvalget bruke vi alt vi hadde av virkemidler, og da klarte vi å skrape sammen 40 milliarder til å redusere inntektsbeskatningen. Om vi for eksempel bruker 35 milliarder på å fjerne formuesskatten, så blir det ikke mye igjen til inntektsskatt».

Skal vi tro skatteekspertene er altså hver krone som kunne gått til å kutte formuesskatten, bedre brukt på å kutte inntektsskatten.

Dersom vi likevel ønsker å gjøre noe annet, burde det være enten en tung verdivurdering eller en politisk strategi bak det valget.

For Høyre, som har en representant i skattekommisjonen, er saken rett fram: de er for kutt i formuesskatten, uansett om fagpersoner sier at kutt i skatten til vanlige folk er bedre eller ikke.

For de rødgrønne partiene er saken ikke like enkel. Flere av dem er åpne for å endre formuesskatten, blant annet ved å øke bunnfradraget og hjelpe gründere ved å flytte skattebyrden over til de med aller høyest formue.

Men ingen av dem er for å gi netto skattelette til de med høyest formue på bekostning av vanlige folk. Dersom de rødgrønne partiene skal støtte et slikt forslag, må det i tilfellet være for å gi Høyre en seier i skattekommisjonen og få til et bredt forlik med både venstre- og høyresiden på Stortinget.

Det er tvilsomt om et skatteforlik er verdt prisen dersom Høyre får gjennomslag for å gi mindre skatteletter til vanlige folk til fordel for å kutte i formuesskatten.

Høyresiden i Norge er gode på skattepolitisk strategi. Når de sitter med makten, kutter de skattene, og med dem finansieringen til offentlige tjenester som skole og helsevesen. I veien tilbake til makten lover ofte venstresiden å styre uten å øke skattene.

Slik skapes en nedadgående trapp hvor skattene senkes steg for steg. I bunn av trappen finner vi en underfinansiert velferdsstat hvor sykehus og kommuner ikke lenger har nok penger til å levere gode tjenester.

Å tro at et skatteforlik som kutter formuesskatten vil være noe annet enn et steg ned denne trappen, er mer enn naivt. Selve verdien av et skatteforlik på tvers av blokkene er at det skal holde også om flertallet på Stortinget snur og høyresiden får styre. Det vet vi at det ikke vil gjøre.

Begge de største partiene på høyresiden sier helt åpent at de på sikt vil fjerne hele formuesskatten.

Frp gadd ikke engang å sitte i skattekommisjonen. NHO-leder Ole Erik Almlid kommenterte lekkasjene om at skattekommisjonen trolig vil gi store kutt i formuesskatten med å understreke at NHO «er opptatt av at hele formuesskatten må bort i sin helhet».

Dette er selvfølgelig helt legitimt. Høyresiden må få føre sin egen politikk. Men det burde rødgrønn side også gjøre.

Vi vet ennå ikke hva skattekommisjonen kommer til å foreslå. Men det som er sikkert er at dersom skattene skal settes ned, burde dette komme vanlige folk til gode.

Og de rødgrønne partiene burde ikke la Høyre stå i veien for dette.

Klaus Lintho

Ida ble tatt kvelertak på av en beboer mens hun var på jobb. En kollega måtte løsrive henne. Etterpå ringte hun lederen i gråt. Svaret hun fikk, var at hun måtte stå ut vakta.

Ingen debrifing. Ingen psykolog. Ingen bedriftshelsetjeneste. Og en klar beskjed: ikke fortell dette til kollegene, det kan gjøre dem redde.

Neste morgen kjørte Ida ungdommen som hadde forsøkt å kvele henne, til skolen. Alene.

Dette er ikke en historie om en ansatt som ikke tålte jobben. Dette er en historie om et system som sviktet.

Stendi Midt svarer at de ikke kjenner seg igjen i beskrivelsen. De har rutiner. De har psykologspesialist. De har debrifing ved hendelser.

Og i tilsvaret til Frifagbevegelse har de et poeng som fortjener å tas på alvor: at en ansatt opplever noe som belastende, betyr ikke nødvendigvis at driften er uforsvarlig.

Det er riktig. Og det er nettopp derfor vi må snakke om noe annet enn Stendi Midt.

For Ida er ikke alene. 15 tidligere ansatte kjenner seg igjen i det hun beskriver. Og fra mitt arbeid med kurs og veiledning i virksomheter som jobber med mennesker — i barnevern, skole, psykiatri, NAV, omsorg — kjenner jeg igjen mønsteret. Hendelsen skjer. Og så skjer lite eller ingenting systematisk etterpå.

Ikke fordi ledere er onde mennesker. Ikke fordi virksomhetene mangler rutiner på papiret. Men fordi det er et gap mellom rutinene som finnes på den ene siden og praksisen og kulturen som råder på en annen side.

For å si det på en annen måte:

Det er et gap mellom det som står i HMS-permen og det som skjer i gangen klokken tre på natten når en ansatt ringer sin leder gråtende.

Arbeidsmiljøloven er tydelig. Arbeidsgiver har plikt til å kartlegge risiko, iverksette tiltak og følge opp ansatte etter alvorlige hendelser.

Dette er ikke valgfritt, og det er ikke opp til den enkelte leder å vurdere fra gang til gang. Det skal ligge fast i rutiner som faktisk brukes, ikke bare eksisterer.

Stendi viser til ekstern kontroll fra Bufetat, Statsforvalteren og Arbeidstilsynet. Det er betryggende. Men ekstern kontroll fanger ikke opp hva som skjer i samtalen mellom en leder og en ansatt som nettopp har vært utsatt for vold.

Det fanger ikke opp beskjeden om å holde kjeft. De sjekker om det er tilstrekkelig dokumentert risikovurderinger og analyser.

Etter å ha forelest og hatt opplæring med hundrevis av ansatte, tillitsvalgte og verneombud, er min påstand at vi har et systematisk problem i norsk arbeidsliv med nettopp dette.

Vi har gode regler, men for svak implementering og realisering. Rutiner som ikke øves. Kulturer som normaliserer det som ikke skal normaliseres. Ledere som ikke tar tak i denne kulturen. Og ansatte som lærer seg at det er slik det er — fordi ingen har fortalt dem at de hadde krav på noe annet.

Ida visste ikke hvordan det skulle være, da hun kjørte til skolen neste morgen.

Det burde hun ha visst.