Helle Lyng Svendsen

Kjerstin Braathen i DNB har ingen grunn til å klage på sine ansatte.

Rentene er høye, men arbeidsledigheten er lav. Kundene betaler for seg. Banken sitter igjen med et titall milliarder når regnskapet gjøres opp. Men mye vil så klart ha mer. 

Den siste uken har debatten om hjemmekontor gått så busta fyker etter at banken lanserte at de ansatte nå må møte på kontoret alle dager i uka.

Konkurrenten Nordea vurderer også å stramme inn. Det føles som om storbanken setter eksempelet for hvor vi skal. Og det er langt unna hvor vi trodde vi var på vei for seks år siden. Det er som om fremtidsvisjonen vi dyrket under pandemien, brister. 

Da koronaviruset herjet, så vi konturene av en ny virkelighet i arbeidslivet tre fram. Nye hybride arbeidsmodeller ble lansert. Noen arbeidsgivere, både i Norge og i utlandet, slo på stortromma og sa du kunne jobbe hjemmefra hver dag. Fremtiden var fleksibel. 

Som student var jeg i ekstase. Var vi på vei inn i en arbeidslivsrevolusjon der min generasjon endelig trekker det lengste strået?

Jeg som mange andre har hørt skrekkhistorier fra foreldrene mine om livet som småbarnsforeldre.

Hverdagene handlet om å kaste seg rundt for å levere og hente i barnehagen, møte irriterte barnehagetanter som ventet på deg i porten, lage middag, levere til aktiviteter, sove og så begynne på nytt.

Bare å skrive setningen ved hjelp av et tastatur får meg til å gjespe. Heldigvis – i 2020 – virket det som om min generasjon skulle gjøre storeslem og slippe unna det utmattende hamsterhjulet.

Men slik ble det ikke. Når pandemien var over, begynte firmaene sakte, men sikkert å rulle tilbake de fleksible ordningene. Det var starten på Kontorets «comeback». 

Meningene spriker. Arbeidsgivere og arbeidstakere i Norge trekker i hver sin retning.

• Fire av 10 bedriftsledere med ansatte på hjemmekontor ønsker at de skal jobbe mindre hjemmefra.

• Blant arbeidstakerne vil opp mot 90 prosent jobbe enten like mye eller mer på hjemmekontor.

Innsikt: Sjefene vil ha de ansatte bort fra hjemmekontoret. Men er det egentlig bra?

Å foretrekke hjemmekontor, er forståelig. Vi er ulike vesener med forskjellig arbeidsstil. Kontorets «comeback» rammer spesielt introvertene og kvinnene.

Bedriftsrådgiver Richard-Løvehjerte Rosendahl stiller spørsmål ved hvorfor kontoret i det hele tatt skal være normalen i en kronikk. Han kjeder seg når kollegene «snakker uten pause. Når enhver stillhet må fylles. Når enhver tanke må uttales. Når enhver opplevelse skal fortelles». Å bli avbrutt, er en tidstyv for ham.

Rosendahl har et luksusproblem. For med mindre man jobber for seg selv, er man en del av et team. Man kan ikke forvente å sitte i fred og ro en hel dag i et firma eller en organisasjon. Du blir betalt for å gjøre arbeidsoppgaver i den rammen selskapet har satt opp.

Tor Svarva i Steinkjer næringsforum setter skapet greit på plass i sitt motsvar der han skriver at Rosendahl har rett i at han ikke er ansatt for å dekke andres sosiale behov, men heller ikke ansatt for å kun optimalisere sitt eget. Hvis du jobber for et selskap, må du kunne samarbeide, også når det er ubeleilig for deg. 

Verre er det for kvinnene som oppgir at de er mindre fornøyde med balansen mellom jobb og fritid enn menn.

Hjemmekontoret har gjort det mulig å ta unna husarbeid mellom slagene. Hamsterhjulet har gått litt saktere. Både oppvaskmaskinen og vaskemaskinen går av seg selv mens du jobber, men du må være hjemme for å sette den på. Når denne friheten forsvinner, er det de med barn som rammes hardest.

Det betyr ikke at det ikke er riktig at arbeidsgiverne kaller oss tilbake til pultene våre. Det garanterte hjemmekontoret var aldri et gode vi kunne ta for gitt. Kontorpolicy rulles ut og inn som et teppe.

DNB tror de får til mer når de ansatte er tilbake på jobb. De skal levere resultater for aksjonærene sine. Det mener banken gjøres best når alle er samlet. Det kan tyde på at de har sett vesentlig produktivitetsfall over tid.

Kanskje det ble litt for mye spillerom når alle satt hver for seg og noen til slutt tok seg litt for mye friheter? Slikt kan skje når grensen mellom jobb og privatliv viskes ut. 

Vi som samfunn kan ikke legge ansvaret for hverdagskabalene våre over på arbeidsgiver. Endring bør heller skje grunnleggende kulturelt og politisk. Da må vi stemme fram partier og ikke minst be våre tillitsvalgte prioritere disse kravene i forhandlinger.

Hvis det er tidsklemma som gjør at færre velger å få barn, kan det være et utmerket argument for større fleksibilitet. Kanskje diskusjonen om sekstimersdagen kan få et comeback?

Denne diskusjonen handler i bunn og grunn om at mye vil ha mer. DNB vil ha mer ut av sine ansatte. De ansatte vil ha mer ut av livene sine.

Den nær evige drakampen mellom arbeid og kapital fortsetter.

Are Solli

Forbundssekretær i El og IT Forbundet

Kristian Ilner

Rådgiver i Fellesforbundet

Staale Bergersen

Forbundssekretær i Skolenes landsforbund

Regjeringen skal lage en ny nasjonal strategi for realfag og teknologi. Det er nødvendig!

Norske elevers resultater og interesse for realfag har gått ned, samtidig som arbeidslivet trenger flere fagarbeidere og arbeidstakere med teknologisk kompetanse.

Men dersom den nye strategien først og fremst blir en plan for å få flere elever til å velge fordypning i realfag på studieforberedende, vil den bomme på en vesentlig del av utfordringen.

Realfag og teknologi er ikke bare for dem som skal bli ingeniører, forskere eller siviløkonomer.

Det er en del av kompetansen til elektrikeren, industrimekanikeren, helsefagarbeideren, IT-utvikleren, prosessoperatøren og mange andre fagarbeidere.

Derfor må strategien omfatte hele utdanningsløpet – fra barnehagen og grunnskolen, gjennom både yrkesfaglige og studieforberedende utdanningsprogrammer, til lærebedriftene, fagskolene og høyere utdanning.

Aktuelt: Vil belønne elever som velger realfag

Interessen skapes tidlig

En nasjonal realfags- og teknologisatsing må begynne allerede i barnehagen og grunnskolen. Barns naturlige nysgjerrighet må stimuleres gjennom lek, utforsking, praktiske aktiviteter og undervisning som viser hvordan realfag og teknologi brukes i hverdagen og arbeidslivet.

Mange barn og unge utvikler tidlig et anstrengt forhold til realfagene. Særlig matematikk blir for mange forbundet med nederlag, teori og jakt på ett riktig svar. Når elever gjentatte ganger opplever at de ikke får det til, kan usikkerheten utvikle seg til varig motstand mot faget.

Tallene viser at utfordringen er alvorlig. I PISA-undersøkelsen fra 2022 hadde andelen norske elever på de laveste mestringsnivåene i matematikk økt fra 19 til 31 prosent siden 2018. I naturfag økte andelen fra 21 til 28 prosent.

Samtidig er sammenhengen mellom elevenes sosiale bakgrunn og resultatene fortsatt tydelig. Utdanningsdirektoratets omtale av PISA-resultatene viser dermed at dette ikke bare er en utfordring for rekrutteringen til bestemte utdanninger. Det er også en utfordring for fellesskolen og skolens samfunnsoppdrag.

Elevene må få erfare at realfag ikke bare handler om å regne raskest eller finne fasitsvaret. Det handler også om å undersøke, prøve, feile, samarbeide, skape og finne løsninger.

En mer praktisk og variert undervisning kan åpne fagene for flere og gi flere elever opplevelsen av mestring.

Yrkesfagene må få en sentral plass

Regjeringen viser selv til at Norge har et stort behov for fagarbeidere innen tekniske fag. Likevel blir diskusjonen om realfagsrekruttering ofte dominert av behovet for flere elever på studieforberedende utdanningsprogrammer og flere søkere til universiteter og høyskoler.

Det gir et for snevert bilde av hvilken realfaglig og teknologisk kompetanse Norge trenger.

På mange yrkesfaglige utdanningsprogrammer er matematikk, naturfag og teknologiforståelse en integrert del av yrkeskompetansen. Elevene bruker realfag når de beregner materialforbruk, programmerer, måler, feilsøker, vurderer energibruk eller arbeider med elektriske og tekniske systemer.

For mange elever blir realfagene mer forståelige når de knyttes til programfag, verksteder og konkrete arbeidsoppgaver. Derfor må strategien legge til rette for et tettere samarbeid mellom lærerne i fellesfagene og programfagene.

Yrkesrettingen kan ikke være avhengig av enkeltlæreres entusiasme og innsats. Skolene må få tid, utstyr og rammer som gjør slikt samarbeid mulig.

Yrkesfaglig fordypning og opplæringen i bedrift må også inngå i satsingen. Elevenes møter med arbeidslivet gir en unik mulighet til å vise hvordan matematikk, naturfag og teknologi brukes i praksis.

Satsingen må omfatte opplæringen som skjer ute i arbeidslivet. Faglige ledere og instruktører i lærebedriftene har en avgjørende rolle i å vise lærlingene sammenhengen mellom teori og praktisk yrkesutøvelse.

Det kan ikke tas for gitt at solid fagkompetanse alene gir kompetanse i å veilede, motivere og lære bort.

Derfor må strategien også inneholde tiltak for systematisk kompetanseutvikling for dem som følger opp lærlinger. Det er ofte disse som møter lærlingenes spørsmål, stimulerer nysgjerrigheten og viser hvorfor realfaglig og teknologisk forståelse er nødvendig i yrket.

Fagskolene må inn i strategien

Strategien må se fag- og yrkesopplæringen, lærebedriftene og fagskolene i sammenheng. Veien fra grunnskolen, gjennom yrkesfag og fagbrev, til høyere yrkesfaglig utdanning er avgjørende for å dekke samfunnets behov for teknisk kompetanse.

Fagskolene er ikke et sideprosjekt i utdanningssystemet. De er en sentral del av løsningen.

I 2025 var det 36 100 fagskolestudenter i Norge, og tekniske fag var det største fagområdet med om lag 11 600 studenter. Regjeringens tilstandsrapportering om fagskolene viser at denne utdanningsveien allerede spiller en viktig rolle.

Skal Norge lykkes med digitalisering, grønn omstilling, beredskap og videreutvikling av industrien og byggenæringen, må det finnes attraktive og sammenhengende utdanningsveier for fagarbeidere som ønsker å bygge videre på kompetansen sin.

Lærerne må få tid og muligheter

Ingen strategi blir bedre enn det lærerne og skolene får mulighet til å gjennomføre. Skal undervisningen bli mer praktisk, utforskende og relevant, krever det kvalifiserte lærere, gode verksteder, oppdatert utstyr, tid til samarbeid og muligheter for faglig utvikling.

Det hjelper lite å vedta at undervisningen skal være mer praktisk dersom læreren står alene med en stor elevgruppe, mangelfullt utstyr og for liten tid til å planlegge sammen med kolleger.

Strategien må derfor inneholde en langsiktig plan for å rekruttere og beholde realfagslærere og yrkesfaglærere. Den må også sikre kompetanseutvikling som er tilgjengelig for lærere i hele landet.

Samarbeidet mellom skolen, lærerutdanningene, fagskolene og arbeidslivet må styrkes, men uten at arbeidslivets kortsiktige behov får styre skolens innhold alene.

En strategi for fellesskolen

En nasjonal strategi for realfag og teknologi må bygge på en bred forståelse av kompetanse. Realfaglig kompetanse utvikles ikke bare gjennom teori og fordypningsfag. Den utvikles også gjennom praktisk arbeid, problemløsing, skaperglede og yrkesutøvelse.

Målet kan ikke bare være å få de allerede motiverte elevene til å velge enda mer realfag. Ambisjonen må være at langt flere barn og unge opplever realfag og teknologi som forståelig, relevant og mulig å mestre.

Da må strategien støtte opp under en sterk fellesskole hvor praktisk og teoretisk læring henger sammen, og hvor elevenes bakgrunn ikke avgjør hvilke muligheter de får.

Regjeringen har varslet at strategien skal omfatte hele utdanningsløpet og møte behovene innen blant annet teknologi, klima, helse, sikkerhet og beredskap. Det er et godt utgangspunkt. Men da må også yrkesfagene, lærebedriftene og fagskolene få en tydelig og forpliktende plass.

Norge trenger flere med realfaglig og teknologisk kompetanse. Da må vi begynne tidligere, tenke bredere og sørge for at langt flere får oppleve mestring.