Mathias Helseth

Hvordan kan vi kjempe for den norske modellen, samtidig som vi finansierer dens motpol gjennom våre egne innkjøp?

Vi står i en brytningstid der kapitalmakten har fått rotfeste i norske kantiner og IT-systemer. Den har fått rotfeste i Norge som aldri før.

Det er ikke lenger snakk om utenlandske investorer som spekulerer på børs. Profesjonelt eierskap har flyttet inn i våre kantiner, våre IT-systemer, våre renholdstjenester, regnskaps og logistikkjeder.

Internasjonale oppkjøpsfond, i dagligtale ofte omtalt som private Equity (PE), står direkte i konflikt med den norske velferdsmodellen.

Der den norske modellen bygger på medbestemmelse, langsiktighet og maktbalanse mellom arbeidstaker & arbeidsgiver, drives disse aktørene av kortsiktig profittmaksimering, der målet er å melke selskapet, sminke grisen, for så å selge rubbel og bit til høyeste tilbyder, der effektivitetsgevinster er ervervet ved å presse ytterligere overskudd fra de ansatte. 

Det er med tungt hjerte at jeg observerer arbeiderbevegelser, ideelle organisasjoner og private aktører, som i sitt hjerte heier på «norske verdier», velger å benytte seg av tjenester levert av slikt unorsk styringssett. 

Når vi velger ut fra bekvemmelighet, eller pris, og ukritisk velger å se bort fra hvem som sitter i enden av pengestrømmen, så begår vi et svik mot våre egne prinsipper.

Hvordan kan vi slå oss på brystkassa og kreve ordna forhold, samtidig som vi finansierer aktører som motarbeider fagorganisering og kollektive avtaler i andre land eller bransjer. 

Arbeiderbevegelsen må våkne. Vi må kreve at leverandørene våre ikke bare leverer på lønn og HMS, men at de har en eierstruktur som tåler dagens lys.

Så kamerater, før dere signerer neste avtale: Spør hvem som eier vaskebyrået. Spør hvem som drifter IT-plattformen. Ender overskuddet i en norsk bank, eller i et anonymt fond i et skatteparadis?

Skal vi ha troverdighet i 2026, må vi leve som vi lærer. Det finnes alternativer: lokalt eierskap, samvirker og langsiktige norske eiere som bygger verdier i lokalsamfunnet. 

Slutt å mat maskineriet som prøver å spise deg, ta makt over egne innkjøp og velg med omhu.

Klaus Lintho

Bergens Tidende har omtalt hvordan sykehjem i Bergen har brukt om lag åtte millioner kroner på vektertjenester etter vold og trusler mot ansatte.

Dette er også noe som Parat ved Rebecca Bræin, Anders Fredheim og Anja P. Ahlstrøm har belyst godt i frifagbevegelse januar i år.

Tiltakene er forståelige. De er ment å skape trygghet i situasjoner der risikoen har blitt for høy. Samtidig reiser utviklingen et større og mer ubehagelig spørsmål: Hvordan har vi organisert eldreomsorgen slik at vektere i praksis har blitt en del av arbeidsmiljøet?

Vold og trusler i helse- og omsorgstjenestene er ikke noe nytt. Det nye er omfanget. Og normaliseringen.

Når ekstra sikkerhet blir et fast innslag i driften, er det sjelden et uttrykk for enkeltstående hendelser.

Det er noe som skjer etter at de ansatte er utsatt for vedvarende press, manglende tilpasning av rammer og et system som ikke lenger gir ansatte tilstrekkelig rom for egen trygghet.

I Bergens sykehjem møter ansatte beboere med komplekse behov, blant annet personer med demens og alvorlige atferdsutfordringer. Det krever tid, kompetanse, tilstrekkelig bemanning og spesialiserte tilbud.

Om disse forutsetningene ikke er på plass i tilstrekkelig grad, øker risikoen for utrygge situasjoner – både for ansatte og beboere. Dette er et bilde vi også kjenner igjen fra vårt arbeid.

I møter med ansatte, verneombud og tillitsvalgte i helse- og omsorgstjenester hører vi de samme beskrivelsene igjen og igjen: høyt tempo, uklare prioriteringer og en arbeidshverdag der ansatte forventes å håndtere stadig mer komplekse situasjoner med for lite støtte rundt seg.

Dette er ikke en isolert utfordring for en enkelt virksomhet eller en enkelt kommune.

Vektere kan være et nødvendig akutt tiltak. Men de løser ikke årsaken til problemet. De representerer snarere en form for brannslukking, der tiltaket i hovedsak er konsekvensreduserende.

Over tid er dette både økonomisk krevende og faglig problematisk. Man burde samtidig jobbe med sannsynlighetsreduserende tiltak. Hva skal til for at vi ikke har behov for vektere som en naturlig del av helse- og demensomsorgen?

For ansatte i førstelinjen handler dette ofte om mer enn sikkerhet alene. Vår erfaring viser at vedvarende utrygghet og høyt arbeidspress kan påvirke kommunikasjon, samhandling og kvalitet i tjenestene.

Når arbeidshverdagen over tid preges av høyt tempo, emosjonelle krav og risiko for utagering, kan måten ansatte møter beboere, pårørende og kolleger på bli endret. Kommunikasjonen blir kortere, mer defensiv og mer sårbar for misforståelser.

Over tid skjer det også en gradvis tilpasning. Det som tidligere ville blitt sett på som uakseptabel belastning, blir normalisert. Varsellampene slutter å blinke – ikke fordi forholdene er blitt gode, men fordi presset har blitt hverdagslig.

Det meldes ikke avvik på uønskede situasjoner. Ikke fordi de ikke oppstår, men fordi det oppleves som meningsløst eller for belastende å melde fra i en allerede presset arbeidshverdag.

Denne utviklingen ser vi igjen på tvers av virksomheter og kommuner. Når avvik og bekymringer ikke løftes, mister ledelsen et viktig beslutningsgrunnlag. Dermed forsterkes gapet mellom ledelsens virkelighetsoppfatning og det som står i planer og det ansatte faktisk opplever i arbeidshverdagen.

Denne utviklingen har konsekvenser langt utover den enkelte arbeidsplass. For mange innbyggere er møtet med ansatte på sykehjem og i hjemmetjenesten selve møtet med kommunen. Både som brukere og pårørende.

Når kommunikasjonen preges av stress, utrygghet og konfliktnivå, og tiltakene er innleid statisk sikkerhet, svekkes ikke bare arbeidsmiljøet, men også tilliten til tjenestene.

Spørsmålet er derfor ikke om Bergen kommune skal beskytte ansatte når risikoen er høy. Det skal de.

Spørsmålet er hvorfor behovet for slike tiltak har fått vokse så mye – og om ressursene i tilstrekkelig grad brukes på å forebygge fremfor å reparere.

Å investere i tilstrekkelig bemanning, faglig støtte og utvikling – samt bedre organisering, er mindre synlig enn vektere i korridorene. Men det er her den langsiktige tryggheten skapes – for ansatte, for beboere og for pårørende.

Når vektere blir en del av hverdagen i omsorgen, er det et signal som bør tas på alvor. Ikke som kritikk av enkeltinstitusjoner, men som en påminnelse om at arbeidsmiljø, faglig utvikling og trygghet henger tettere sammen med både kvalitet og økonomi enn vi ofte liker å tro.