Jon Oddvar Holthe

Norsk skole har mange utfordringer, men løsningen er ikke mer sortering, mer disiplin eller flere valgfag – slik Fremskrittspartiet foreslår. Problemet er at fellesskapet er blitt for svakt, ikke for sterkt. 

Norsk skole er mer enn et sted hvor barn lærer å lese, regne og skrive.

Fellesskolen er en demokratisk arena der barn og unge fra ulike samfunnslag møtes, utvikler tillit til hverandre og legger grunnlaget for et samfunn bygget på fellesskap – ikke forskjeller.

Dette er ikke bare en idealistisk tanke: Det er en grunnleggende forutsetning for at Norge skal være et rettferdig og inkluderende samfunn.  

Fremskrittspartiet vil innføre nivådeling som hovedregel i basisfag, gjøre sidemål og fremmedspråk valgfritt, kutte teori i yrkesfag og gi lærere større fullmakter til bortvisning og tvangsflytting av elever.

Dette presenteres som modernisering, men i realiteten vil det føre til mer segregering og større forskjeller i en skole som allerede er under press. 

Når elever sorteres tidlig etter nivå, forsterkes ulikhet. Når teorifag reduseres, snevres mulighetene inn for ungdom som senere vil skifte retning.

Når elever med utfordringer flyttes ut, skyves problemene over på andre – i stedet for å løses. 

I en tid der ulikhet får større fotfeste i utdanningssektoren, og der enkelte krav om utvidet privatskolebruk eller «valgfrihet» kan undergrave det felles skoledemokratiet, er det viktigere enn noen gang å stå opp for fellesskolen.  

Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun har i offentlige uttalelser og politiske satsinger understreket at skolen ikke bare skal gi faglig kunnskap, men også bidra til sosial utjevning og et inkluderende læringsmiljø hvor alle elever møtes med likeverd og respekt.  

For Skolenes landsforbund er dette helt sentralt.

En skole som utjevner sosiale forskjeller, gir alle barn samme muligheter – uavhengig av bakgrunn.

En skole som tvinger elever og lærere inn i et felles rom hver dag, uansett personlig økonomi, kulturell bakgrunn eller foreldrenes utdanningsnivå, gir grunnlaget for et samfunn der vi kan stå sammen – også når det blåser.  

Kritikerne av fellesskolen hevder at mer konkurranse og «valgfrihet» vil løfte kvaliteten. Men erfaring viser at der skolen fragmenteres, følger ofte ulikhet og sosial distanse.

Da er det de mest ressurssterke som vinner, mens andre faller bak.  

Vi må ikke la ideer som svekker felleskapet, få fotfeste i norsk skolepolitikk. Vi må skape en fellesskole som har rom for disse ulikhetene, som har nok ressurser til at alle barn blir sett – og som Simen Velle sier i Politisk kvarter 26. februar, kan få bli enda bedre i det de driver med.

Men det må skje i et fellesskap, ikke på bekostning av andre. Vi må bygge lag! 

Fellesskolen handler ikke bare om fag. Den handler om at barn møtes på tvers av bakgrunn, lærer av hverandre og bygger et samfunn med små forskjeller og stor grad av tillit.

Det er dette Norge er kjent for, og det er dette Frps politikk setter i spill. 

Skolen trenger ikke mer markedstenkning. Den trenger flere lærere, mindre grupper, tidlig innsats og sterkere støtte rundt elevene.

Det er slik vi skaper ro i klasserommet og kvalitet i undervisningen. Ikke ved å gjøre læreren til ordensmakt eller ved å skille barna i stadig flere spor. 

Det er lett å kritisere fellesskolen. Det er vanskeligere å finansiere den og styrke den. Men det er nettopp det som må til. 

Spørsmålet vi må stille, er hva slags samfunn vi vil ha:  

• Et samfunn der barn sorteres etter nivå og interesser 

• Et samfunn der barn møtes som likeverdige og lærer sammen 

Skolenes landsforbund velger fellesskapet. Ikke fordi vi frykter endring, men fordi vi vet hva som står på spill.

Ina Libak

Regjeringen har satt ned en ekspertgruppe om Nav uten ansatte og brukere.

Vi i FO organiserer sosialarbeidere som jobber i Nav. Og jeg lover at uavhengig av hvordan en ekspertgruppe ser ut, skal vi få sagt hvor vi mener Nav bør gå videre høyt og tydelig på vegne av våre medlemmer. For våre medlemmer kjenner systemet fra innsida!

Men denne ekspertgruppa får meg til å lure på hvem som egentlig er ekspert om en tjeneste. Er det utelukkende direktører og forskere?

Få vet mer om hvordan en arbeidsdag i Nav ser ut enn en som jobber der. Få vet mer om hvordan det er å bli møtt av Nav enn en som går dit for hjelp.

Nå har Nav eksistert i 20 år, og vi i FO har flere ganger bedt om en helhetlig gjennomgang og mer tillit til både ansatte og brukere.

Nav må være et sted med hjelpere og ikke dommere. Og hvor de som jobber der har tid og tillit til å kunne hjelpe på en god måte. Om de neste 20 årene skal bli bedre for Nav, er det her vi må starte.

Tillit i en tjeneste begynner med å ha tillit til historiene som fortelles fra ansatte og brukere. Både om det som fungerer og ikke.

Det må være en selvfølge at de som kjenner systemet fra innsida også får ekte innflytelse og innvirkning på hvordan Nav skal se ut i årene framover. Ikke kun spille inn til en ekspertgruppe som man håper lytter.

Nav har blitt for topptungt, med for mye målstyring og levering oppover – heller enn å levere til de viktigste: de som bruker tjenesten. Da må i alle fall ikke prosesser om samme tjeneste være topptunge og preget av målstyring og levering oppover.

I så fall forsterker vi problemene, heller enn å stake ut en ny retning med nye visjoner for Nav.