Jan Erik Aukan 

Mange lavtlønte, slik som oss i bussbransjen, har hatt det økonomisk tøft i flere år og det fortsetter. Dyrtiden slipper ikke taket.

For mange har det blitt normalen å jobbe langt over full stilling bare for å få endene til å møtes.

Det var et håp om bedring da renta skulle ned. Nå varsles det i stedet nye renteøkninger, samtidig som prisene, spesielt på mat, fortsetter å stige. Dette er i ferd med å bli uutholdelig.

For mange av oss fremstår det som uforståelig at renta skal økes på grunn av prisvekst som i stor grad kommer fra utlandet.

Renteøkninger stopper verken krig eller påvirker globale energipriser, de rammer først og fremst vanlige folk her hjemme. Resultatet er at hverdagen blir enda vanskeligere for dem som allerede sliter.

Samtidig har lavtlønte liten mulighet til å hente inn det tapte gjennom lønnsoppgjørene. Frontfagsrammen fungerer for oss i praksis som et tak, ikke en norm. Det betyr at lønnsøkningen i kroner blir langt lavere enn for dem med høyere lønn.

Jeg vil påstå at vi i dag ikke får reell kompensasjon for prisveksten.

Dette merkes ekstra godt nå. Mange av mine medlemmer i bussbransjen forteller om en svært presset økonomi. Og nå står vi foran enda en runde med dyrtid og økte renter.

Her må LO på banen, dette går ikke lenger. Mandatet til Norges Bank må endres. I dag fremstår det som om renta heves nærmest automatisk når inflasjonen øker, uten å skille mellom innenlands og importert prisvekst. Det svekker tilliten til systemet.

For det andre må lavtlønte få en større del av kaka. Vi trenger høyere sentrale tillegg og en ny, mer treffsikker lavlønnsmodell. Altfor mange faller utenfor dagens ordninger og sakker stadig akterut i lønnsutviklingen.

Samtidig ser vi at høytlønte og lederlønninger øker kraftig. Forskjellene i samfunnet vokser i rekordfart. Det er en utvikling vi ikke kan akseptere.

Nå er det nok.

Kjetil Sørbotten

For når debatten handler om kraft – hvordan den skal forvaltes, hvem som skal få tilgang til den og hva konsekvensene blir for pris, sysselsetting og naturinngrep – favner den store deler av samfunnet.

Strøm er en innsatsfaktor i store deler av samfunnet vårt. Fra industri til husholdning, fra økonomi til økologi. Og de er alle avhengige av hverandre.

Vi regner med at staten gjennom regjeringen skal ta et ansvar for hele samfunnet. For å fordele ansvaret og arbeidet er det opprettet departementer med ansvar for de områdene de skal forvalte – alt fra sosiale områder til miljø og natur, distriktspolitikk og økonomi.

Sammen skal de ivareta alle samfunnets muligheter og utfordringer. Samtidig er det alltid noen utfordringer som berører mer enn ett departement.

Som et eksempel kan avgjørelser i Finansdepartementet få konsekvenser for arbeidet i Sosialdepartementet. Dette er ikke noe nytt. Det er slik det er ment å fungere, og det virker når de berørte sier ifra når avgjørelser tatt ett sted får konsekvenser et annet sted.

I energispørsmålet ser det ikke ut til at dette fungerer som det skal. Selv om avgjørelser tatt av, og føringer gitt av, energidepartementet får store konsekvenser for andre områder, hører vi svært lite om det.

Det er kanskje ikke så underlig. Offentlig uenighet er ikke noe regjeringen ønsker å vise frem. De ønsker å fremstå som samlet, og slike samtaler tas nok sjelden i offentligheten.

Spørsmålet blir da: Har de tatt samtalen i det hele tatt? Har de andre departementene spilt inn sine bekymringer for uheldige konsekvenser av denne kraftpolitikken?

Det er det ikke lett å svare på, men vi kan i stedet se på resultatet.

• Hvis de har hatt denne samtalen, burde ikke det da hatt en innvirkning på kraftpolitikken?

• Burde vi ikke da ha sett en forskjell mellom regjeringens premiss for politikken og kraftbransjens premiss for debatten?

Ser vi det?

Vi vet nå at premisset for kraftdebatten i stor grad er lagt av kraftbransjen. Det er ikke så merkelig. Det er der kompetansen på kraft ligger. Det er de som blir spurt av media når saken skal belyses.

Problemet oppstår når dette premisset også ser ut til å være premisset for regjeringens forståelse av situasjonen – ikke bare for energidepartementet, men for hele regjeringens arbeid.

Hvis dette er tilfellet, står vi i en situasjon som kanskje ikke er ny, men som blir mye tydeligere nå. For det er nok ikke første gang eksterne krefter er med på å legge føringene for regjeringens politikk, men det er kanskje første gangen konsekvensene for resten av samfunnet blir så synlige.

At kraftbransjen, industrien, LO og NHO jobber for sine interesser, er ikke galt. De gjør det de har som oppgave. Det er jobben deres. Det samme gjelder Fornybar Norge og vindkraftprodusentene.

De handler alle ut fra egeninteresse. Men de fleste av oss har nok en annen forventning til regjeringen. Deres oppgave er å handle ut fra fellesinteresser.

Å balansere de ulike behovene og konsekvensene. Sørge for at alle har det så bra som mulig og ivareta våre felles goder. Det er derfor vi har alle de ulike departementene – for å være sikre på at alle sider av samfunnet blir ivaretatt.

At enkelte grupper er underrepresenterte i kraftdebatten, er ikke det største problemet. Det største problemet er hvis de av den samme grunnen også blir underrepresenterte i regjeringens arbeid og politikk.

Kraft er som sagt en viktig innsatsfaktor i store deler av samfunnet, men det betyr ikke at kraftpolitikken av den grunn skal styre hele politikken. Man bør kunne forvente at regjeringen formulerer sitt eget premiss for politikken, til tross for egeninteressen i store kraftinntekter.

Et premiss som favner mer enn kraftinntekter og grønne vyer. Som sørger for at de som ikke har en stemme i kraftdebatten, allikevel har en stemme i utformingen av kraftpolitikken.

For kraftpolitikk handler om så mye mer enn kraft.