Kjell Werner

LO-leder Kine Asper Vistnes og NHO-sjef Ole Erik Almlid lover å forsterke samarbeidet.

Arbeidslivets fremste kamphaner, unnskyld uttrykket siden det jo dreier seg om en kvinne og en mann, sto side om side på scenen under årets NHO-konferanse.

De to snakket varmt om behovet for å slå kreftene sammen når det trengs. Nå er tydeligvis behovet for felles front i mange saker større enn på lenge.

Under fjorårets NHO-konferanse var det isfront mellom arbeidslivets mest sentrale aktører. Striden om sykelønnsordningen endte i steile fronter og knute på tråden. Daværende LO-leder Peggy Hessen Følsvik boikottet konferansen, og LO-familien demonstrerte høylytt utenfor. 

Men sluttprosessen med avtalen om inkluderende arbeidsliv kom etter hvert inn i et konstruktivt spor. Peggy Hessen Følsvik og Ole Erik Almlid kunne dermed ta hverandre i hånda og legge striden bak seg.

Og på årets NHO-konferanse synliggjorde Kine og Ole Erik at tonen dem imellom er god når de har en felles sak å kjempe. På forhånd hadde de to sågar stilt i fellesintervju med samme tema i både VG og Politisk kvarter. Budskapet var ikke å ta feil av.

Bakteppet til NHO-konferansen var naturlig nok vårt urolige verdensbilde med Russlands fullskalakrig i Ukraina og en uforutsigbar president i USA, som til og med har startet en handelskrig. For å nevne noe. 

«I en slik situasjon vil LO og NHO ta ansvar for å bidra til å finne overbyggende langsiktige løsninger for landet. Politikken kan ikke overlates til politikerne alene», sier LO-lederen.

Hun gjør det klart at trepartssamarbeidet mellom fagbevegelsen, arbeidsgiverne og regjeringen blir enda mer avgjørende i tiden framover.

«Det er en veldig fin tone mellom LO og NHO, og det er et grunnleggende ønske om å finne felles løsninger på tunge saker», sier NHO-sjefen. Han varsler et sterkere samarbeid mellom NHO og LO. Almlid poengterer at et slikt samarbeid også er i landets interesse.

Den gode tonen mellom LO og NHO er som musikk i mine ører. Trepartssamarbeidet er diamanten i den norske samfunnsmodellen.

Og jeg bruker bevisst bare fornavn på de to «kamphanene» i deler av denne kommentaren, for på den måten å understreke at isfronten har smeltet. Kine og Ole Erik har tydeligvis skapt god kjemi seg imellom på kort tid.

Samtidig er det en naturlov at partene har ulike egeninteresser i lønnsoppgjørene, spesielt i startfasen. Trusselen om streik er reell, men partene finner som oftest en minnelig løsning. Sykelønn og skatt er andre eksempler på at LO og NHO ikke er helt på lag.

På den annen side er det positivt at LO og NHO kan og bør gjøre samlet front i saker der deres medlemmer er på samme linje. Så langt har jeg registrert at LO og NHO har et felles ønske om å slå ring om EØS-avtalen og gi landet mer elektrisk kraft i ulike fornybare former. 

Begge parter har samtidig alt å tjene på at private bedrifter går godt. Forutsigbare rammebetingelser er i så måte viktig.

Historien har vist oss at det er lettere å få til omstilling når fagbevegelsen og arbeidsgiverne klarer å samarbeide om slike prosesser, lokalt som sentralt.

Men Kine og Ole Erik må konkretisere mer hva LO og NHO vil samarbeide sterkere om. De må avklare hvilken form dette samarbeidet skal få. Skal regjeringen også være med?

Spørsmålene er mange, og bordet fanger. Det er ikke nok med pene ord og en god tone.

Linn Andrea Foss

Barne- og ungdomsarbeider i omsorgsbolig

Du kjenner vakta i kroppen lenge etter du har gått hjem

Det finnes vakter som setter seg i musklene.

Og så finnes det vakter som setter seg i sjela.

De vaktene du fortsatt kjenner i brystet når du drar nøkkelen ut av døra hjemme.

De som får deg til å puste litt for tungt, litt for raskt, litt for stille, fordi kroppen ikke helt har skjønt at nå er du trygg.

Det er de vaktene ingen ledelse spør om.

De vaktene ingen statistikk måler.

De vaktene som bærer hele sannheten om omsorgsyrker:

Dette er arbeid som rister i deg.

Som tar plass i deg.

Som du aldri helt får ristet av deg.

Vaktene som starter før du har hengt av deg jakka

Du går inn døra og kjenner det før du har rukket å komme inn i rommet:

Stemningen, trykket i lufta, noe urolig, noe spent, noe rått.

Du vet at du må være roen før du vet hva som har skjedd.

Kroppen din går inn i et modus du ikke har bedt om, men som jobben krever.

Blodtrykket ditt stiger litt.

Du kjenner skuldrene heve seg én millimeter.

Du kjenner pusten bli flat.

Du vet:

I dag kan alt skje.

Og likevel går du inn.

Situasjonen du håndterer uten at noen skjønner hva det gjør med deg

Et blikk som sier mer enn ord.

Uroen som bygger seg opp.

Et rop.

Et slag i veggen.

En kropp som stivner.

En du må nå før det er for sent.

Du regulerer.

Du de-eskalerer.

Du prater rolig selv om hjertet banker som en hammer.

Du står nær nok til å hjelpe, langt nok unna til å være trygg.

Du er deres trygge punkt når du selv ikke har noe å lene deg på.

Ingen hører stemmen i hodet ditt:

Bare pust. 

Bare hold roen. 

Bare stå her litt til.

Ingen ser at knærne dine skjelver så vidt etterpå.

Ingen vet at du går på do i to minutter for å hente deg inn fordi ingen andre kan ta over.

Vakta fortsetter. Kroppen din gir ikke beskjed, den tar den imot.

Du går videre til oppgaver mens du fortsatt har adrenalin i blodet.

Ingen pause.

Ingen tid.

Ingen som spør: «Gikk det bra med deg?»

For det gjorde jo det.

For alle andre.

Bare ikke helt for deg.

Hjertet ditt henger litt igjen i rommet du forlot.

Tankene dine surrer uten å lande.

Du er fysisk tilstede, men kroppen er i beredskap.

Den slipper ikke.

Ikke ennå.

Og så kommer kvelden.

Den delen ingen ser.

Det er når du sitter i bilen.

Det lille sekundet før du starter motoren.

Stillheten.

Den tunge.

Du kjenner det i brystet.

En trykkende rest av en vakt du ikke helt fikk avsluttet i kroppen.

Du drar hjem og fungerer på autopilot.

Smiler.Lager middag. Tar en dusj.

Men inni deg suser det fortsatt.

Når du legger deg, lukker øynene og kjenner at kroppen gjør små rykk , det er ikke søvn som kommer.

Det er jobben.

Som fortsatt sitter i nervesystemet ditt.

Og likevel forventer systemet at du møter opp neste dag som om ingenting.

Dette ER emosjonelle krav.

Ikke de pene ordene i lovteksten.

Men den rå realiteten:

Det du står i på vakt, følger kroppen din hjem.

Det setter seg i pusten.

I pulsen.

I nakken.

I drømmene.

I frykten for de vaktene der du vet at du må gi mer enn du har.

Dette er arbeid som gjør deg sterkere og samtidig tærer på alt det myke inni deg som gjør deg god.

Her er sannheten

Det er ikke oss det er noe galt med.

Det er ikke at vi er «slitne typer».

Det er ikke at vi «burde tåle mer».

Det er dette

Ingen mennesker kan stå i andres stormer hver dag

uten at noen står i våre.

Ingen kan være trygghet alene.

Ingen kan være regulering alene.

Ingen kan være buffer alene.

Ingen kan være menneske etter menneske etter menneske

-uten et system som bærer dem tilbake.

Dette er ikke svakhet.

Dette er fysiologi.

Dette er psykologi.

Dette er arbeidsmiljø.

Dette er virkelighet.

Vi bærer mennesker når livet deres står i spinn.

Vi står i panikken deres, smerten deres, uroen deres, historiene deres.

Vi går inn i det mest sårbare et menneske har og møter dem med ro, varme og fag.

Men vi skal aldri måtte bære alt dette alene.

Vi skal aldri måtte late som det går bra.

Vi skal aldri måtte forholde oss til at systemet vårt tenker at alt dette er «robusthet».

Omsorg koster.

Ikke fordi vi er svake.

Men fordi vi er mennesker.

Og mennesker skal ikke stå alene i stormen de bruker hele hjertet på å lindre hos andre.

Dette er vakta du kjenner på kroppen.

Dette er hvorfor vi trenger tryggere rammer.

Dette er hvorfor emosjonelle krav endelig må tas på alvor.

For vi bærer alt.

Men noen må begynne å bære oss også.