Morgan Alangeh

En innrømmelse jeg ofte hører fra venner som bryr seg om samfunn og politikk, er at de skulle ønske de kunne mer om økonomi.

De føler at samtalen om økonomi er utilgjengelig, og at de må kunne utrolig mye før de kan si noe uten å bli skutt ned av noen som sitter på mer fakta enn dem selv.

Ofte bidrar økonomer i disse samtalene med å kommentere hva som er feil, i stedet for å forklare hva som er rett.

Dette er synd. Ikke bare fordi samtalen om økonomi blir dårligere når færre deltar med sine perspektiver, men også fordi økonomi ikke trenger å være et utilgjengelig felt.

Økonomi er ikke et veldig vanskelig fag. Det er i alle fall mye lettere enn kjernefysikk, og vi har ingen mangel på personer i dette landet med sterke meninger om atomkraft.

Likevel er det økonomi som oppleves som utilgjengelig. Hvorfor er det slik?

Jeg har selv studert samfunnsøkonomi. Min erfaring er at faget ikke så vanskelig å forstå, men ofte litt mer vanskelig å forklare.

Faget preges av lange resonnementer som ofte forkortes gjennom hyppig bruk av faguttrykk. Når økonomi diskuteres utenfor økonom-kretser, blir disse faguttrykkene et hinder for god kommunikasjon og virker fort ekskluderende i stedet for oppklarende.

Men økonomi er et fag som krever gode formidlere. Spesielt i tider da økonomien er under press og folk naturligvis ønsker å forstå hvorfor ting har blitt vanskeligere – og hva som kan gjøres.

Hvis de som kan økonomi ikke driver god formidling da, så vil de som ikke kan økonomi fort ta deres plass. I fravær av gode forklaringer, blir dårlige forklaringer det nest beste man kan få.

Det er nettopp dette vi har sett i Norge de siste årene. Strømkrisen, dyrtiden og rentehevingene ga nordmenn et økonomisk sjokk vi ikke var vant til, og for mange av oss ble økonomien så stram at det gjorde vondt.

Plutselig vet alle hvilken strømsone de bor i. Matkøene som inntil nylig var et uttrykk for krise, har blitt en permanent del av tilværelsen i Norge. Da er det naturlig at mange har stilt seg spørsmålet om hva i alle dager som har skjedd.

Det er mange dyktige økonomer i Norge, men disse har frem til nå ikke nådd gjennom til de mange som har lurt på hva som har skjedd med økonomien. I deres plass har det oppstått en egen industri av hjemmesnekra influensere og forståsegpåere som forteller oss hva som «egentlig» har skjedd.

Skikkelser som Sindre Wiig Nordby, Ole Asbjørn Ness, Sløseriombudsmannen Are Søberg og (økonomen) Martin Bech Holte har gjort et imponerende arbeid med knakende god historiefortelling og det vi må kunne kalle folkejournalistikk.

De har skapt en slags helhetlig fortelling om hva som har gått galt i norsk økonomi.

Martin Bech Holte.

Kagge forlag/Agnete Brun.

Disse serverer oss en forlokkende fortelling om skattepenger som sløses med i hundre milliarder-klassen, om oljepenger som doper statsbudsjettet, og om politikere og «Blindern-økonomer» som ikke har peil. Denne historiens styrke er at den er veldig god og underholdende. Svakheten er at den er riv ruskende gal.

Det at den alternative historien om norsk økonomi som florerer på nett og i bestselgende bøker er feil, ser ikke ut til å gjøre særlig inntrykk.

Bech Holte alene har fått hard kritikk for sin tallbruk fra økonomer fra SSB, sjefsøkonomer fra privat næringsliv, akademiske forskere, og økonomer hos partene i arbeidslivet.

At dette ikke har satt en demper på populariteten til fortellingene, burde ikke være overraskende. Det holder ikke med en faktasjekk. Folk vil ikke bare vite hva som er feil. De vil vite hva som er rett.

Vi trenger gode historier om økonomi. Disse trenger heller ikke å tilhøre venstresiden. De må tilhøre virkeligheten.

I så måte har de siste ukene vært oppløftende. Bokhøsten har startet med utgivelse at to nye bøker om norsk økonomi.

Den ene, «Vårt Rike Land», er skrevet av tidligere sentralbanksjef Øyvind Olsen og professor i økonomisk historie Eivind Thomassen, og er en slags systematisk gjennomgang av Bech Holte sine bøker.

Ny bok på norsk av Øystein Olsen og Eivind Thomassen.

Den andre, «For rikt for hvem», er skrevet av samfunnsøkonomen Ali Esbati og en rekke andre bidragsytere, blant annet en av mine kolleger i Agenda.

Samlet gir bøkene en god faktasjekk av de mange misoppfatningene som eksisterer om norsk økonomi i dag, og etter mitt skjønn gjør de også noe enda viktigere. De gir gode og tilgjengelige historier om hvordan økonomien vår faktisk er, og hvilke utfordringer vi står overfor.

De peker ikke bare hånende på det som er feil, men forteller oss på underholdende vis hva som er rett. Dette trenger vi mer av.

Ny antologi på norsk, med Ali Esbati som redaktør.

Jeg har troen på en fremtid hvor både Øystein Olsen og Ali Esbati blir virale Tiktok-influensere. Inntil den tid er gode bøker som tilgjengeliggjør økonomi for folk, et stort steg i riktig retning.

For økonomien er alt for viktig til at økonomene skal få sitte med den alene.

Kjersti Misje Østbakken

Norge er blant verdens mest likestilte land.

Kvinner har høy yrkesdeltakelse, høyere utdanningsnivå enn menn og større innflytelse i arbeidslivet enn noen gang tidligere. Likevel jobber kvinner og menn fortsatt i stor grad i ulike yrker.

Mange oppfatter dette som et paradoks og at kjønnsdelingen i seg selv er et signal om at vi ikke er så likestilte som vi tror. Sammenhengen mellom likestilling og kjønnsdeling er ikke nødvendigvis så enkel.

Historisk har de to til dels gått hånd i hånd.

For 70 år siden var en stor del av norske kvinner hjemmeværende. De arbeidet ulønnet i hjemmet. Da velferdsstaten ble bygget ut, ble mange av disse oppgavene flyttet fra familien til arbeidslivet.

Barnehager, skoler, eldreomsorg og helsetjenester skapte nye jobber og gjorde det mulig for flere kvinner å ta lønnet arbeid.

Resultatet var at kjønnsdelingen i arbeidsmarkedet økte samtidig som likestillingen gikk framover. Arbeid som tidligere hadde blitt utført av kvinner i hjemmet, ble nå utført av kvinner i arbeidsmarkedet.

Sammen med Erling Barth og Liza Reisel har jeg undersøkt betydningen av nettopp denne overføringen av oppgaver. Yrkessegregering måles vanligvis blant personer med lønnet arbeid. I mange land utføres fortsatt store deler av omsorgsarbeidet ulønnet i hjemmet, og det arbeidet er sterkt kvinnedominert.

Ved å inkludere hjemmearbeidende som et eget «yrke» i beregningene, framstår derfor flere land som betydelig mer kjønnsdelte enn statistikken ellers tilsier. Vår forskning viser også at sammenhengen har et knekkpunkt.

Når kvinners yrkesdeltakelse øker fra et lavt nivå, øker den målte kjønnsdelingen først. Når yrkesdeltakelsen blir høy nok, snur utviklingen, og kjønnsdelingen begynner å falle. Vi kalte dette likestillingskneika.

Våre funn utfordrer dermed en utbredt forestilling om at den høye kjønnsdelingen først og fremst er et resultat av at velferdsstaten har «låst» kvinner og menn inn i ulike yrker.

Utbyggingen av velferdsstaten bidro riktignok til økt kjønnsdeling i arbeidsmarkedet, men den var samtidig en viktig forutsetning for den sterke veksten i kvinners yrkesdeltakelse. Kjønnsdelingen er derfor ikke baksiden av medaljen. Den er en del av veien mot et mer likestilt samfunn.

Når vi først har passert likestillingskneika, oppstår et nytt spørsmål: Hvorfor har kjønnsdelingen vist seg så vanskelig å redusere?

En viktig forklaring er utdanningsvalgene. Vi har tidligere vist at 80 prosent av kjønnsdelingen i arbeidsmarkedet kan knyttes til at jenter og gutter fortsatt velger ulike utdanningsløp. Derfor er det naturlig at mye av innsatsen har vært rettet mot å påvirke ungdoms valg.

Problemet er at den strategien nødvendigvis virker langsomt. Vi har i dag cirka 2,9 millioner sysselsatte i Norge, og et årskull i yrkesaktiv alder er på cirka 60-70 000 personer.

Det betyr at vi bytter ut om lag to prosent av arbeidsstokken hvert år. Full utskifting tar godt over 40 år.

Store endringer i unges utdanningsvalg endrer derfor kjønnsdelingen lite fra år til år rett og slett fordi det omfatter en liten andel av de sysselsatte.

Og selv om utdanningsvalg forklarer mye av kjønnsdelingen, er de ikke hele forklaringen på hvorfor den består. Vi må også se på hva som møter dem som velger utradisjonelt når de kommer inn i arbeidslivet. Forskning fra Fafo har vist hvordan forhold på arbeidsplassen former kjønnsdelingen i arbeidsmarkedet.

Et viktig funn er at arbeidsgivere generelt mener at kjønnsblandede arbeidsmiljøer er et gode, men i ansettelsesprosesser veier det tungt at den nyansatte skal passe inn i miljøet. Da leter man i praksis etter noen som ligner på dem som allerede er der.

Og slik kan kjønnsdeling opprettholdes uten at noen egentlig ønsker det.

For en mann i et kvinnedominert yrke, eller en kvinne i et mannsdominert yrke, kan arbeidsvilkår, arbeidsplassens organisering, arbeidsmiljø og kultur få betydning for om man blir værende i yrket eller søker seg bort.

Vi må derfor også spørre hvordan arbeidslivet – og kanskje spesielt arbeidsplassen – bidrar til å opprettholde eller bryte med de mønstrene som allerede finnes.

Det er et spørsmål som blir stadig viktigere i et arbeidsmarked der mange virksomheter strever med å rekruttere og beholde folk.