Knut Olav Tveit

Daglig leder i Småkraftforeninga

I et høringsnotat om grunnrenteskatt på småkraftverk er LO positive til skatten, og skiller seg dermed ut i høringsbunken: 98 prosent stiller seg negative til forslaget.

Grunnrenteskatt på småkraft vil føre til mindre utbygging av fornybar vannkraft – ikke mer slik LO tror. Konkret vil det bli bygget mellom 1,4 og 2,7 mindre kraft, ifølge tall fra analysebyrået Thema Consulting.

Dette fordi grunnrenteskatten ikke er investeringsnøytral siden kostnader som fall-leie, nett- og letekostnader ikke er fratrekkbare.

Så når LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad skriver at «Det er et viktig prinsipp at skattesystemet utformes investeringsnøytralt slik at det fullstendige produksjonspotensialet hentes ut …» så er dette nettopp hva grunnrenteskatten for vannkraft ikke gjør. 

Det burde Bjørnstad sett før han skrev høringsnotatet. Høringssvaret bærer, i stor grad, preg av at man har slukt regjeringens egen – og tvilsomme – argumentasjon rått, uten kritisk tenkning.

Hva fører dette til i praksis? Jo, det blir investert 10 til 19 milliarder mindre i ny småkraft. Det svekker kraftbalansen og gir det et betydelig antall færre arbeidsplasser i distriktene. Over halvparten av investeringene gjøres via lokale entreprenører så her går tusener av årsverk tapt.

Allerede da regjeringens skatteforslag kom rygget anleggsmaskinene bokstavelig talt ut av grøfta. Akkurat nå tas det ikke investeringsbeslutninger i det hele tatt. Er dette god LO-politikk? 

Det tror jeg kanskje ikke Ole Røyland som satt i boreriggen på Gjosa-anlegget i Sirdal synes. Der er arbeidene stoppet og arbeidsgiveren hans, LH-anlegg i Kvinesdal, har permittert mange ansatte. 

LO begrunner sitt ståsted med at det «er viktig for å motvirke at grensen gir insentiv til å nedjustere kraftverk for å slippe grunnrenteskatt. Da går samfunnet glipp av viktige skatteinntekter, i tillegg til verdifull fornybar kraftproduksjon.» Så feil kan man ta.

Antagelsen om omfattende nedskalering av kraftverk er udokumentert. De åtte tilfellene vi finner av nedskalering til under 10 MVA har uten unntak skjedd i tett dialog med, og etter tillatelse fra, Energidepartementet. Det har gitt 321 GWh ny vannkraft som ellers ikke hadde blitt bygget siden grunnrenteskatten hindrer investeringer. 

Fremover kan spørsmålet om optimal teknisk-økonomisk tilpassing av ny vannkraft enkelt løses gjennom konsesjonssystemet for vannkraft.

LO tror at naturressursene i småkraften «tilhører felleskapet». Hadde sjeføkonom Bjørnstad tatt turen innom LOs juridiske avdeling kunne han fått vite at vannfallene i småkraften er private.

Rundt 7000 bønder og andre grunneiere bruker elvene sine til småkraft. Det gir lys i vinduene i Distrikts-Norge.

Over en viss grense er det bare offentlige selskap som kan bygge vannkraft, men det gjelder stort sett ikke småkraften hvor myndighetene gjennom villet politikk i lang tid har lagt til rette for småkraftutbygging, blant annet ved å fjerne grunnrentebeskatningen.

Både havbruksnæringen og oljebransjen utnytter det som juridisk sett er felleskapets ressurser. Da blir spørsmålet om grunnrenteskatt et annet.

Bruker man departementets egne anslag for kostnader og inntekter for småkraftverk er alle nye utbygginger ulønnsomme – om man hensyntar kostnader til innmating av kraft i nettet og eiendomsskatt. Så komme fall-leie til grunneiere på toppen av det.

Dette er beregninger Bjørnstad enkelt kunne gjort på baksiden av en konvolutt. Da kunne han ved selvsyn ha sett hvor marginal småkraftbransjen faktisk er.

Fremover ligger mye av vannkraftpotensialet i småkraft, så hvorfor LO ikke ønsker denne utbyggingen velkommen er vanskelig å se. Ikke bare får vi ny fornybar kraft, men det gir også sårt tiltrengte arbeidsplasser i distriktene.

Det mest optimistiske scenariet i en fersk analyse fra Thema Consulting tilsier et bidrag på snaue 4 nye TWh og samlet bidrag fra bransjen på 16000 årsverk i årene frem mot 2040. Med grunnrenteskatt ser vi ikke dette komme. 

Brede Edvardsen

Den amerikanske presidenten og dermed USA er tilsynelatende svært oppsatt på å erobre Grønland. Donald Trump har åpent sagt at han ikke vil utelukke bruk av militær makt for å få det til.

Det har resultert i at danske, tyske og franske tropper nå sendes til Grønland for å forsvare territoriet – mot det som tidligere var en alliert: USA.

Dette er et helt åpenbart tegn på at verden er forandret og at vi ikke lenger nødvendigvis vet hvem som er venn eller fiende.

Svalbard har mange likhetstrekk med Grønland. Det ligger strategisk til og er derfor åpenbart av interesse både for USA, Russland og Kina. Det er også rikt på naturressurser, blant annet mineraler.

Lenge har man tenkt på faren for at konflikter som foregår andre steder på kloden kan spre seg til Arktis. Russlands angrepskrig mot Ukraina er et eksempel. Utviklingen rundt Grønland forteller oss at nordområdene og Arktis nå er en konflikt i seg selv. Er vi i Norge forberedt på å håndtere den?

I Svalbardmeldingen fra 2024 er det uttalt mål at man skal legge til rette for norsk tilstedeværelse på Svalbard, og at et viktig bidrag til dette er at norske familier kan bo der. Det er fornuftig.

På Svalbard som på fastlandet er det bedrifter og arbeidsfolk som utgjør de viktigste delene av sikkerhet og beredskap. På tross av dette viser statistikken at det stadig blir færre nordmenn som bor på øygruppa. Grunnen til dette er åpenbar: arbeidsplassene forsvinner.

Det er som kjent gruvedrift som har utgjort næringsgrunnlaget og dermed skapt arbeidsplasser på Svalbard.

Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS ble etablert på bakgrunn av behovet for kull, men også som et instrument for å forvalte landområder og for å sikre tilstedeværelse og dermed myndighetsutøvelse på øyene. I 1925 ble Svalbardtraktaten som sikret Norges suverenitet gjort gjeldene.

Beslutningen om å legge ned gruvevirksomheten på Svalbard må ses i lys av det som skjedde rundt 1990. Sovjetunionen var oppløst, den kalde krigen vunnet og søkelyset ble etter hvert satt på klima og miljø.

I 2009 besluttet Stortinget at man skulle styre mot avvikling av kulldrifta. At det kunne virke som en fornuftig avgjørelse den gangen, kan forstås. Nå er de geopolitiske forholdene radikalt forandret, og vi står ovenfor en annen verdensorden. Virkeligheten puster oss i nakken.

Det er farlig når makt kan erstatte den regelbaserte verdensorden, slik vi nå ser flere eksempler på. Det utfordrer de institusjonene og de reglene vi brukt årtier på å bygge opp etter 1945 for å sikre freden, på tvers av landegrenser og kontinenter.

I forrige uke varslet den amerikanske presidenten at han ville trekke USA ut av 66 internasjonale avtaler. Han har gjort det samme tidligere, og har vært helt tydelig på at han ikke respekterer slike.

Å tro at Svalbardtraktaten, som er den siste gjeldende avtalen inngått etter første verdenskrig, er et unntak for amerikanerne fremstår svært naivt.

Det beste virkemiddelet for å unngå at den norske råderetten over Svalbard skal settes i spill er nettopp næringsaktivitet og tilstedeværelse av en stor norsk befolkning. Alt ligger til rette for dette og vi har ressursene.

Den frukten som henger lavest, er utvinning av kull. Ja, kull, men av fineste metallurgiske kvalitet, og stålindustrien i Europa kan knapt få nok av det. Sikkerhetspolitisk er det tvingende nødvendig, det er fornuftig i et miljøperspektiv og det er et marked der.

Det krever bare at vi handler.