Gunnar Hofstad

​I et nylig innlegg tar tidligere forbundssekretær Jan Henrik Larsen til ordet for at staten skal holde seg for god til å sikre forutsigbare strømpriser for store deler av norsk næringsliv.

Bedrifter som går med overskudd framstilles nesten som et problem, og Larsen advares sterkt mot å hjelpe andre enn noen få, strengt avgrensede bransjer. ​

Som medlem og tillitsvalgt i forbundet Styrke provoserer denne tilnærmingen meg. ​

I Styrke organiserer vi medarbeidere i alt fra kraftintensiv prosessindustri og oljeservice til kjemisk industri, plast, farmasi og vaskerier.

Vi vet bedre enn de fleste hvor avgjørende det er med forutsigbare rammebetingelser. Men vi vet også en annen ting som Larsen ser ut til å overse: Industrien lever ikke i et vakuum. ​

Norsk industri er helt avhengig av et velfungerende næringsliv rundt seg.

Når lokale underleverandører, transportbedrifter, tjenesteytere, vaskerier og handelsvirksomhet rammes av uforutsigbare og ekstreme energipriser, rammer det hele lokalsamfunnet – og til syvende og sist våre egne arbeidsplasser. ​

Det samme utslaget ser vi når drivstoffprisene skyter i været.

Det hjelper lite med god tilgang på kraft i fabrikken dersom transportørene, underleverandørene og resten av verdikjeden kveles av uoverkommelige priser ved pumpene.

Skyhøye priser på både strøm og drivstoff spiser opp marginene i hele næringslivet, og regningen havner alltid til slutt hos den enkelte bedrift og de ansatte.

​Det blir derfor feil når Larsen setter seg på fagbevegelsens høye hest og sorterer bedrifter i «verdige» og «uverdige» mottakere av forutsigbare rammebetingelser.

Når energi- og transportkostnadene blir uoverkommelige for en bedrift, er det ikke styrelederne som tar støyten først – det er våre medlemmer og vanlige arbeidstakere som blir permittert eller mister jobben.

​Overskudd er forutsetningen for velferd ​Den norske modellen bygger på et enkelt prinsipp: Vi må skape før vi kan dele. ​

At norske bedrifter går med overskudd, er ikke et tegn på at fellesskapet har tapt, slik man kan få inntrykk av i Larsens innlegg.

Det er selve forutsetningen for at vi skal ha:

1. ​Trygge og framtidsrettede arbeidsplasser med god lønn og trygge vilkår.
2. ​Skatteinntekter som finansierer skoler, sykehus, pleie og sosiale goder.
3. ​Kapital til omstilling, slik at industrien og næringslivet kan investere i ny, utviklende og ren teknologi her hjemme. ​

Hvis vi i fagbevegelsen begynner å snakke ned bedrifter som leverer gode resultater, sager vi av grena vi selv sitter på.

Et næringsliv uten overskudd har verken råd til gode lønnsoppgjør, trygge jobber eller omstilling. ​

Vi trenger politikk for hele arbeidslivet.

Debatten om rammebetingelser må handle om hvordan vi sikrer norsk konkurransekraft og nasjonal kontroll over våre egne energiressurser – enten det gjelder strøm eller drivstoff – for hele arbeidslivet. ​

Som tillitsvalgte skal vi stille strenge krav til arbeidsgiverne og kjempe hardt for medlemmenes rettigheter. Men vi må aldri glemme at for å sikre sosiale goder og trygge jobber, må vi heie på verdiskapingen som gjør det mulig. ​

La oss kjempe for forutsigbare energipriser og trygge rammebetingelser som holder hjulene igang i hele Norge – ikke splitte næringslivet opp i verdige og uverdige bedrifter.

Lise Sannerud

Direktør i Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI)

I FriFagbevegelse/NFF-magasinet (24. august) beskriver Eirik Bergstedt en kriminalomsorg med en krevende økonomisk situasjon. Han etterlyser en strategisk plan for hvordan vi skal møte den.

Jeg deler bekymringen for økonomien og er enig i at vi må være villige til å tenke nytt om hvordan kriminalomsorgen organiserer, prioriterer og løser samfunnsoppdraget.

Men jeg kjenner meg ikke igjen i bildet av en etat som mangler en plan eller avventer utviklingen.

Kriminalomsorgsdirektoratet og etatsledelsen arbeider systematisk og langsiktig med disse utfordringene.

Jeg mener ganske bestemt at dette er noe vi har vært klare på, også i vår interne kommunikasjon. Men når jeg leser Eirik Bergstedts innlegg, blir jeg i tvil om vi har lykkes i å formidle dette budskapet klart og tydelig nok.

Vi må håndtere den økonomiske situasjonen her og nå, samtidig som vi utvikler en kriminalomsorg som er bærekraftig over tid.

Det innebærer krevende prioriteringer, men også arbeid med blant annet organisering, bemanning, kompetanse, kapasitet, digitalisering og mer effektiv bruk av ressursene våre.

Vi utvikler fortløpende økonomiske prognoser, men dessverre blir vi – i likhet med andre offentlige aktører - truffet av eksterne forhold utenfor vår kontroll.

Som for eksempel økte kostnader til pensjon og en sterk og vedvarende økning i strømpriser – for å nevne noe.

Bergstedt etterlyser blant annet vurderinger av forvaltningsstrukturen, arbeidsdelingen mellom nivåene, samordning av administrative funksjoner og bruk av teknologi og standardisering.

Dette er relevante spørsmål, men de er ikke nye for kriminalomsorgen.

Vi har over flere år samordnet administrative funksjoner og oppgaver på tvers av etaten for å utnytte ressursene bedre.

Vi står samtidig midt i et omfattende digitaliseringsløft som skal modernisere arbeidsprosesser, gi bedre støtte til ansatte og bidra til bedre kvalitet og mer effektiv ressursbruk.

Og – hadde vi hatt nødvendig budsjettdekning, ville vi vært i en helt annen situasjon på det digitale området. Hvordan oppgaver og ressurser fordeles og organiseres, er også en del av det kontinuerlige utviklingsarbeidet i etaten.

Også spørsmålet om antall forvaltningsnivåer har vært grundig vurdert.

KDI har tidligere utredet og anbefalt å gå fra tre til to nivåer, nettopp med mål om forenklet styring, økt kvalitet og å frigjøre ressurser nærmere straffegjennomføringen. En slik endring ligger imidlertid ikke innenfor KDIs beslutningsmyndighet.

Forslaget krevde politisk tilslutning og fikk ikke flertall da det ble behandlet av Stortinget.

Det illustrerer et viktig poeng; KDI har ansvar for å lede og utvikle kriminalomsorgen, men ikke alle rammebetingelser eller strukturelle endringer kan besluttes av etaten selv.

Vårt ansvar er å bruke handlingsrommet vi har, samtidig som vi gir våre politiske myndigheter et best mulig faglig grunnlag for beslutninger om grep som ligger utenfor dette handlingsrommet.  

De behov for endringer og tiltak som ikke ligger innenfor vårt eget handlingsrom, løftes naturligvis til overordnede beslutningsmyndigheter.

Jeg er enig med Bergstedt i én viktig ting: Vi kan ikke møte framtidens utfordringer ved bare å gjøre mer av det samme. Nettopp derfor arbeider vi planmessig med hvordan kriminalomsorgen skal utvikles for å være rustet for framtiden.

Endringer skjer kontinuerlig, flere store utviklingsløp pågår, og andre nødvendige grep krever beslutninger utenfor kriminalomsorgen.

Utfordringene vi står overfor er betydelige, og det finnes ingen enkel løsning.

Vi må fortsette å effektivisere og utvikle egen virksomhet, samtidig som vi er tydelige på hvilke rammer og strukturelle grep som er nødvendige for å lykkes.

Det arbeidet skal vi gjøre i fellesskap, med et felles mål om en trygg, bærekraftig og faglig sterk kriminalomsorg som leverer på samfunnsoppdraget. Og jeg er glad for å ha med Eirik Bergstedt på laget.