Helle Lyng Svendsen

Det borgerlige frislippet i 2020 skulle sikre bedre konkurranse i taxibransjen, gunstigere priser for kundene og flere turer for taxisjåførene.

Resultatet ble en bransje ingen helt kjenner igjen eller kan stole på, verken kunden eller bransjen selv.

Den seriøse drosjenæringen ble nesten helt parkert av de borgerlige partiene da taxibransjen ble «fri». På et tidspunkt etter frislippet kunne «alle» bli taxisjåfør.

Plutselig var det over 18.000 løyver i Oslos gater, opp fra 6000 løyver før frislippet. Det ble flere sjåfører, men færre turer på hver. Prisene ble presset ned. 

Ap og Sp gikk til valg på å rydde opp innen 100 dager.

I Hurdalsplattformen ble de sammen enige om å stoppe frislippet, gjeninnføre ordningen med fylkeskommunal antallsregulering og styrke de seriøse aktørene. 

Nå, over 1700 dager siden valget i 2021, sitter Senterpartiet igjen som et stort spørsmålstegn.

Senterpartiets Geir Inge Liens oppfatning er at de to partiene ble enige om 100 dager, men at det virker som om Arbeiderpartiet tar sikte på 100 år.

Senterpartiet føler at de ble motarbeidet av Arbeiderpartiet da de gikk i gang med reverseringen av frislippet. 

Kravene de to fikk på plass om å være tilknyttet taxisentral, ha løyvegaranti og sentralgaranti har luket vekk noen av de mest useriøse aktørene. Flere tusen av de nye sjåførene forsvant.

Antall løyver ligger på rundt 13.000 i dag. Men det er fortsatt for mange om beinet.

Og det er fortsatt mulig å ta snarveier. Hver tredje taxi kjørte ulovlig i Oslo i 2025, ifølge DN. Det er også gjort sport i tømme Flytogets refusjonsordning.

Etter at den midlertidige maksprisordningen ble avviklet i januar har Flytoget erfart at prisene har gått til værs. Enkelte krever over 2500 kroner for en tur til flyplassen fra hovedstaden. Flytoget ser også tilfeller av dobbeltfakturering og forfalskede rekvisisjoner. 

Akkurat nå er et sentralt spørsmål hvorfor regjeringen ikke har sikret at omsetningen i Uber og Bolt blir loggført automatisk i taksameteret?

En lov om dette venter på å tre i kraft. 

Men Senterpartiet fremmet denne våren et nytt forslag om å registrere alle bestilte turer og betalinger automatisk i det tradisjonelle taksameteret.

Risikoen nå er nemlig at sjåfører ikke rapporterer alle turene de gjennomfører til drosjesentralen de er tilknyttet, selv om det er lovpålagt å skatte av all omsetning.

Arbeiderpartiet stemte sammen med Høyre, Frp og MDG imot forslaget. Det henger ikke på grep. Hvorfor banker ikke Ap dette igjennom?

Kampen om taksameterets rolle i bransjen fortsetter. Regjeringen ønsker nemlig å holde dørene åpne for andre teknologiske løsninger. Derfor ble ordet taksameteret erstattet med kontrollutrustning i 2025 av Stortinget.

Regjeringen vil nå også være sikre på at fremtidige alternativer for taksameteret også kan registrere omsetningen automatisk. Imens dette arbeider finner sted vil noen aktører i drosjemarkedet fortsette å ta U-svinger på veien til Skatteetaten.

Det er staten og de seriøse drosjeaktørene som har blitt de store taperne av frislippet. Vinnerne kjører svart eller sitter i dress i utlandet.

Uber og Bolt håver inn på norske taxiturer uten å sitte med noe ansvar eller kjenne på konsekvensene. Uber tar 25 prosent av hver tur og kan sende pengene rett til Nederland.

Sjåførene i storbyene jobber seg i hjel, og tjener verken opp feriepenger eller pensjonsoppsparing. De kjører mer for å tjene det samme som før. 

I Lillestrøm sentrum står mange taxier på rekke og rad og venter på turer. Slik er det nesten alltid når jeg går forbi. En tre minutters tur kostet 385 kroner da jeg satte meg inn i den første taxien i køen. Det er dyrt for en liten tur opp bakken.

Sjåføren var frustrert over hvor mange taxisjåfører det hadde blitt i Lillestrøm. Derfor måtte han ta minstepris, også for de korteste turene. Når han hadde sluppet av meg måtte han jo tilbake igjen og stelle seg bakerst i køen.

Hvis jeg hadde hoppet inn i en Uber, hadde det kostet 150 kroner i stedet. Det gjør mange kunder om dagen. Det er større tillit til multinasjonale giganter enn taxiselskapene i gata akkurat nå.

Hvorfor spille sjansespill med lommeboka i en tradisjonell taxikø når du bare kan bestille taxitur i en app – med fastpris – som henter deg nøyaktig der du er?

På sikt vil brorparten av landets drosjekroner lande i fangene på de multinasjonale selskapene hvis denne utviklingen fortsetter.

Selskapene gir blanke i norsk arbeidslivspolitikk og at vi skal ha et taxitilbud i distriktene. Uber er jo som de sier selv ikke en arbeidsgiver. Og de er hvert fall ingen velferdsstat.

Regjeringen mener ingen har gjort mer for å rydde opp enn dem. Bare fordi du har gjort mest, betyr ikke at du har gjort nok.  

Kjetil Staalesen

Alderdomsfattigdom er et av menneskehetens eldste spøkelser. Når du ikke lenger kan jobbe og forsørge deg selv, er du prisgitt andre.

Tradisjonelt har en stor barneflokk vært den tryggeste pensjonen du kunne ha. Det var helt vanlig å ha «bestefar og bestemor på loftet» i gamle dager.

Andre pensjonsmekanismer kunne være å eie jord eller eiendom, selvsagt. Da kunne du leve av rentene på det, så lenge eiendomsretten ble respektert.

I Norge hadde vi et legdsystem der gamle fattige ble «leid ut». Det var en måte å overleve på, men ingen måte å leve på. Kroppen ble holdt i live, men mennesket knapt.

Gode pensjonsordninger er gull verd. De gir oss trygghet, forutsigbarhet og ikke minst verdighet. Mennesket er verdifullt i seg selv og skal ikke være prisgitt almisser eller andres velvilje. Derfor skal vi også ha gode pensjonsordninger.

Det har vi heldigvis i Norge. Våre eldre skal vite at de er sikret materielt når de ikke lenger kan jobbe. Det kan de i dag.

Systemet vi har i dag er ikke designet slik fra bunnen av. Det har utviklet seg fra enkle forsikringsordninger for arbeidsfolk på 1800-tallet, til folketrygd og dagens tilleggspensjoner. Systemet har vokst organisk. Ingen ville laget systemet slik det ser ut i dag.

Det er et lappeteppe få av oss fullt ut forstår. Svært få norske arbeidstakere kan på stående fot svare godt på spørsmålet «hva får du i pensjon?».

Det er enorme forskjeller på hvilke regler som gjelder avhengig av hvilket årstall du er født, og ikke minst er det enorme forskjeller på innretningen på de pensjonene som kommer i tillegg til folketrygden.

Innretningen, ikke bare størrelsen. Resten av denne teksten handler om det.

At de som jobber mest og tjener mest også skal ha rett på en høyere pensjon, er et prinsipp som anerkjennes av de aller fleste. Det skal oppfordre folk til å jobbe både mer og lenger. Får vi til det blir alle rikere, og det er jo bra.

Men at innretningen er så ulik, er noe annet. De som er ansatt i stat og kommune i dette landet har én type pensjon som nesten ingen som jobber i privat sektor lenger har. Den er livsvarig og garantert.

Er du ansatt i privat sektor har du i stedet en konto der arbeidsgiveren din setter inn et beløp hver måned, ofte to prosent av lønnen din. Når du blir pensjonist kan du ta ut disse pengene en gang i måneden. Når det er tomt er det tomt.

Resten av livet må du klare deg med folketrygden. Tar du ut innskuddspensjonen din over ti år som mange gjør, er du med andre ord «minstepensjonist» fra du er 77 år.

Du kan selvsagt fordele pengene over flere år hvis du vil, men da får du mindre hver måned.

Våre kolleger i stat og kommune slipper å tenke på det. Beholder de jobben til de blir pensjonister, er pensjonen sikret som en andel av lønnen, livet ut.

Mange private selskaper hadde slike pensjoner tidligere. Denne spaltisten har selv mange år i en slik, privat og garantert pensjon. Men de har blitt faset ut fordi de er for dyre for bedriftenes aksjonærer. Eventuelt for gode for deres ansatte, om du vil.

Begge pensjonssystemene er gode. Begge har noen ulemper. Men det at vi har to systemer istedenfor ett, har også i seg selv noen ulemper.

Se for deg at du er 59 år og jobber i stat eller kommune. Du har livsvarig ytelsespensjon og AFP. Du mistrives i jobben og kunne egentlig tenke deg å gjøre noe annet.

Det er en ledig jobb i privat sektor i kommunen som du tror du ville trives i. Lønna er omtrent den samme, men du får innskuddspensjon og mister AFP.

Du lar være å søke. Ikke fordi du ikke vil. Fordi du ikke tør. Du er låst inne. Buret er gyllent, men det er fortsatt et bur.

Resultatet blir selvsagt også at stillingen din, som kanskje er attraktiv for en annen 59-åring som i dag jobber i privat sektor, aldri blir lyst ut.

Det er ikke sikkert hun ville fått den uansett. For en offentlig direktør med budsjettansvar er det dyrt å ta inn godt voksne mennesker på tjenestepensjonsordningene. Du får dem i relativt få produktive år, sammenlignet med hva du må betale i pensjon.

Ingen har designet det norske pensjonssystemet for å låse folk inne, men det er det vi har fått.

Det er dyrt for samfunnet som i mindre grad enn vi hadde kunnet, får matchet folks motivasjon og evner med jobber som er tilpasset dem.

Det er dessuten dyrt for de menneskene som blir værende i jobber de egentlig kunne tenke seg å slutte i, enten fordi de er fanget i et gyllent bur, eller fordi de jobbene de kunne tenke seg, ikke blir lyst ut.

Arbeidslivet er langt, folk fortjener å trives i det.

Problemet er ikke at ett av systemene er feil, problemet er at vi har to, og at mange i praksis må velge en gang for alle.