Styret i NTL UiT, Norges arktiske universitet

Etter flere år med ulike tariffavtaler og ulike lønnsmasser er svaret nå klart. Resultatet av årets oppgjør er at staten igjen får én felles tariffavtale og én felles lønnsmasse for alle statsansatte – for første gang siden 2016.

Meklingen ble avsluttet etter mange timer på overtid sist fredag. Da resultatet forelå, hadde staten kommet til enighet med alle hovedsammenslutningene.

For NTL, som er den største fagforeningen i staten, har målet om én felles tariffavtale og én felles lønnsmasse vært den viktigste saken i årets oppgjør.

Bakgrunnen er et grunnleggende prinsipp: Statsansatte skal kunne velge fagforening ut fra interesser og verdier– ikke ut fra hvilken avtale som gir størst lønnsmessig uttelling.

Samme jobb – ulik lønnsutvikling

De siste årene har ansatte i staten kunnet oppleve ulik lønnsutvikling, ikke på grunn av kompetanse, ansvar eller arbeidsoppgaver, men fordi de tilhører ulike fagforeninger.

Det har utfordret forestillingen om at ansatte med samme arbeidsgiver skal omfattes av de samme grunnleggende spillereglene for lønnsdannelse.

I universitets- og høyskolesektoren har denne konflikten vært særlig synlig. Ansatte ved samme institutt, med samme utdanning, arbeidsoppgaver og arbeidsgiver, har opplevd ulik lønnsutvikling fordi de har vært organisert i ulike fagforeninger.

Det har utfordret forestillingen om at lønn først og fremst skal bestemmes av kompetanse, ansvar og arbeidsoppgaver – ikke av fagforeningstilhørighet.

Derfor er gjeninnføringen av én felles lønnsmasse og én felles tariffavtale av stor betydning.

Et krevende kompromiss

Samtidig er det ingen grunn til å underslå at oppgjøret innebærer et krevende kompromiss.

NTL og LO Stat gikk inn i forhandlingene med et mål om sentrale tillegg som sikrer alle ansatte en del av lønnsutviklingen. Det fikk vi ikke gjennomslag for.

Hele den disponible økonomiske rammen skal nå fordeles gjennom lokale forhandlinger.

Mange medlemmer har reagert med bekymring. Når all lønn skal fordeles lokalt, oppstår en legitim bekymring for økte lønnsforskjeller og større grad av vilkårlighet.

Lokale forhandlinger kan gi større variasjon mellom virksomheter og større innflytelse til arbeidsgivers prioriteringer. Bekymringen er reell og bør tas på alvor.

Hva var alternativet?

Likevel må oppgjøret vurderes ut fra helheten.

Alternativet ville vært å videreføre et system der statsansatte fortsatt var splittet mellom ulike tariffavtaler og ulike lønnsmasser, med de konsekvenser det får.

Det er også verdt å merke seg at årets resultat ikke bare innebærer at LO Stat har måttet gi avkall på krav. Også de øvrige hovedsammenslutningene har måttet akseptere en modell med likelydende avtaler og en felles lønnsmasse.

Resultatet representerer derfor en bevegelse fra alle parter rundt forhandlingsbordet.

Debatten om sentrale og lokale tillegg vil utvilsomt fortsette. Det samme vil diskusjonen om hvordan lønnsmidlene best kan fordeles. Men etter ti år er staten igjen tilbake til et felles avtalesystem.

Medlemmene har siste ordet

Resultatet skal nå ut til uravstemning blant medlemmene. Det er medlemmene som avgjør om avtalen skal godkjennes eller forkastes.

Styret i NTL UiT har vurdert resultatet og mener at de langsiktige fordelene ved én felles tariffavtale og én felles lønnsmasse veier tyngre enn svakhetene ved årets løsning.

Vi har derfor anbefalt at medlemmene stemmer ja.

Om dette på sikt vil bidra til mindre forskjeller og en mer rettferdig lønnsutvikling, vil framtidige oppgjør vise.

For årets statsoppgjør handler om langt mer enn årets lønnstillegg. Det handler om hvilke prinsipper som skal ligge til grunn for lønnsdannelsen i staten – og om statsansatte skal være samlet i ett felles system eller delt mellom flere.

Steffen Handal

leder Unio

Hans-Erik Skjæggerud

leder YS

Kine Asper Vistnes

leder LO

Denne uka legger verdens fagbevegelse fram Global Rights Index 2026. Årets rapport viser en utvikling som ikke lenger kan forklares som enkeltstående tilbakeslag.

For første gang er USA satt på Global Rights Index sin «watchlist», en varselliste for land der rettighetene til arbeidere er under særlig press.

Frankrike er nedgradert. Argentina og Panama går inn på lista over de ti verste landene i verden for arbeidstakere.

Halvparten av verdens land arresterer eller fengsler arbeidstakere som bruker retten til å organisere seg. I 72 prosent av landene mangler arbeidstakere reell tilgang til domstoler og andre ordninger som skal beskytte rettighetene deres.

Samtidig har både Europa og Amerika sine svakeste resultater siden målingene startet i 2014.

Det er lett å lese slike rapporter som en oversikt over problemer andre steder.

Det ville være en feil.

Norsk arbeidsliv er ikke immunt mot internasjonale utviklingstrekk.

Høy organisasjonsgrad, sterke tariffavtaler og samarbeid mellom partene i arbeidslivet er ikke naturtilstander. Det er resultat av politiske valg og organisert innsats gjennom mange tiår.

I vårt naboland Finland har regjeringen begrenset streikeretten og innført flere negative reformer for arbeidsfolk.

Det er ikke tilfeldig at spørsmål mange har oppfattet som avklarte igjen diskuteres internasjonalt: Hvor langt strekker retten til kollektive forhandlinger seg? Hvilken plass skal streik ha i moderne arbeidsliv? Og hvilken rolle skal fagforeninger spille når arbeidslivet endrer seg?

De siste årene har også den internasjonale diskusjonen om streikeretten vært preget av uenighet. At det nå foreligger viktige avklaringer om arbeidstakeres kollektive rettigheter, er et viktig signal. Men det betyr ikke at motsetningene er borte.

Hvordan internasjonale arbeidsstandarder skal forstås og praktiseres, kommer fortsatt til å være omstridt.

Global Rights Index viser også at arbeidstakerrettigheter ikke begrenses på samme måte overalt.

Ansatte i offentlig sektor møter i mange land egne begrensninger i retten til å organisere seg, forhandle kollektivt og bruke streik.

USA er igjen et versting-eksempel der Trump-administrasjonen vil fjerne retten til kollektive forhandlinger for en stor del av de statsansatte.

I flere stater reduseres fagforeningers rolle til å være interesseorganisasjoner uten reell innflytelse over lønns og arbeidsvilkår. Når retten til å forhandle og representere medlemmer svekkes, svekkes også grunnlaget for et organisert arbeidsliv.

Hvem som har rett til å organisere seg, hvem som får forhandle og hvem som får påvirke egne arbeidsvilkår, sier også noe om hvordan makt er fordelt i samfunnet.

Vi ser også at presset mot faglige rettigheter ofte går hånd i hånd med tilbakeslag for likestilling.

I flere deler av verden utfordres etablerte rettigheter, og likestilling er igjen blitt et politisk konfliktområde.

Når mennesker får mindre innflytelse over eget arbeidsliv, svekkes også muligheten til økonomisk selvstendighet og deltakelse. Arbeidstakerrettigheter er derfor mer enn et spørsmål om lønn.

ILO har gjennom mange år vist hvordan organisasjonsfrihet, kollektive rettigheter og fungerende partssamarbeid henger sammen med stabile arbeidsmarkeder og høy tillit. Erfaringene fra internasjonalt faglig samarbeid peker i samme retning.

Dette er ikke perifere spørsmål for Norge.

Norske arbeidsplasser påvirkes av utviklingen i andre land. Norske virksomheter opererer internasjonalt. Den nordiske modellen bygger på at konkurransekraft og samarbeid kan forsterke hverandre.

Derfor må Norge fortsatt være en tydelig stemme for organisasjonsfrihet, kollektive forhandlinger og partssamarbeid internasjonalt.

Det gjelder i utviklingspolitikken. Det gjelder i internasjonalt samarbeid. Og det gjelder i møte med landene vi handler med.

Vi må støtte ordninger som gjør at arbeidstakere kan organisere seg, forhandle og bli hørt, også der presset mot slike rettigheter øker.

Den nordiske modellen omtales ofte som et forbilde. Men den er ikke bare et resultat av norske forhold. Den bygger også på at grunnleggende rettigheter respekteres bredere enn hos oss alene.

Når arbeidstakerrettigheter svekkes internasjonalt, er ikke spørsmålet om Norge blir berørt.

Spørsmålet er hvor godt forberedt vi er når det skjer.