Jo Moen Bredeveien

Hittil i 2026 har Opinion loddet stemningen i folket fem ganger på vegne av FriFagbevegelse og Dagsavisen.

Fremskrittspartiet har blitt stadig mer populært, måling for måling.

For andre måned på rad, og fjerde måned – av fem – i 2026, får Frp enda en ny toppnotering også i mai: 31 prosent.

Det er den høyeste målingen for partiet siden 2008.

Rasisme i fylla er tydeligvis glemt og tilgitt. Ingenting biter tilsynelatende på Fremskrittspartiet om dagen. Partiet fosser fram på en bølge av raseri over økte priser, ønsker om avgiftskutt, sløseridebatt og batterifabrikkonkurser.

Den folkelige misnøyen med tingenes tilstand er reell og kan ikke skrives bort av oppgitte aviskommentatorer eller prates bort av en sindig finansminister. Ikke i 2026, heller ikke i Norge.

Like oppsiktsvekkende som at tett opp mot én av tre velgere går for Sylvi Listhaug og hennes kamerater, er det at Høyre og Arbeiderpartiet får 38 prosent oppslutning på denne målingen. Til sammen.

Det hjelper ikke lenger med Jens Stoltenberg, Arbeiderpartiet får like fordømt bare 22,1 prosent oppslutning og står mer eller mindre på stedet hvil.

Det hjelper ikke med lederbytte i Høyre. Ine Søreide Eriksen klarer ikke å skape entusiasme i mer enn 15,9 prosent av befolkningen.

Det er Listhaug og bare Listhaug det handler om for tida. I så stor grad at det kanskje er på tide å snakke om større, internasjonale trender som kan være i ferd med å bite seg fast også her hjemme.

Jo da, dette er bare en meningsmåling. Og bare én av mange meningsmålinger – som riktignok, i større eller mindre grad, viser samme tendens: Det er høyrepopulistene i Fremskrittspartiet folk vil ha.

De såkalte styringspartiene Ap og Høyre sliter med å få blodet til å bruse.

For all del, det er ganske lenge til neste valg og mye kan – og vil – skje på veien dit.

Det er likevel grunn til en smule uro blant partistrategene på Youngstorget og i Høyres hus. Og blant alle som liker at Norge er en relativt stabil øy i et opprørt hav av misnøye og proteststemmer ute i verden.

Det er nemlig ikke gitt, som en naturlov, at Arbeiderpartiet klamrer seg tilbake til bedre oppslutning, eller at Høyre vil spise opp Fremskrittspartiets forsprang.

Det er sannsynlig, så absolutt. Men vi har sett moderate folkepartier mer eller mindre forsvinne og miste relevans i andre land i vår del av verden, og vi har sett velgere i USA gå for Donald Trump. To ganger.

Det er mulig å se for seg at det også vil skje her, hos oss. At partiene som trodde de hadde monopol på de «fornuftige» og «akseptable» politiske løsningene plutselig ikke lenger finner gjenklang i sin samtid.

Det er ikke sikkert at det stemmer med virkeligheten, men mange i Norge sitter med en følelse av at ting har gått på tverke, av at systemet ikke lenger gir det vi er lovet.

Det kan til og med hende at denne opplevelsen har noe for seg, i alle fall et stykke på vei:

Strømmen er ikke lenger et billig fellesgode som varmer husene og gir industrien konkurransekraft. Inflasjonen biter seg fast og renta er høyest i vår del av verden.

Det snakkes på inn- og utpust om klimakutt og kraftutbygging, men det kuttes ikke og det bygges ikke.

Boligmarkedet løper løpsk, de rike løper fra og togene kan vi ikke stole på. Vi har ikke penger til store løft, heter det fra politisk hold.

Men de samme politikerne svir gjerne av 60 milliarder kroner på et regjeringskvartal – som ikke engang blir pent å se på for oss som sjelden vil slippe inn i bygningene men må se på dem fra gateplan.

Og det er bare det innenlandske, som våre folkevalgte faktisk kan påvirke. Alt endres i rasende fart der ute i verden. Krig følger krise som følger krise som følger krig.

I diskusjonene rundt revidert nasjonalbudsjett er enigheten rørende blant de ansvarlige og fornuftige om at vi må bruke mindre penger.

Det kan være sant. Men da jeg har spurt kolleger og folk i politikken hvordan et rødgrønt prosjekt skal greie å skape bankende hjerter om alt handler om fornuftig styring og budsjettdisiplin, er det få svar å få.

Kanskje er det nettopp dette vi ser igjen i denne målingen, som skriver seg inn i en lang rekke av lignende målinger i 2026.

En måling er bare et tidsbilde, og alt kan se annerledes ut om bare kort tid. Men akkurat nå fungerer ikke den fornuftige, litt kjedelige måten å drive politikk på, heller ikke her i Norge.

Det kan endre seg. Men det er likevel grunn til en viss ettertanke: Det er ikke sikkert at det kommer til å endre seg. Når Wales kan falle for Labour i Storbritannia, kan alt skje. Også i Norge.

Kjell-Arve Aspaas

Det er nettopp det vi nå ser når Høyre fremmer sitt Dokument 8-forslag om flytende havvind.

For mens norsk leverandørindustri står foran en krevende overgang når olje- og gassaktiviteten gradvis vil avta i årene framover, velger Høyre å skape ny usikkerhet rundt en av de få store industrielle satsingene som faktisk kan sikre aktivitet, arbeidsplasser og teknologiutvikling videre.

Det er dette som er problemet med Høyres hopp og sprett-politikk.

Det ene året snakker de varmt om industriutvikling, eksport og norske arbeidsplasser. Det neste året åpner de for politisk omkamp om vedtak som allerede er gjort, og som industrien har begynt å planlegge ut fra.

For norsk industri bygges ikke på politiske rykk og napp. Den bygges på langsiktighet, forutsigbarhet og styringsvilje.

Jeg reagerer derfor kraftig på at Høyre nå vil dra i gang en ny runde med utredninger og kvalitetssikringer av flytende havvind, etter at Stortinget allerede har gjort vedtak om støtteprogrammet på 35 milliarder kroner.

Dette handler heller ikke om småsummer eller symbolske tiltak. Havvind er allerede i ferd med å bli en betydelig norsk industri.

I 2024 omsatte den norske havvindnæringen for rundt 60 milliarder kroner og sto for om lag 7200 årsverk. Eksporten av havvindrelaterte varer og tjenester var på over 32 milliarder kroner.

Bak disse tallene står verft, leverandørbedrifter, maritime miljøer og industriarbeidsplasser langs hele norskekysten. Mange av disse miljøene bygger videre på kompetansen Norge har utviklet gjennom flere tiår innen olje og gass.

Og nettopp derfor er denne satsingen så avgjørende.

Alle vet at aktivitetsnivået innen olje og gass gradvis vil falle over tid. Da må nye næringer bygges opp før nedgangen treffer for fullt.

Havvind skal ikke erstatte olje og gass over natta, men det må være en del av det som sikrer nye oppdrag, eksportinntekter og arbeidsplasser når petroleumsaktiviteten gradvis avtar.

Fra min bakgrunn i transport- og leverandørnæringa vet jeg hvor viktig forutsigbarhet er.

Når politikerne begynner å sende signaler om at vedtak kanskje ikke gjelder likevel, skaper det usikkerhet langt utover Oslo-korridorene. Det rammer verft, leverandører, industriarbeidsplasser og lokalsamfunn langs hele kysten.

Det er også vanskelig å forstå hva Høyre egentlig vil når de på den ene siden snakker om behovet for private investeringer og framtidsretta industri, samtidig som de undergraver de politiske rammevilkårene som er helt avgjørende for at næringslivet faktisk skal tørre å investere.

Samtidig er det verdt å merke seg at Frp går enda lenger enn Høyre. Frp har tatt til orde for å kutte all støtte til flytende havvind umiddelbart.

Da blir det ekstra vanskelig å forstå hva slags framtid høyresida egentlig ser for norsk leverandørindustri.

For dersom både havvind og andre nye industrisatsinger skal stoppes eller svekkes, hva er da planen for arbeidsplassene som skal ta over når aktiviteten innen olje og gass etter hvert går ned?

Vi kan ikke bygge ny industri dersom investorene og industrien må frykte at Høyre starter politisk omkamp hver gang det blåser litt politisk motvind, mens Frp vil trekke ut hele kontakten.

Samtidig ser vi allerede varsler om nedgang i deler av leverandørindustrien når nye store prosjekter uteblir.

Bedrifter varsler permitteringer og oppsigelser, samtidig som eksportmarkedet og havvind trekkes fram som helt avgjørende for å opprettholde aktivitet framover.

Dette handler også om beredskap og kontroll over framtidas energiproduksjon.

Norge trenger mer kraft, mer industri og flere arbeidsplasser. Da må vi tørre å satse på teknologi og næringer som kan gi aktivitet i tiårene framover.

Arbeidsfolk er lei av politikere som hopper fram og tilbake etter vinden. Folk trenger trygghet for jobbene sine, trygghet for framtida og politikere som faktisk står ved det de vedtar.

Det er på tide at Høyre bestemmer seg: Skal de være et parti for norsk industriutvikling – eller et parti for usikkerhet og politisk vingling?