Kjell Werner

Denne uka er 456 tillitsvalgte fra hele landet samlet på Fagforbundets 6. ordinære landsmøte.

Forbundsleder Mette Nord (66) går av etter 12 år som øverste sjef i landets største fagforbund. Tirsdag blir ventelig Helene Harsvik Skeibrok (46) valgt til ny leder.

Fagforbundet er desidert størst i LO-familien med 415.000 medlemmer i ryggen. Fagforbundet er dermed over dobbelt så stort som Fellesforbundet som er nummer to i rekken og «bare» har 175.000 medlemmer.

Samlet har LO over en million medlemmer, fordelt på 23 forbund.

«Den mektige Mette Nord» var overskriften på Morgenbladets intervju da Nord var nyvalgt leder i 2013. Men hun ser ikke seg selv som mektig. «Det er forbundet som er mektig», sier hun i et ferskt intervju med Fagbladet.

På denne bakgrunn vil jeg lede oppmerksomheten til tittelen og ingressen på denne kommentaren.

Og forstå meg rett, når jeg skriver at det store Fagforbundet ikke må bli for mektig. Jeg ønsker at fagbevegelsen generelt og LO spesielt skal vokse i antall medlemmer.

Derfor er det gledelig å registrere at Fagforbundet har lykkes godt med å nå den unge garde. På to år har forbundets TikTok fått 100.000 følgere og 2,2 millioner likerklikk. Dette er et eksempel til etterfølgelse for andre forbund.

Organisasjonsgraden må opp, spesielt i store deler av privat sektor. En økende andel pensjonister er også en utfordring. Det er selvsagt ikke noe galt i at Fagforbundet får flere medlemmer, det er utelukkende positivt og ønskelig. Men forbundene som organiserer i private bedrifter må kjenne sin besøkelsestid.

Poenget mitt er at det må være en god balanse innad i LO-familien mellom privat og offentlig sektor.

Det vil bli en stor utfordring dersom Fagforbundet og «likesinnede» får flertall på LO-kongressen ved nye korsveier. På forrige LO-kongress i mai var 101 av 329 delegater fra Fagforbundets rekker. Øvrige deler av offentlig sektor var representert med 41 delegater.

Med litt mer medvind vil offentlig sektor fort kunne få flertall på neste LO-kongress. Men igjen: Forstå meg rett. Jeg tror at LO-familien vil takle en slik situasjon på en god måte, dersom den skulle oppstå.

Fagforbundet støtter varmt ideen om at det er industriens tålegrense som skal legge normen for lønnsoppgjørene. Industriarbeiderne i Fellesforbundet kan føle seg trygge på at denne holdningen er grunnfestet i hele familien.

Litt mer utfordrende kan det imidlertid bli når det gjelder industripolitikk og ikke minst synet på framtidig leting etter olje og gass.

Kravet om sekstimers arbeidsdag er et annet eksempel i samme gata. Men også her har LO nedfelt et prinsipp om at fellesskapet skal innrette seg slik at ulike forbunds mulighet til framtidig «eksistens» ikke blir truet. Kjøttvekta må kort og godt brukes med omhu.

Fagforbundets historie er litt spesiell. Det hele startet med Norsk kommunearbeiderforbund i 1920. Tre år senere ble navnet Norsk kommuneforbund. Fagforbundet så dagens lys i 2003 da Norsk kommuneforbund og Norsk Helse- og Sosialforbund (som da var et YS-forbund) slo seg sammen.

Mette Nord kom fra YS-forbundet og var den gang skeptisk til sammenslåingen, men innrømmer i dag at dette var en klok beslutning. Senere har også LO-medlemmene i Posten sluttet seg til Fagforbundet.

Det er sjelden kost at tre framtredende LO-topper byttes ut samtidig, slik tilfellet er i år.

Peggy Hessen Følsvik er erstattet av Kine Asper Vistnes som LO-leder. Jørn Eggum er ute av bildet i Fellesforbundet og Christian Justnes har tatt over. Og tirsdag blir Mette Nord skiftet ut med Helene Harsvik Skeibrok i Fagforbundet.

Skeibrok har klare ambisjoner om hva hun vil med forbundet. Kommunene og sykehusene må styrkes økonomisk, er beskjeden Ap-medlemmet Skeibrok gir til dagens Ap-regjering.

Hun mener lav bemanning er den største utfordringen. Medlemmene løper og løper mellom oppgavene, er beskrivelsen som gis. Skeibrok vet av egen erfaring hvordan det står til, for hun startet yrkeskarrieren med 13,15 prosent stilling som omsorgsarbeider.

Bare 28 prosent av helsefagarbeiderstillingene som utlyses i kommunene er hele stillinger. 72 prosent er deltidsstillinger. Skeibrok beskriver dette som en ukultur. Bedre kan det ikke sies. Det er en skam at kommunene her går foran som dårlig eksempler. Lokalpolitikerne må skjerpe seg.

Hvordan er så tilstanden i det norske arbeidslivet? Fagbevegelsen står sterkt i offentlig sektor. Verre er det i store deler av privat sektor.

Arbeidslivsbarometeret til YS gir oss ytterligere svar. Der kan vi lese at flere arbeidstakere har blitt positive til å bli medlem av en fagforening. På den annen side sier mange at kontingenten er for dyr og at de uansett får de samme godene. Gratispassasjerene slipper for billig unna.

Det er også noen andre mørke skyer på himmelen. Stadig færre opplever en høy grad av mestring og mening i sitt daglige arbeid. Disse negative trendene er spesielt framtredende i det offentlige, på skoler, i barnehager, i forvaltningen pluss innen pleie og omsorg.

Dette bør være en oppgave for den nedsatte kommunekommisjonen å se nærmere på.

Det bør nevnes at Mette Nord er medlem av denne kommisjonen, så siste ord fra henne som fagforeningskvinne er ikke sagt. Hun vil helt sikkert kjempe for Fagforbundets medlemmer også i den rollen.

I tillegg vil hun tale fagbevegelsens sak i Arbeiderpartiets sentralstyre fram til neste Ap-landsmøte. Dette er den norske modellen på sitt beste.

Fagforbundet vet nok å bruke sin makt når det gjelder. Samtidig må det mektige forbundet vokte seg for å misbruke makten.

Det handler om å bevare den skjøre balansen innad i LO-familien. Fagforbundets folk sier forbilledlig at de kjemper for å løfte hele laget for sine medlemmer.

Like viktig er det å unngå at det blir strekk i hele LO-laget.

Per Morten Gjemble

Jeg har vært bussjåfør i mange år. Jeg har vært tillitsvalgt for over tusen kollegaer. Jeg har stått i forhandlinger, konflikter, personalsaker og hverdagskaos.

Jeg har sett kollegaer slite seg ut, miste helsa og miste troen på at jobben de gjør betyr noe. Og nå har jeg selv tatt et steg tilbake.

Ikke fordi jeg har mistet engasjementet – men fordi jeg har kjent på kroppen hva det gjør med oss når skift og turnuser raseres, og arbeidshverdagen ikke lenger henger sammen med et normalt liv.

Seks-dagers uker. Kjøring annenhver helg. Lange skift med minimale pauser. Det er ikke lenger unntak – det er blitt normalen.

Og det skjer ikke bare i Grenland, hvor jeg jobber og bor. Det skjer i hele bransjen.

Vi snakker om trafikksikkerhet, kundeservice og profesjonell drift. Men vi snakker altfor lite om mennesket bak rattet. Den som skal levere alt dette – med et smil – etter ti timer i trafikken, med en turnus som ikke gir rom for hvile, familie eller fritid.

Jeg har alltid vært stolt av å være bussjåfør. Men når du merker at tålmodigheten svikter, når du ikke lenger har overskudd til å hjelpe en eldre passasjer av bussen, eller møte en frustrert kunde med ro – da vet du at noe er galt. Ikke med deg. Men med systemet.

Jeg er nå 50 prosent sykemeldt. Men jeg har tatt grep, og har fått et skoleskift som gir meg mulighet til å bidra på en trygg og strukturert måte – inntil jeg finner en ny rolle der jeg kan bruke min erfaring på en bærekraftig måte.

Jeg søker meg videre til HMS-roller, veilederstillinger og rådgivning – fordi jeg vet at min kompetanse fortsatt har verdi.

Men jeg kan ikke lenger bruke den i en arbeidshverdag som bryter ned, mer enn den bygger opp.

Dette er ikke et bittert farvel. Det er et ærlig varsku. For mange står fortsatt i det – og mange har ikke mulighet til å si ifra.

Derfor sier jeg det nå. Høyt. Klart. Og med all den faglige tyngden jeg har fra år med HMS-arbeid, veiledning og tillitsvalgtansvar: Når skiftet blir viktigere enn sjåføren, da har vi mistet retningen.

Det er på tide at hele bransjen tar dette på alvor. Ikke bare med fine ord, men med faktiske endringer. For hvis vi ikke snur nå, vil vi miste både folk, faglighet og tillit – og det vil koste mer enn noen innspart helgevakt.