Kjersti Misje Østbakken

Norge er blant verdens mest likestilte land.

Kvinner har høy yrkesdeltakelse, høyere utdanningsnivå enn menn og større innflytelse i arbeidslivet enn noen gang tidligere. Likevel jobber kvinner og menn fortsatt i stor grad i ulike yrker.

Mange oppfatter dette som et paradoks og at kjønnsdelingen i seg selv er et signal om at vi ikke er så likestilte som vi tror. Sammenhengen mellom likestilling og kjønnsdeling er ikke nødvendigvis så enkel.

Historisk har de to til dels gått hånd i hånd.

For 70 år siden var en stor del av norske kvinner hjemmeværende. De arbeidet ulønnet i hjemmet. Da velferdsstaten ble bygget ut, ble mange av disse oppgavene flyttet fra familien til arbeidslivet.

Barnehager, skoler, eldreomsorg og helsetjenester skapte nye jobber og gjorde det mulig for flere kvinner å ta lønnet arbeid.

Resultatet var at kjønnsdelingen i arbeidsmarkedet økte samtidig som likestillingen gikk framover. Arbeid som tidligere hadde blitt utført av kvinner i hjemmet, ble nå utført av kvinner i arbeidsmarkedet.

Sammen med Erling Barth og Liza Reisel har jeg undersøkt betydningen av nettopp denne overføringen av oppgaver. Yrkessegregering måles vanligvis blant personer med lønnet arbeid. I mange land utføres fortsatt store deler av omsorgsarbeidet ulønnet i hjemmet, og det arbeidet er sterkt kvinnedominert.

Ved å inkludere hjemmearbeidende som et eget «yrke» i beregningene, framstår derfor flere land som betydelig mer kjønnsdelte enn statistikken ellers tilsier. Vår forskning viser også at sammenhengen har et knekkpunkt.

Når kvinners yrkesdeltakelse øker fra et lavt nivå, øker den målte kjønnsdelingen først. Når yrkesdeltakelsen blir høy nok, snur utviklingen, og kjønnsdelingen begynner å falle. Vi kalte dette likestillingskneika.

Våre funn utfordrer dermed en utbredt forestilling om at den høye kjønnsdelingen først og fremst er et resultat av at velferdsstaten har «låst» kvinner og menn inn i ulike yrker.

Utbyggingen av velferdsstaten bidro riktignok til økt kjønnsdeling i arbeidsmarkedet, men den var samtidig en viktig forutsetning for den sterke veksten i kvinners yrkesdeltakelse. Kjønnsdelingen er derfor ikke baksiden av medaljen. Den er en del av veien mot et mer likestilt samfunn.

Når vi først har passert likestillingskneika, oppstår et nytt spørsmål: Hvorfor har kjønnsdelingen vist seg så vanskelig å redusere?

En viktig forklaring er utdanningsvalgene. Vi har tidligere vist at 80 prosent av kjønnsdelingen i arbeidsmarkedet kan knyttes til at jenter og gutter fortsatt velger ulike utdanningsløp. Derfor er det naturlig at mye av innsatsen har vært rettet mot å påvirke ungdoms valg.

Problemet er at den strategien nødvendigvis virker langsomt. Vi har i dag cirka 2,9 millioner sysselsatte i Norge, og et årskull i yrkesaktiv alder er på cirka 60-70 000 personer.

Det betyr at vi bytter ut om lag to prosent av arbeidsstokken hvert år. Full utskifting tar godt over 40 år.

Store endringer i unges utdanningsvalg endrer derfor kjønnsdelingen lite fra år til år rett og slett fordi det omfatter en liten andel av de sysselsatte.

Og selv om utdanningsvalg forklarer mye av kjønnsdelingen, er de ikke hele forklaringen på hvorfor den består. Vi må også se på hva som møter dem som velger utradisjonelt når de kommer inn i arbeidslivet. Forskning fra Fafo har vist hvordan forhold på arbeidsplassen former kjønnsdelingen i arbeidsmarkedet.

Et viktig funn er at arbeidsgivere generelt mener at kjønnsblandede arbeidsmiljøer er et gode, men i ansettelsesprosesser veier det tungt at den nyansatte skal passe inn i miljøet. Da leter man i praksis etter noen som ligner på dem som allerede er der.

Og slik kan kjønnsdeling opprettholdes uten at noen egentlig ønsker det.

For en mann i et kvinnedominert yrke, eller en kvinne i et mannsdominert yrke, kan arbeidsvilkår, arbeidsplassens organisering, arbeidsmiljø og kultur få betydning for om man blir værende i yrket eller søker seg bort.

Vi må derfor også spørre hvordan arbeidslivet – og kanskje spesielt arbeidsplassen – bidrar til å opprettholde eller bryte med de mønstrene som allerede finnes.

Det er et spørsmål som blir stadig viktigere i et arbeidsmarked der mange virksomheter strever med å rekruttere og beholde folk.

Kristian Skard

Arbeiderpartiet har det siste året lagt seg på en linje der partiet skal være tøffest i klassen når det gjelder krav til innvandrere.

Knapt noen kvoteflyktninger skal få komme innenfor landets grenser. Stønadene skal kuttes til beinet og det jobbes med asylmottak i utlandet.

Når Frp kommer med sin vante innvandringsfiendtlige politikk svarer ikke Arbeiderpartiet med motstand, men et velkommen etter. Underforstått at Ap allerede er mye tøffere enn dere.

Er det virkelig dette som skal være en fremtidig sosialdemokratisk politikk? Og er det riktig strategi for å gi partiet større oppslutning? Neppe.

Det ble varslet som den kraftigste innstramningen i asylpolitikken på 20 år da arbeids- og inkluderingsminister Kjersti Stenseng i vinter la fram forslaget om en ny integreringsstønad for nyankomne flyktninger. Etter planen skal endelig forslag sendes over til Stortinget i løpet av høsten eller vinteren.

Nyankomne asylsøkere skal ikke få sosialhjelp eller bostøtte, men et nytt integreringstilskudd. Den helt konkrete planen er at flyktningene skal få utbetalt mindre penger. Det mener regjeringen skal resultere i at asylsøkerne raskt kommer seg ut i jobb slik at de kan tjene mer penger i arbeidslivet. 

Nå foreligger en rekke høringssvar fra organisasjoner og institusjoner som har vurdert forslaget. Innspillene bør regjeringen lese nøye. Gjerne to ganger. Gjennomgående er mange uttalelser preget av at forslaget ikke holder mål og bør parkeres, eventuelt endres betydelig.

Høringsuttalelsen fra LO er oppsiktsvekkende lesning. Departementet får regelrett stryk, og dette til tross for at intensjonen til Kjersti Stenseng var å styrke arbeidslinjen.

LO angriper den grunnleggende logikken i dette som skal være Arbeiderpartiets nye politikk på feltet – nemlig at innvandrere får så mye penger i offentlig støtte at de velger å ikke jobbe.

«Etter LOs mening er hovedproblemet ikke mangel på insentiver, men mangel på muligheter. Det skapes ikke flere jobber ved at flere får dårligere råd».

Norges største arbeidstakerorganisasjone mener at forslaget kan få motsatt effekt når nyankomne flyktninger ekskluderes fra retten til økonomisk sosialhjelp og bostøtte.

De frykter at den nye integreringsstønaden svekker arbeidsinkluderingen og integreringen og at det leder til mer sosial dumping, økt fattigdom og opphopning av levekårsutfordringer i utsatte boområder.

Tøffe kutt i pengene til innvandrere har vært gjort før, i vårt naboland Danmark. Der foreligger det også forskning. Lavere ytelser gir ikke varig økt sysselsetting. LO påpeker at effekten i beste fall er kortvarig. På lengre sikt fører det til økt fattigdom, dårligere levekår og større sosiale problemer.

LOs kritikk stopper ikke der: «For det andre bryter forslaget med selve fundamentet i den norske arbeidslinjen. Historisk har denne kombinert krav om aktivitet med økonomisk trygghet, og har ligget til grunn for hvordan velferdsordninger skal støtte opp under målet om arbeid til alle».

Flere av høringsuttalelsen viser til at barn kommer til å bli rammet hardest. Dette viser også forskningen fra Danmark. 

Barn som opplevde at familiens ytelser ble kuttet, gjorde det dårligere i skolen og fullførte sjeldnere videregående opplæring. LO viser også til at forskerne fant økt kriminalitet blant guttene, særlig knyttet til økonomisk motiverte lovbrudd.

Norges Institusjon for menneskerettigheter (NIM) har også vurdert forslaget fra regjeringen. Konklusjonen er oppsiktsvekkende.

Det som skal være Arbeiderpartiets historiske omlegging er på kant med flyktningekonvensjonen, Grunnloven og menneskerettskonvensjonen. Intet mindre. I tillegg er det mangler i departementets plikt om en grundig barnets beste-vurdering.

Det er ikke bare tilskuddet til nyankomne flyktninger som skal kuttes på Aps vakt. Antall kvoteflyktninger i år skal kun være 100. Det er nedslående slik verden ser ut i disse dager. Og parallelt med dette jobber blant annet justisdepartementet med et forslag om at det skal opprettes asylmottak i såkalte trygge tredjeland. 

Denne typen asylmottak vet vi lite om. Rett og slett for at det nesten ikke eksisterer i verden. Noen av de landene som har forsøkt seg på denne ordningen, har stort sett blitt stoppet i rettssystemet.

At den norske regjeringen ønsker seg dette, er oppsiktsvekkende.

Ordningen med såkalte trygge tredjeland er ikke at et vennligsinnet land med varmt hjerte åpner sine grenser for flyktninger som egentlig skulle til Norge. Det vi snakker om er store fengsler eller avlåste flyktningleire som vi betaler andre land for å opprette.

Det er viktig at Ap utvikler egen politikk. Nye tider trenger ofte nye politiske svar. Men i det arbeidet kan de ikke se bort fra helt grunnleggende verdier som partiet er tuftet på. AUF og andre krefter på venstresiden som har protestert mot Arbeiderpartiets nye asylpolitikk, har blitt stemplet som moralister. 

En kan heller ikke si at den nye politikken fra Arbeiderpartiet har hatt noen effekt på målingene. Frp som gjerne fisker opp de fleste velgerne som vil ha en strengere politikk på dette feltet, har gått kraftig opp i den samme perioden. 

Forskerne Daphne Halikiopoulou ved Universitetet i York og Tim Vlandas ved Universitetet i Oxford kom i april med en rapport der de hadde undersøkt om sosialdemokratiske partier kan klare å hente velgere tilbake fra ytre høyre. Høyrepartiene har som kjent gått fram over hele Europa.

Velgere som gikk til ytterliggående partier på grunn av misnøye med arbeidsliv, lønn, velferd og offentlige tjenester, er det mulig å hente velgerne tilbake med. Men hos velgergruppen som er mer ideologisk innvandringskritiske, er det ikke mye å hente.

Regjeringen bør endre eller trekke forslaget om at innvandrere verken skal få sosialstønad eller bostøtte. Forslaget er dårlig, forholder seg ikke til virkeligheten og forhåpentligvis ikke en vei for sosialdemokratiet.