Sofie Hestås Minken

Student og HK-tillitsvalgt i Outland

Mange er bekymret for at studenter jobber mer ved siden av studiene enn før, og at det påvirker studiekvalitet og studentlivet.

Som deltidsarbeidende student og tillitsvalgt i en butikk i Oslo, er jeg minst like bekymret for hvordan den høye studentandelen i enkelte bransjer påvirker arbeidslivet.

I Handel og Kontor snakker vi tillitsvalgte ofte om hvor vanskelig det er å få med seg unge ansatte.

Studenter, eller unge som har «jobbår», ser ofte ikke poenget med å organisere seg når de uansett snart skal videre.

De siste tallene fra Fafo bekrefter at vi under 25 har lavest andel fagorganiserte.

Finn fem feil: Du er student med deltidsjobb på en kafé som ikke har tariffavtale. Dere har ikke pauserom, og det er sjelden tid til lunsjpause uansett. Du kommer utslitt hjem, og tjener lite. Du er lei av dårlig økonomi, og gleder deg til «voksenjobb».

For litt siden ble du studentmedlem i Akademikerne, på grunn av gode forsikringsordninger, og fordi du uansett regner med å være organisert der på sikt.

Tanken på å organisere deg der du jobber har knapt streifet deg. Planen er å bite tenna sammen.

Feil 1: Du overser at fagorganisering kan bedre situasjonen din: Om du og kollegene dine organiserer dere, vil dere kunne få tariffavtale på arbeidsplassen. Det betyr ofte et reelt lønnshopp, og vil komme med årlig lønnsjustering og mer mulighet til å påvirke egen arbeidshverdag. Du taper mest sannsynlig penger på ikke å være organisert.

Feil 2: Du glemmer at ikke bare studenter jobber i bransjen din: Ved å organisere deg er du med på å skape en bedre hverdag for de som har såkalt «voksenjobb» i din bransje. Vær et medmenneske, selv om du skal inn i en annen karriere.

Feil 3: Du er organisert i et forbund som ikke bidrar til bedre forhold der du jobber nå: Det hjelper verken deg eller arbeidslivet generelt å være organisert i et forbund som ikke er relevant for bransjen du er i. Det hadde derimot økt tariffdekning på de typiske studentarbeidsplassene gjort.

Feil 4: Du har ikke forstått hvor viktig fagorganisering er for å opprettholde den norske samfunnsmodellen. Dette handler ikke bare om deg, her og nå, men om hvordan vi skal ha det på norske arbeidsplasser.

I Norge er det bred politisk enighet om at arbeidslivet skal være organisert. Hvis en individualistisk tankegang får dominere, står konsensusen i fare. Hele arbeidslivet kan komme til å ligne mer på studentjobbene mange gleder seg til å slutte i.

Feil 5: Du går glipp av muligheten til å bidra: Typiske studentbransjer, slik som butikk- og serveringsbransjen er blant de med færrest organiserte arbeidstakere, ifølge Fafo.

De befinner seg på frontlinjen i kampen for å bevare den norske arbeidslivsmodellen. Du bør bidra når du kan, selv om arbeidsforholdet er kortvarig.

Selv jobbet jeg flere år på en uorganisert arbeidsplass, og tenkte ikke så mye over det. Etter tretten års skolegang visste jeg nesten ingenting om mine rettigheter som arbeidstaker.

Jeg hadde verken grunnleggende kunnskap om arbeidsmiljøloven eller en dypere forståelse for den norske arbeidslivsmodellen.

Skolen lærer oss å skrive CV og søknad, men vi lærer lite om hvordan vi bør ha det på jobb. Det er en oppskrift på utnyttelse av unge.

Det er fagforeningene vi skal takke for de fleste av rettighetene norske arbeidstakere har. Men den triste sannheten er at om du ikke får det du har krav på, eller tjener for lite, er det ingen som kommer for å redde deg.

Håndheving av arbeidsmiljøloven er som oftest opp til arbeidsgiverne og arbeidstakerne selv.

Derfor er kunnskap om egne rettigheter helt nødvendig for at loven skal fungere. Med tariffavtale, tillitsvalgte som representerer de ansatte, og en fagforening i ryggen kan mange uakseptable situasjoner avverges.

Hundrelappene du sparer månedlig på å ikke være organisert, er ingenting i forhold til det kollektive tapet de fleste av oss vil oppleve dersom fagforeningene mister innflytelse.

Min oppfordring til alle i arbeid, særlig unge og studenter er altså: meld deg inn i en fagforening.

Studenter i alle typer deltidsarbeid: Foren dere!

Kari Kristensen

Den polariserte pris- og dyrtidsbakken vi står i nå, skyldes ikke bare krig og uro i verden.

Den skyldes også noe langt mer hjemmelaget: en gradvis uspiselig delprivatisering som har pågått siden 1990-tallet. Som rust i bærebjelkene – usynlig lenge, men ødeleggende når det først gir etter.

Folk i byene peker på folk på bygda. Folk i bygdene hytter med neven mot folk i byene. Vi står i hver vår grøft og kaster småstein på hverandre, mens de store beslutningene som har formet denne situasjonen, får stå i fred.

Ingen sparker oppover. Vi diskuterer symptomer, ikke system.

For du var sur i påska du også, ikke sant? Krangler med hyttenaboen om strømpris, dieselpris, matpris. Sur på krigen. Sur på politikerne. Og ja – sur på Trygve Slagsvold Vedum.

For Vedum, den rødgrønne judasen som skulle beskytte folk flest, gikk til de borgerlige for å få regulert ned drivstoffprisene – uten å stille krav til bensinkjedene.

Resultatet? Prisene ble skrudd opp i forkant, som en butikk som dobler prisen før «salg». Markedet gjorde det markedet gjør: maksimerte profitt. Og politikken sto og så på. Vedum ga totalt beng i SVs forslag å sette en makspris på bensin og diesel.

Det er nettopp dette som er kjernen: Vi later som om markedet er et nøytralt værfenomen, noe vi bare må tilpasse oss. Men markedet er ikke været. Det er et system vi har valgt – og formet. Og i over tre tiår har vi valgt å gi markedet mer makt.

Nyliberalismen ble solgt til oss som en effektiviseringskur. Som å åpne vinduene og slippe inn frisk luft. Men det vi ikke ble fortalt, var at vi samtidig åpnet døra og lot verktøykassa forsvinne ut.

De politiske verktøyene for å styre priser, sikre tilgang og fordele goder, ble solgt, stykket opp og børsnotert.

Og mens nordmenn ble selvrealiseringsprosjekter, og ble mer opptatt av å pusse opp oss selv og våre egne hus, ble vårt store felles hus, Norge, delprivatisert, uten at vi la merke til det.

Ta Equinor. En gang var Statoil ikke bare et selskap, men et politisk instrument. Et verktøy for å styre energipolitikken. I dag er det et børsnotert selskap med et navn ingen forstår hvor fellesskapet eier en majoritet – men ikke kontrollen i praksis.

Markedslogikken har overtatt der samfunnslogikken en gang rådet.

Eller Circle K, som en gang var våre egne Statoil-stasjoner. Tenk det: Vi eide pumpene. Vi kunne i prinsippet påvirke prisene direkte. Nå eier vi kvitteringen – og klager på totalsummen.

Det samme mønsteret går igjen: Norsk Hydro, hvor staten gjennom en årrekke har redusert sin eierandel. Eller flyselskapet SAS, som tidligere ble eid av de norske, svenske og danske statene, men som ble delprivatisert gjennom børsnotering. 

Og glem for all del ikke Televerket vårt som ble omgjort til aksjeselskap og delvis privatisert gjennom børsnotering i 2000, og ble til Telenor. Nå eier vi, fellesskapet, kun halvparten av aksjene.

Litt etter litt har staten trukket seg tilbake og solgt seg ned som eier fordi «markedet vet best». Men markedet vet ikke hva som er best for fellesskapet – det vet bare hva som er mest lønnsomt.

Og så står vi der, overrasket, når regningen sendes til oss. Kvitteringen som sier «altfor dyrt».

Barnehagene våre er et annet eksempel på et åpenbart fellesgode som havnet på anbud. Vi bygde dem opp i fellesskap, som en grunnmur i velferdsstaten. Så åpnet vi for konkurranse og oppkjøp.

Resultatet? Skattepenger som skulle gå til barn og ansatte, finner veien til internasjonale såkalte equity-fond. Briter og amerikanere eier plutselig barnehagene våre. Vi snakker velferd som investeringsobjekt. Barndom som avkastning.

Det samme i helsevesenet. Tjenester finansiert av oss, levert av selskaper eid av fond langt unna. Det er som å betale for et måltid og oppdage at halvparten av pengene går til en usynlig mellommann.

Og toget? Har det i det hele tatt kommet til riktig tid etter at NSB, altså Norges Statsbaner, ble oppsplittet og endret til Vy i 2019? Husker vi jernbanereformen som ble iverksatt av Solberg-regjeringen som innebar økt konkurranseutsetting av togstrekningen?

Togbilletten er blitt dyrere og alle er sure.

Ingenting av dette er tilfeldigheter. Det er konsekvenser av en ideologi, og politikere og folk flest som har sovet i timen.

Nyliberalismen fungerer ikke som lovet.

• Den lover effektivitet, men leverer fragmentering.

• Den lover konkurranse, men skaper monopollignende strukturer.

• Den lover lavere priser, men ender ofte med det motsatte. Som en medisin med bivirkninger verre enn sykdommen.

Likevel fortsetter vi å foreslå mer av det samme. Selg Flytoget. Vinmonopolet. NRK. Statskog. Sykehusene våre og universitetene våre. Konkurranseutsett mer. Åpne flere markeder, sånn at vi alle kan stå og klage på prisen etter hvert.

Men alternativet finnes. Det er ikke engang radikalt – det er historisk. Renasjonalisering. Rekommunalisering.

Å ta tilbake kontrollen over det som er kritisk for samfunnet: energi, transport, velferd og naturressurser. Vi trenger ikke stoppe der. Vi kan gå videre, og ta eierskap over teknologien vi bruker også.

Og det er akkurat dette Arbeiderpartiet må ta jobben om å gjøre sammen med sine kamerater i SV, MDG, Rødt og Sp, før alt forsvinner til utenlandske oppkjøpsfond.

Det handler om styring. Om å ha verktøyene tilgjengelig når kriser oppstår. Om å kunne gripe inn når markedet løper løpsk. Og selverklærte styringspartier må vise at de er nettopp styringspartier som ikke overlater alt til et globalt marked, mens vi betaler prisen.

Ja, det vil koste. Men det er dyrere å la være. Det ser vi nå, hver gang vi fyller tanken, betaler strømregningen eller kjøper en togbillett.

Den mest dyrekjøpte erfaringen vi har gjort oss, var å delprivatisere og anbudsutsette det vi hadde. Nå biter det oss i halen. Alle er sure.

Vi solgte verktøykassa. Nå står vi ute i regnet og lurer på hvorfor huset lekker. Det er på tide å gå inn igjen, finne fram hammeren – og begynne å bygge på nytt.