Staale Andre Bergersen

For mens en lektor i barneskolen i KS-området får et sentralt lønnstillegg på over 30.000 kroner, er en lektor ved et universitet eller en annen statlig utdanningsinstitusjon, i likhet med alle andre statsansatte, ikke sikret én eneste krone i sentralt tillegg.

Hele lønnsrammen i staten skal fordeles lokalt. Det betyr i praksis at den enkelte ansatte blir avhengig av lokale prioriteringer, lokale forhandlinger og lokal økonomi.

Noen kan komme godt ut. Andre kan ende opp med lite eller ingenting. Det er ikke en solidarisk lønnspolitikk. Det er en politikk som flytter risikoen fra fellesskapet og over på den enkelte arbeidstaker.

Det er vanskelig å forklare hvorfor en lektor i kommunen skal være sikret et betydelig sentralt tillegg, mens en lektor i staten må håpe på at arbeidsgiver lokalt prioriterer akkurat deres gruppe i forhandlingene med de tillitsvalgte. Begge har høy utdanning. Begge har ansvar for opplæring, faglig utvikling og kvalitet. Begge bidrar til samfunnets viktigste investering: Kunnskap.

Forskjellen er ikke verdien av arbeidet. Forskjellen ligger i tariffsystemet.

I KS-området har man fortsatt et system der sentrale tillegg sikrer hele laget. I staten har arbeidsgiver, i samarbeid med Unio og Akademikerne, presset fram en løsning der alt skal forhandles lokalt. Det er en utvikling som svekker fellesskapet, svekker forutsigbarheten og svekker den solidariske lønnspolitikken.

Det mest skuffende er at dette skjer under en Arbeiderparti-ledet regjering.

Jeg undrer meg oppriktig over hva Arbeiderpartiet ville sagt om dette oppgjøret dersom partiet satt i opposisjon. Ville de hyllet et resultat der statsansatte lærere og undervisere ikke var sikret et eneste sentralt tillegg? Ville de kalt det rettferdig at lønnsutviklingen fullt og helt overlates til lokale forhandlinger? Ville de ment at dette styrker fellesskapet?

Jeg tviler.

Derfor er det også vanskelig å høre statsråd Karianne Tung uttrykke stor tilfredshet med resultatet. For hva er det egentlig å være fornøyd med? At staten har klart å presse fagbevegelsen inn i en løsning uten sentrale tillegg? At ansatte med høy utdanning og viktige samfunnsoppgaver ikke er sikret lønnsutvikling gjennom sentrale grep? At solidariteten er skjøvet ut til fordel for lokal konkurranse?

Dette er politikk som mange ville forventet fra en høyreside-regjering. Ikke fra en regjering som sier den bygger på arbeiderbevegelsens verdier.

Fagbevegelsen må våge å si det tydelig: Når staten som arbeidsgiver blir det eneste store tariffområdet i Norge som ikke vil sikre alle ansatte lønnsutvikling, bryter det med grunnleggende prinsipper om solidaritet, fellesskap og rettferdig fordeling.

Likelydende avtaler og felles forhandlinger i staten var viktig. Det var et krav mange har kjempet for lenge. Men prisen ble høy. Altfor høy. Når sentrale tillegg forsvinner, forsvinner også noe av selve tryggheten i tariffsystemet.

For Skolenes landsforbund handler lønnspolitikk ikke bare om prosenter og rammer. Det handler om verdsetting av arbeid. Det handler om at utdanning skal lønne seg. Det handler om at de som underviser, veileder og bygger kompetanse i staten, ikke skal behandles som en salderingspost.

En lektor er en lektor, enten arbeidsplassen er en barneskole, en videregående skole, et universitet eller en statlig utdanningsinstitusjon. Staten burde gå foran som en ansvarlig arbeidsgiver. I årets oppgjør gjorde staten det motsatte.

Det bør bekymre langt flere enn de statsansatte selv.

Stein Kristiansen og Irene Lihaug

Organisasjonsarbeidere i LO Troms og Finnmark

Det handler ikke bare om Pride. Det handler om hvilket samfunn vi vil være en del av.

Det er lett å tenke på Pride og 1. mai som to helt forskjellige markeringer. Den ene handler om kjærlighet og identitet. Den andre om arbeid, lønn og rettigheter.

Men ser vi litt nærmere etter, handler begge om det samme: Retten til å leve et verdig liv.

Både 1. mai og Pride springer ut av kampene til folk som ble holdt utenfor og nede.

Arbeidere som ikke hadde trygg inntekt, arbeidstid eller vern. Skeive som måtte skjule hvem de var, og i verste fall mistet jobben eller ble støtt ut av samfunnet.

Begge bevegelsene startet nedenfra, av folk som organiserte seg fordi de måtte.

Pride handler heller ikke bare om feiring. Det handler om motstand. Pride vokste fram som et svar på politivold og undertrykking, og historien er full av eksempler på hva folk har måttet gjøre for å bli tatt på alvor.

Så sent som i 1979 var homofili definert som en sykdom i Sverige. Som svar, meldte noen seg syke fra jobb med begrunnelsen at de var homofile. Hvis staten mente det var en sykdom, fikk den også ta konsekvensene av det.

Samtidig ble Socialstyrelsen okkupert av aktivister som krevde at sykdomsstempelet skulle bort, noe som faktisk skjedde samme år. Det høres nesten ut som en historie, men det sier noe om hvor kort tid det faktisk er siden kampen handlet om helt grunnleggende ting.

Kampen for arbeiderrettigheter har alltid handlet om mer enn lønn. Den handler om trygghet, respekt og likeverd. På samme måte handler Pride om mer enn parader. Det handler om retten til å være seg selv, uten frykt.

Historisk har de også vært tett koblet. Skeive arbeidere har vært en del av fagbevegelsen i generasjoner, og mange av rettighetene vi har i dag, er kjempet fram av mennesker som både var arbeidere og minoriteter.

Samtidig har fagbevegelsen forstått at diskriminering ikke bare rammer enkeltpersoner, men svekker fellesskapet. Når noen holdes nede, står vi svakere sammen.

Ikke alle arbeidere er skeive. Men mange skeive er arbeidere. De går på jobb, tar vakter, bygger samfunn og bidrar på lik linje som alle andre.

Derfor handler dette også om noe helt grunnleggende: Retten til det samme vernet, den samme tryggheten og den samme respekten som alle andre arbeidstakere forventer.

Det er kanskje den viktigste likheten: Solidaritet. Ideen om at vi står sterkere når vi står sammen, og at rettigheter ikke er noe du får alene, men noe vi bygger i fellesskap.

Dette er også et spørsmål om bolyst. Et samfunn der folk ikke føler seg trygge, er ikke et sted folk vil bli.

Hvis du må flytte for å kunne være den du er, mister lokalsamfunnet kompetanse, mangfold og folk. Det gjelder enten det handler om arbeidssituasjon eller identitet.

Bolyst handler ikke bare om jobber og boliger, men om hvordan vi møter hverandre i hverdagen. Derfor er inkludering ikke «snillhet». Det er samfunnsbygging.

For oss betyr det noe helt konkret: Hvordan møter vi folk på jobb? Hvordan snakker vi i lunsjen? Hvem slipper vi til i fellesskapet vårt?

Pride og 1. mai peker i samme retning. Mot et samfunn der folk har en trygg jobb å gå til, og samtidig kan være seg selv. Der ingen må velge mellom arbeid og identitet. Der det er plass til hele mennesket.

Det er ikke to kamper. Det er én, og endring kommer aldri av seg selv.