Kristian Skard

Opinions partibarometer utført for FriFagbevegelse og Dagsavisen må være deprimerende lesning for Høyres nye ledelse, og særlig for partileder Ine Eriksen Søreide.

I februarmålingen faller partiet til 15,7 prosent. Resultatet er ned 2,3 prosentpoeng siden januar.

Det er fortsatt over krise-resultatet ved stortingsvalget i høst på 14,6 prosent, men trenden er ikke god for Høyre de siste månedene.

Meningsmålingen der 1000 personer er intervjuet og stilt spørsmålet: «Dersom det var stortingsvalg i morgen, hvilket parti ville du da stemme på?», ble tatt opp i uken før, og under Høyres landsmøte i helgen.

Det knytter seg alltid stor spenning til utslagene på meningsmålingene i forbindelse med at partiene skifter partileder.

For Høyres del er det 22 år siden sist partiet byttet leder. Det gjenstår å se om Ine Eriksen Søreide vil klare å løfte partiet igjen. Den første ekte testen kommer i kommunevalget høsten 2027. Sånn sett har hun god tid.

I forrige kommunevalg klarte Høyre for første gang i nyere tid å gå forbi Ap som landets største parti. Høyre fikk en oppslutning på 25,9 prosent. Med dagens meningsmåling virker det som et temmelig håpløst prosjekt for den nye Høyre-lederen.

Men hukommelsen rundt partienes oppslutning er overraskende kort.

I dag fremstår Frp-leder Sylvi Listhaug som uovervinnelig på borgerlig side. Hun skubber vekk de andre partiene og forsyner seg grovt med begge hender fra hele velger-buffeten.

Opinions partibarometer for februar gir Frp en oppslutning på 28 prosent. Det er det beste resultatet for Frp siden 2009.

Bakgrunnstallene viser at Sylvi Listhaug tar velgere fra de fleste. 34.000 velgere er hentet fra Arbeiderpartiet, 33.000 velgere fra Høyre, 12.000 fra KrF og 4.000 fra Venstre.

Siden i høst har Frp vært landets største parti på våre målinger. Og forskjellen til både Ap og Høyre, er økende. Slik har det ikke alltid vært.

Hva var situasjonen da Sylvi Listhaug var i Ine Eriksen Søreides posisjon og nettopp hadde tatt over som partileder i mai 2021? 7,2 prosent viste junimålingen til Ipsos som ble presentert i Dagbladet 2. juli 2021. 

Snittet av meningsmålingene våren og sommeren 2021 viste at Listhaug falt under 10 prosents oppslutning i sine første måneder som partileder.

Svaret Listhaug ga til Dagbladet, var typisk henne. Hun var åpenbart i gang med oppbyggingen av partiet: 

«Den siste uka har jeg vært på bobilturné og gjort 40 stopp fra Oslo, gjennom Vestfold og Agder og opp gjennom Vestlandet for å møte velgere», sa Listhaug og la til: Vi skal dundre på hele veien til valgdagen.

I og med at partiene slåss om de samme velgerne, så handler det ikke bare om hvorvidt det ene partiet er god til å «dundre på». Det hjelper godt om et annet parti mislykkes.

Da Listhaug fikk servert 7,2 prosent i juni 2021, lå Senterpartiet på 19,3 prosent. På vår måling for februar, har Sp 6,4 prosent – og det er til og med 1,1 prosentpoeng høyere enn i januar.

Hva skal så den nyvalgte Høyre-lederen gjøre for å trekke velgere?

Jeg har litt problemer å se for meg Ine Eriksen Søreide gjøre som Sylvi Listhaug, ta på seg grilldressen, sette seg i bobilen og «dundre på». Men så klart. Her kan jeg ta feil. Rekken av krumspring fra partiledere som må skaffe velgere, er endeløs.

Ine Eriksen Søreide må gjøre det på sin måte. Men det er ikke lett å se hva som nå er en sikker vei til økt oppslutning for Høyre. 

Hun kan hente gode råd fra Erna Solberg, som hadde mange tunge år og flere valgnederlag, før alt snudde og Erna ble den mest suksessrike Høyre-lederen noensinne.

Kjell Werner

Det har lenge ligget i kortene at en ny modell for Avtalefestet pensjon (AFP) ikke blir et LO-krav ved årets lønnsoppgjør.

Målet er å ta denne kampen med NHO neste år. Dette ble endelig klart på tirsdagens møte i LOs representantskap.

Bakgrunnen er det tredelte AFP-vedtaket som ble gjort på LO-kongressen i fjor. Et klassisk kompromiss som innebærer at dagens AFP blir forbedret pluss en ny modell basert på antall år i bedriften eller virksomheten. I tillegg vil LO at uføre også skal få rett til AFP-pensjon.

«Alle sider ved disse endringene er ikke ferdig utredet», heter det tørt i den tariffpolitiske uttalelsen som ble vedtatt tirsdag. LO-leder Kine Asper Vistnes brukte klokelig nok litt flere ord på dette sakskomplekset i sin tale. 

Poenget er at den interne AFP-striden har ridd LO-familien som en mare i årevis.

Avtalefestet pensjon ble etablert som en tidligpensjonsordning fra fylte 62 år for de såkalte sliterne i private bedrifter som har tariffavtaler.

AFP ble gradvis utvidet til å gjelde fra 62 års alder og også omfatte offentlig sektor. Senere ble ordningen gjort om til en livsvarig ytelse.

Fagbevegelsen har lenge ivret for å tette det som oppfattes som hull i AFP-ordningen.

Den mest åpenbare svakheten er at arbeidstakere risikerer å miste denne tilleggspensjonen dersom bedriften blir langt ned på tampen av yrkeskarrieren eller at man da begynner i en bedrift uten tariffavtale.

Samtidig har det vært et krav om en ny og sterkt forbedret ordning, hvor antall år i bedriften legges til grunn for opptjening av en slik tilleggspensjon. Dette oppfattes av mange å være mer rettferdig. 

Men dette har naturlig nok en kostnadsside. Og floken blir ikke helt enkel å løse når det er uenighet mellom LO-forbundene, noe det har vært helt siden justeringen i 2008. Det toppet seg i forbindelse med lønnsoppgjøret i 2018. Fellesforbundet har langt på vei valgt å prioritere tetting av hull i dagens ordning. Og årene går. 

«Det sliter på troverdigheten vår at det over så lang tid hersker usikkerhet rundt AFP. Det er ikke lett å rekruttere medlemmer på en pensjonsordning som jevnlig er under kritikk og debatt», sa Kine Asper Vistnes selvkritisk i talen til representantskapet.

Et skikkelig hjertesukk. AFP er en gullkantet ordning som siden 1988 har vært et godt tilleggsargument for å verve medlemmer til fagbevegelsen.

Jeg merker meg at de tre punktene i LO-kongressens 2025-vedtak defineres som en helhet av Vistnes. Her er det «ja takk, begge deler» i typisk Ole Brumm-stil. I tillegg kommer uførekravet som nok vil sitte langt inne.

Utfordringen er at LO-familien ikke har klart å prioritere sine AFP-krav. LO-lederen setter sin lit til følgende uttalelse fra arbeidsdirektør Nina Melsom i NHO: «AFP får vi til gjennom godt trepartssamarbeid».

Ap-regjeringen er garantist for at også staten som tredje part bidrar med å ta sin del av spleiselaget. Etter valget i 2029 kan det bli borgerlig flertall på Stortinget og dermed litt mer uklart hvordan staten stiller seg.

Det gjenstår også å se om NHO godtar å forhandle om AFP i 2027. Neste år er det nemlig mellomoppgjør uten streikerett.

Hvordan skal LO da kunne sette nok makt bak kravene?