Eirik Bergstedt

I en nylig omtalt prosess i Politiforum, ønsker Politidirektoratet å vurdere reduksjon av tjenestesteder for å frigjøre ressurser til operativ virksomhet.

Debatten som følger er viktig. Den handler ikke bare om bygg, kart eller organisasjonskart.

Den handler om hvordan offentlige etater skal rigges for å møte fremtidens utfordringer med stadig knappere ressurser.

Den samme debatten må nå tas i kriminalomsorgen, idet etaten trenger et organisatorisk taktskifte, for å fristille økonomiske ressurser til operativ drift.

Ytringsfrihet er også et lederansvar

Ledere i offentlig sektor har ikke bare et ansvar for å forvalte budsjetter og personalressurser.

Vi har også et ansvar for å delta i den offentlige samtalen når utviklingen i egen sektor utfordrer evnen til å løse samfunnsoppdraget.

Ytringsfriheten gjelder også for ledere. Ikke fordi vi skal drive politisk aktivisme eller skape konflikt med egen arbeidsgiver, men fordi vi sitter nærmest konsekvensene av de beslutningene som fattes. Vi er de som «har skoene på», og som løser kriminalomsorgens samfunnsoppdrag.

Når en organisasjon over tid opplever vedvarende økonomisk press, økende oppdragsmengde og stadig større forventninger uten tilsvarende ressurstilførsel, er det ikke illojalt å stille spørsmål ved organiseringen.

Det er tvert imot en del av lederansvaret.

Det er i valg av virksomhetsstruktur de store gevinstene ligger. Det fremstår åpenbart at fremtidens kriminalomsorg ligger i valg av organisasjonsstruktur.

Lokalt nivå har nådd grensen

I mange år har kriminalomsorgen håndtert økonomiske innstramminger gjennom lokale tiltak.

Stillinger er holdt vakante i stort omfang, turnuser er endret, aktivitetstilbud er redusert, isolasjonsproblematikk har økt og vedlikehold er utsatt.

Det finnes ikke lenger store effektiviseringsgevinster å hente lokalt. De er allerede tatt ut, alle steiner er snudd. Likevel fortsetter kravene om kostnadsreduksjon.

Kriminalomsorgen forventes å håndtere mer organisert kriminalitet, flere innsatte med psykiske lidelser, mer komplekse trusselbilder som en følge av endringer i kriminalitetsbildet, omfattende isolasjonsutfordringer, nødvendig tilpasning til EMD praksis, økte krav til dokumentasjon og rehabilitering.

Dette samtidig som lokalt nivå i kriminalomsorgen har en svært høy kapasitetsutnyttelse i fengsel og samfunn, som en følge av flere nedlagte fengsel i nyere tid, med tilhørende meget stort press på varetekts- og soningsplasser.

Et system som vokser bort fra samfunnsoppdraget

Kriminalomsorgen er i dag organisert på tre nivåer: lokalt nivå, regionalt nivå og sentralt nivå.

Denne modellen ble etablert i en helt annen tid, for flere ti år siden. Derfor er det legitimt å stille et grunnleggende spørsmål:

Ville vi organisert kriminalomsorgen på samme måte dersom vi skulle etablert etaten i dag? Jeg tviler.

I Meld. St. 31 (2024–2025) beskrives utfordringer knyttet til kapasitet, ressursbruk og organisering.

Enda tydeligere er signalene fra justiskomiteen i Innst. 194 S (2025–2026), hvor flertallet peker på behovet for å gjennomgå kriminalomsorgens forvaltningsstruktur, organisering og nivåinndeling.

Fra tre nivåer til to?

Det betyr ikke at løsningen nødvendigvis er gitt. Men spørsmålet må utredes.

• Er tiden kommet for å gå fra tre forvaltningsnivåer til to?

• Kan beslutningslinjene kortes ned?

• Kan administrative funksjoner samles?

• Kan mer av ressursene flyttes nærmere innsatte, domfelte og ansatte?

Dette er spørsmål som fortjener en offentlig debatt. En debatt som også må eies av de «som har skoene på».

Den største risikoen for kriminalomsorgen er ikke nødvendigvis mangel på penger. Den største risikoen er å fortsette som før i en tid hvor forutsetningene er radikalt endret.

Politiet har startet sin strukturdebatt. Kriminalomsorgen bør gjøre det samme.

Spørsmålet er ikke om organisasjonen kan endres. Spørsmålet er om vi har råd til å la være.

Kristian Skard

Partibarometeret for juni er dårlige nyheter for Arbeiderpartiet. Partiet faller igjen under 20 prosent.

Vi må tilbake til januar 2025 for å finne lavere oppslutning for Ap. Gjennom gjennom flere år frem til tidlig vinter 2025 lå Arbeiderpartiet stort sett under 20 prosent.

Dette ble snudd rundt årsskiftet i fjor da Støre vant den interne maktkampen i partiet. Kuppforsøket mot ham, der nestleder Tonje Brenna skulle innsettes som partileder og statsminister, ble slått tilbake.

Senterpartiet forsvant ut av regjering og Jens Stoltenberg kom tilbake til norsk politikk. Oppturen for tospannet Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg var enorm. Det resulterte i valgseier og videre regjeringsmakt. Nå kan det se ut som at velgereffekten er over.

Samtidig tror jeg at statsminister og partileder Jonas Gahr Støre ikke er så veldig bekymret. Partiet sitter i regjering og avtalen om revidert budsjett har styrket Støres muligheter til å fortsette som statsminister.

Og kanskje viktigst: Det ser ut til at Jonas Gahr Støre har kontroll på partiet. Nå er det ikke mye snakk om at han må byttes ut, selv om meningsmålingene svikter.

Derfor er det tid nok fram til stortingsvalget i 2029 til å øke oppslutningen igjen. Men det er ikke sikkert dette handler om tid. Mye tyder på at det er en større strukturell endring på vei inn i norsk politikk.

Det handler om den samlede oppslutningen til Arbeiderpartiet og Høyre. Utviklingen det siste halvåret, og særlig denne målingen, kan tilsi at det er slutt på at styringspartiene dominerer.

Til sammen får de to partiene 36,4 prosents oppslutning i junimålingen, fordelt med 19,6 prosent for Ap og 16,8 for Høyre. 

Pollofpolls har oversikt over alle meningsmålinger siden 2008. Snittet av målingene fra 2008 og så langt i 2026 gir Ap og Høyre en samlet oppslutning på 52 prosent.

Det er kun fire av de 222 månedene, der de to partiene til sammen er under 40 prosent. Tre av disse månedene er i år.

Endringen er ny. Og aldri før har de to partiene kommet så lavt som på Opinions partibarometer for juni, 36,4 prosent.

Det er ytterpunktene i politikken og partiene som i stor grad bruker populistisk retorikk som stikker av med velgerne.

Frp oppnår 31,9 prosent. Rødt får 8 prosent og Senterpartiet er på vei opp igjen på målingene med 5,8 prosent. Disse partiene får til sammen 45,7 prosent.

Det er fortsatt lenge til stortingsvalget, men det er interessant at partibarometeret også denne måneden gir et politisk flertall til Frp og Høyre med 88 mandater.

Det holder med 85 for å ha flertallet i Stortinget. Dagens rødgrønne flertall med Ap, SV, Sp, Rødt og MDG får til sammen 78 mandater i junimålingen.

Veksten til Frp er stor og partiet nærmer seg toppnoteringen på Opninios målinger. I august 2008 fikk partiet 32,8 prosent.

Stort sett når Frp har ligget høyt på meningsmålingene har det vært tilsvarende dårlige målinger for enten Høyre og Ap. Det nye nå er at begge styringspartiene sliter tungt. 

Rådgiver i Opinion Maria Rosness skrev i mai en interessant analyse om populismens tid og styringspartienes fall. Tallene for juni viser en ytterligere utvikling i samme retning.

Vi har sett det i flere andre land at de tradisjonelle styringspartiene sliter. Nå har utviklingen utvilsomt nådd Norge også.