Jon Oddvar Holthe

24. august er det ett år siden Tamima ble drept på jobb. Vi minnes henne og uttrykker vår dypeste medfølelse med hennes pårørende, kolleger og alle som ble berørt.

Samtidig må årsdagen forplikte oss til å spørre: Har vi gjort nok for å hindre at andre arbeidstakere opplever det samme?

For mange ansatte i skole og oppvekstsektoren er vold og trusler dessverre blitt en del av arbeidshverdagen. Lærere, miljøterapeuter, fagarbeidere og ansatte i SFO forteller om slag, spark, spytting, trusler og alvorlige utageringssituasjoner.

Nye tall fra SSB viser at fire av ti grunnskolelærere har vært utsatt for vold, trusler, seksuell trakassering eller mobbing på jobb det siste året. Hele 28 prosent har vært utsatt for fysisk vold – den høyeste andelen blant alle yrkesgrupper.

Samtidig er det grunn til å tro at mørketallene er store. En kultur der ansatte tenker at «sånn har vi det her, og dette må vi tåle», kan føre til at hendelser ikke blir meldt.

Andre ansatte i skolen kan være enda mer utsatt, ikke minst fordi de ofte jobber tettest på elever som trenger omfattende oppfølging. Mange opplever også at hendelser registreres uten at årsakene blir fulgt opp. Da slutter noen til slutt å melde avvik, fordi de opplever at det ikke fører til noe.

Når ansatte sier at «slik er det bare hos oss», har vi allerede kommet for langt. Ingen andre yrkesgrupper forventes å akseptere slag, spark eller alvorlige trusler som en naturlig del av jobben. Det bør heller ikke ansatte i skole og utdanning gjøre.

Vold og trusler blir for ofte omtalt som et spørsmål om den enkelte ansattes kompetanse eller evne til å håndtere krevende situasjoner. Erfaringene fra våre arbeidsplasser og forskning fra Statens Arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) viser noe annet.

Risikoen henger tett sammen med bemanning, organisering, tilgang på støttefunksjoner, kompetansesammensetning og tid til forebyggende arbeid.

Dette bekrefter det Skolenes landsforbund lenge har advart mot: Vold og trusler handler ikke først og fremst om den enkelte ansattes tåleevne. Det handler om arbeidsmiljø, organisering og arbeidsgivers ansvar.

I møte med elever som trenger tett oppfølging, vet ansatte at relasjoner er det viktigste forebyggende tiltaket. Men relasjoner bygges ikke gjennom kutt, tidspress og stadig færre voksne rundt elevene.

Når ansatte står alene i krevende situasjoner, eller når det mangler ressurser til å følge opp elever med store behov, øker risikoen for både ansatte og elever.

Arbeidstilsynets ferske rapport viser at undervisning er blant næringene med høyest forekomst av vold og trusler. Grunnskolelærere og skoleassistenter trekkes fram blant yrkesgruppene som er særlig utsatt.

Arbeidstilsynet peker samtidig på risikofaktorer som lav bemanning, alenearbeid og mangelfull opplæring.

Derfor trenger vi mer enn gode rutiner på papiret. Vi trenger politisk vilje til å satse på tryggere arbeidsplasser gjennom sterkere bemanning, bedre forebygging, systematisk registrering av hendelser og tettere oppfølging av ansatte som utsettes for vold og trusler.

Samtidig må vi lære mer på tvers av sektorer. Skole, barnevern, helse og omsorg møter mange av de samme utfordringene. Løsninger som fungerer ett sted, må deles slik at andre kan lære av dem.

Den beste måten å hedre Tamimas minne på er ikke bare å minnes det som skjedde. Det er å sørge for at ansatte blir hørt når de varsler om risiko, og å handle før alvorlige hendelser skjer.

Ingen skal miste livet på jobb. Ingen skal måtte akseptere vold og trusler som en del av yrket sitt.

Helle Lyng Svendsen

Til tross for at det jobbes på flere strekninger hver eneste sommer, kan det virke som alt arbeidet bare gjør vondt verre.

Det inntrykket ble nesten bekreftet i forrige uke da Romeriksporten åpnet igjen etter omfattende vedlikeholdsarbeid. Togkaoset startet synkronisert. Det er helt forutsigbart, men hårreisende at togkundene ikke har noe annet valg enn å akseptere det. 

Alt det vedvarende kaoset, hele tiden, fra sommer til høst, fra vinter til vår, har fått meg til å lure på om Norge noensinne kommer til å ha et velfungerende og effektivt togsystem?

Ferske tall viser at av 290.000 avganger har over 40.000 blitt avlyst. Huff. Vi er ikke engang kommet til september.

Rundt halvparten av innstillingene var planlagte. Utenforliggende forhold, togselskapene, akutte feil i infrastrukturen og innstillinger på deler av strekningen står for resten.

Kun i år har det vært 1409 hendelser med signal- og sikringsanlegget som har ført til at minst ett tog har blitt forsinket eller innstilt hittil i år. 261 av disse hendelsene har påvirket ti tog eller mer.

En mager trøst er at vi vet at både Bane NOR og Vy er klare over utfordringene på jernbanen. Vy har denne sommeren kastet penger etter et reklamebyrå for å kommunisere at Vy forstår at forsinkelser er frustrerende, men at de gjør sitt beste.

Det var sikkert et helhjertet forsøk på å bygge bro til landets kunder, men det er egentlig bare frekt at de bruker pengene våre på reklame. Hver eneste krone de får, bør brukes på å fikse problemene de har.

Og så var det Bane NOR, da. I fjor da det ble mange avisoppslag av utallige signalfeil og folk som besvimte på varme tog, tok selskapet et kreativt grep for å pynte på inntrykket kundene kunne ha fått av selskapet.

VG kunne i oktober 2025 avsløre at Bane NOR hadde sluttet å dele trafikkmeldinger på sidene sine for å redusere mediestøy. De ville redusere bruken av negativt ladede ord som signalfeil og strømproblemer.

Bane NOR mener selv situasjonen ikke er så ille, og at selskapet ikke henger så langt bak de som er best i resten av klassen i Europa. De kan til og med underbygge påstanden med statistikk fra andre togselskaper i andre land.

Problemet er bare at virkeligheten de presenterer er langt fra virkeligheten togpendlere i rushtiden lever i. Hvis du tar tog så ofte som landets pendlere gjør, erfarer man problemene selv.

Den hverdagsfrustrasjonen, som er blitt altfor vanlig, kan ikke pyntes på med fancye tabeller eller statistikk.

Togpassasjerene trenger ikke lese avisene for å få det med seg. Det er de – ikke mediene – som «er der når det skjer». Sånn sett var dette forsøket å kaste bort dyrebare krefter de kunne ha brukt på å jobbe fram nye løsninger.

Forsøket endte jo også svært dårlig med en rekke nye oppslag om Bane NORs fokus på å forhindre oppslag. Der er mediene heldigvis gode.

Og det medietrykket bidrar med, er å sikre at politikerne på Løvebakken, med pendlerboliger i Oslo sentrum, får med seg hva som skjer på togstrekningene og blir presset av journalister på løsninger. Dette medietrykket har fungert denne uken.

Samferdselsministeren har kvekket til. Onsdag kalte han inn til hastemøter med kollektivselskaper for hvordan kollektivsektoren og regjeringen sammen kan gi folk i hele landet en bedre reisehverdag. 

Det er fint at Nygård viser at han er litt interessert i togtematikken. Å sikre at norske arbeidsfolk har et velfungerende togsystem bør stå øverst på listen over innenrikspolitikk for Arbeiderpartiet. Det påvirker så mange folk, også trolig mange Ap-velgere. 

Nygård skal ha for å ha igangsatt et svært viktig prosjekt: vrakingen av Flytoget. Flytoget stjeler altfor mye kapasitet og blir ikke brukt av mange nok. I rushtiden på morgen og kveld kjører toget nesten tomt forbi, mens togpassasjerene skviser seg sammen på Vy-toget.

Flytoget er et tog for hvite menn i dress med reiseregninger som betales av arbeidsgiver. Det blir det slutt på. Når Flytoget tar sin siste tur, bør champagnen poppes på perronger fra Gardermoen til Drammen. 

Nygårds utfordring er at det skjer for sent. Politikerne på Løvebakken lykkes ikke i fjor høst med å åpne Flytogets dører for vanlige folk allerede denne høsten. De åpnes ikke før desember 2027.

Imens må pendlerne på denne strekningen fortsette å ha en uforutsigbar reisehverdag og aldri vite helt sikker når toget kommer, når det er framme og om man står klemt opptil naboens edle deler. Avviklingen av Flytoget vil heller ikke løse alle problemer på denne strekningen eller de andre. 

På et tidspunkt må vi stille oss spørsmålet: Hvor lenge kan en samferdselsminister fra Ap bli sittende mens dette togkaoset pågår?

Det er lenge siden en minister har måttet gå i Støre-regjeringen. Kanskje det ikke bør bli for lenge til neste må sitte igjen på perrongen.