Helle Lyng Svendsen

Brannen som utspilte seg i Krokstadelva denne helgen har snudd livet til over 400 mennesker på hodet. Over 100 boliger har gått tapt. Ilden spredde seg i et voldsomt tempo og brant opp hus, verdifulle gjenstander og minner. 

Hjemmene ble revet bort så uhyrlig fort. Det må ha vært helt ubegripelig for beboerne som var vitne til at brannen beveget seg nærmere og nærmere deres hjem, uten muligheten til å gjøre noe. Igjen står spøkelset av hva som har vært – spøkelset av et helt vanlig, norsk nabolag.

Brannen er den verste i Norge siden andre verdenskrig. Familiene som er rammet går en usikker fremtid i møte.

Istedenfor å nyte sommeridyllen, må de dykke ned i forsikringspapirer. Istedenfor rolige kvelder i eget hjem etter lange arbeidsdager til høsten, skal de «hjem» til midlertidige bosteder.

Det er for tidlig å si når nabolaget vil gjenreises, og om det vil bli slik det var. 

Når det står på på sitt verste i Norge, byr den norske dugnadsånden alltid på et lite lysglimt. Kirkens Bymisjon meldte tirsdag at de har fått så mange klesdonasjoner at de ikke har kapasitet til å ta inn mer.

Landslaget som nettopp kom hjem fra USA aksjonerer bort både brukte og ubrukte gjenstander fra VM-begivenheten til høyeste bud. Inntektene går til de berørte. Flere Spleis-innsamlinger er startet der anonyme gir av egen lommebok. 

Men så var det denne staten da, Norge AS. Etter en kartlegging av husstandene var gjennomført, viser det seg at ti husstander står enten uten innboforsikring eller husforsikring.

De står bokstavelig talt på bar bakke. Uten disse forsikringene, må de dekke kostnaden for å bygge et nytt hjem eller kjøpe alle eiendelene de trenger selv. 

«Jeg trodde at vi hadde alt i orden. Jeg har også takket ja til alt som jeg har blitt anbefalt, men så viser det seg at vi ikke har forsikringen i orden», sier Daylevon Karl Bucnag fortvilet til statsminister Jonas Gahr Støre.

Han har kun bodd der i ett år og har også boliglån. Til tross for å ha tegnet en rekke forsikringer da han kjøpte huset, manglet han husforsikring. Som utlending er det ikke lett å få med seg alle regler, påpeker han.

Disse historiene har vært en oppvekker for mange. NRK melder om en kraftig økning i salget av innboforsikring over helgen. For de som står i dette, er det for sent å være føre-var.

Støre lyttet til Bucnag og forsto fortvilelsen, men konkrete løsninger for dette tilfellet kan ikke regjeringen by på.

På spørsmål fra Dagsavisen om det ikke er noe regjeringen kan gjøre for de som har mistet alt, svarer Støre at det ikke er slik vi har ordnet oss i Norge. «Regjeringen skal gi kommunene trygghet for at de har ressurser til å gjøre jobben sin. Kommunene har beredskapsplaner, og godt samarbeid med frivilligheten til å håndtere krisesituasjoner». 

I Norge er det slik at vi skal sikre eiendommen vår selv. Det er ikke lovpålagt å forsikre eiendommen sin med en husforsikring, men det er veldig vanlig. Det er forståelig at boligeiere selv må ta ansvar for eiendommen sin og tingene sine. 

Samtidig er det paradoksalt at dette er den verste brannen siden 2. verdenskrig – og likevel kan ikke staten løfte en finansiell lillefinger for å hjelpe.

Vi har et fond for fremtidige generasjoner med en verdi på over 21.000 milliarder kroner, men noen ganger byr behovet seg for dagens generasjoner. Summen det ville kostet å gi disse 10 husholdningene et sikkerhetsnett nå, er knapt en meget seig dag i markedet for Oljefondet vårt.

Motargumentet er vel at staten ikke kan sette en presedens ved å betale ut nødpenger nå. Jeg kan forstå at staten ikke kan garantere at de kommer til unnsetning ved enhver krise. Selv om vi lever i et land med et hav fullt av penger, er det likevel behov for moderasjon.

Men akkurat når det gjelder primærboliger, bør staten kunne by på.

Å eie bolig er typisk norsk og en del av vår identitet. Vi sparer i boligene våre, og samfunnet vårt er mer økonomisk likestilt fordi vi har prioritet eierskap.

Våre pensjonister lever mer fleksible liv i alderdommen fordi de kan sitte på nedbetalte boliger og bruke pensjonen på mindre utgiftsposter og å nyte tilværelsen etter et langt yrkesliv.

I 2025 var det i overkant av 12.000 husbranner i Norge. Det inkluderer både branner som lett ble slukket og fullstendig nedbrente hjem.

De fleste hadde nok forsikring, så for Oljefondet ville fortsatt kostnaden bare vært en dårlig dag på markedet. 

Det er virkelig småpenger, spesielt når vi ser på andre utgiftsposter. Jeg liker egentlig ikke å trekke sammenligningen, fordi jeg er positiv til effektiv bistand, men i 2026 er bistandsbudsjettet på over 50 milliarder kroner.

Hvis staten ikke klarer å stille opp for enkeltindividene i vårt eget land når krisen inntreffer, er det verdt å stille spørsmål ved våre internasjonale bistandsbidrag.

Det ene trenger ikke utelukke det andre, men det er viktig at staten kan komme til unnsetning på hjemmebane også. 

Når vi hjelper folk i nød verden rundt, bør vi kunne drysse et par titalls millioner på nordmenn som står i en akutt krise også.

Ett nødfond for nordmenn i sitt livs største krise bør vi unne oss.

Jo Moen Bredeveien

«Ekstrem islamisme har tatt livene av altfor mange, og fortsetter å true både friheten og tryggheten vår». Det skrev AUF-leder Gaute Skjervø på Facebook utpå ettermiddagen søndag, mindre enn et døgn etter terrorangrepet mot Pride i Berlin.

Det var på tide at noen på venstresiden tør å si det, var den unisone reaksjonen fra store deler av den sosiale medie-offentligheten vår.

Mindre enn et døgn etter at en 21 år gammel tysk statsborger med aner i Midtøsten kjørte inn i folkemengden ved Brandenburger Tor i Berlin og drepte ett menneske og skadet 29 andre, hadde det nemlig etablert seg en sannhet i norsk offentlighet: Venstresiden tør ikke snakke sant om islamismen.

Fortellingen om venstresiden unnvikenhet ble på mange måter satt av Ola Svenneby, nestleder i Høyre. Han delte et knippe kommentarer fra Tonje Brenna, nestleder i Arbeiderpartiet, og andre profilerte Ap-folk som uttrykte sorg og avsky etter angrepet i Berlin.

Svenneby kommenterte dem slik: «Ikke ett ord om ideologien som ligger bak. Ikke ett ord om gjerningsmannen. Ikke ett ord om hvordan religion aktivt brukes for å gjøre skeive til skyteskive».

Politisk redaktør i Nettavisen Skjalg Fjellheim kom på banen noen timer senere.

Han skrev under på Svennebys påstand om at venstresiden er for dårlig i møtet med islamistisk terror, og mente en sannsynlig forklaring er at «venstresidens verdensbilde har rotfeste i et forenklet offerhierarki, der den hvite majoritetsbefolkningen befinner seg på toppen, mens muslimer og homofile er lavere i hierarkiet».

Og at det derfor er vanskelig for venstresiden å «erkjenne at også minoriteter ofte kan være både rasistiske og homofobe».

Ola Svenneby gjorde dessuten en sammenligning med alt det vi skrev og snakket om i forrige uke og det som skjedde i helga. Han synes det blir ekstra «spesielt at aktører som for under en uke siden (med rette) presiserte at man skulle snakke sant om 22. juli, unnlater å gjøre det samme i dag».

Velkommen til verden 2026 – der det går så fort at alle står i fare for å falle av den ville karusellen som snurrer, døgnet rundt og nonstop.

Den som ikke roper ut om trusselen fra islamismen allerede før vi har fått fakta på bordet, er unnvikende og feig!

Det betyr ikke at venstresiden kan avfeie kritikken og gå videre. Inntrykket av venstresidens berøringsangst i dette og lignende spørsmål som involverer minoriteter har satt seg for lenge siden, og ble forsterket av et intenst døgn i helga. Det må venstresiden ta på alvor – og gjøre noe med.

Det kan finnes gode grunner til en forsiktighet i møte med det terroren i Berlin, selv når vi nå vet at gjerningsmannen skal ha sverget troskap til den islamske staten (IS). Muslimer er en utsatt gruppe i vesten. Det er dem det pekes på når ytre høyre-krefter snakker om «remigrasjon», altså deportasjon av mennesker fra våre samfunn. Det er en sunn impuls å ville slå ring om en utsatt minoritet.

Det betyr likevel ikke at vi på noen måte skal underslå at ekstrem islamisme er en trussel mot andre minoriteter – og mot samfunnet som helhet.

Vi gjør ingen noen tjeneste ved å late som om problemet ikke eksisterer.

Vi kjenner ikke beveggrunnene til gjerningsmannen i Berlin, men vi vet hvordan miljøet rundt ham tenker. Målet med aksjoner som den er i Berlin er å skape frykt, og å framprovosere sterke reaksjoner.

Islamister ønsker at den jevne muslim skal møtes med mistanke og hat i vesten. Slik kan islamismens fortelling om at muslimer og Vesten ikke kan leve sammen i fredelig sameksistens underbygges og forsterkes.

Islam er selvsagt kompatibel med demokrati og vestlige samfunn – men islamisme og terror er det ikke.

Det er kanskje selvsagt – men: Om venstresiden ikke er tydelig på det enkle poenget, står det andre krefter klare til å løpe med den ballen, krefter som vil alt annet enn å bidra til fredelig sameksistens.

Som Dagsavisen-spaltist og muslim Linda Noor skriver på Facebook: Det islamistiske målet om å vise at islam er uforenlig med vestlige samfunn er «det samme premisset mange høyreekstreme bygger sin ideologi på». Når vi lar disse kreftene virke sammen, kan de forsterke hverandre.

Det er ikke vanskelig å se for seg at partier til høyre for folkeskikken vil oppleve store framganger ved tyske delstatsvalg senere i år etter angrepet i Berlin i helga.

Det er selvsagt ikke den norske venstresidens skyld og ansvar. Og det er urimelig å kreve komplette analyser i timene og dagene etter et terrorangrep. Det bør alle som var sikker på at gjerningsmannen 22. juli 2011 var islamist, huske bedre enn de fleste.

Det er heller ingen tvil om at mange ytre høyre-aktører i Norge og resten av verden bruker angrepet i Berlin til å fremme sin sak. Og til å svekke venstresiden.

Derfor er det ekstra viktig å være tydelig: Den jevne muslim er ingen trussel. Islamismen er det. 

Men politikk handler nesten like mye om etterlatt inntrykk som om virkeligheten. Og det etterlatte inntrykket for mange etter helga er at venstresiden feiger ut i møte med islamistisk terror. Det er trolig en god idé for alle med hjertet til venstre å øve seg på å være like tydelige som Gaute Skjervø om at islamisme er en trussel mot måten vi lever på i vår del av verden.

Det frie samfunnet har mange fiender. Gjerningsmannen på Utøya er en av dem – gjerningsmennene som slo til mot London pub i Oslo 25. juni 2022, og i Berlin lørdag kveld, er andre. Så enkelt er det, og så vanskelig.