Eirik Hodneland 

Vi i Jussformidlingen opplever at mange blir stående uten lønn over lang tid. De har gjort jobben sin, men må likevel bruke tid, energi og penger på å kjempe for en lønn som de har rett på å få utbetalt. Flere føler seg maktesløse.

Tall fra SSB viser at rundt én av fem nordmenn ikke har råd til en uforutsett utgift på 20.000 kroner uten å låne penger eller selge eiendeler. Litt over åtte prosent oppgir at det er vanskelig, eller svært vanskelig, å få endene til å møtes.

Mange lever fra lønning til lønning. Når lønnen da uteblir, handler det ikke bare om penger. Det handler om trygghet.

Problemet er imidlertid ikke manglende rettigheter. Problemet er at systemet er tregt.

I dag er det i stor grad ditt eget ansvar å kreve inn pengene. Først må du sende krav til arbeidsgiver. Dersom det ikke funker er neste steg namsmannen, forliksrådet eller tingretten. Prosessen kan ta månedsvis.

Går arbeidsgiver konkurs, kan du søke lønnsgaranti gjennom Nav. Da må du bare vente inntil 13 måneder. Det er altfor lenge når økonomien allerede er presset. Regningene stopper ikke av den grunn.

Det er ikke bare noe som kan velte hele privatøkonomien, men også en psykisk belastning for den det gjelder. Usikkerheten blir så stor at mange må låne penger, utsette regninger og havner i gjeld for å komme seg gjennom hverdagen.

Dette skaper en skjev maktbalanse. Arbeidsgiver sitter med pengene, mens du sitter med risikoen ved forsinkelser, konkurs og lange prosesser.

For unge, lavtlønte og uorganiserte arbeidstakere kan terskelen for å forfølge et lønnskrav være svært høy.

Det burde derfor etableres et hurtigspor for lønnskrav, slik at du raskt kan få pengene du har krav på uten lange rettsprosesser. Samtidig bør lønnsgarantiordningen styrkes og effektiviseres.

Staten erkjenner allerede at du trenger beskyttelse ved konkurs gjennom Navs lønnsgaranti. Da må hjelpen også komme tidsnok til å faktisk hjelpe.

Lønn er ikke et vanlig pengekrav. Det er grunnlaget for et normalt liv. Når lønnen uteblir, holder det ikke at rettighetene finnes på papiret. De må kunne ivaretas i praksis.

Styret i NTL UiT, Norges arktiske universitet

Det dreide seg også om en større konflikt: Skal alle statsansatte ha ett felles lønnssystem, eller skal lønna i større grad bestemmes av hvilken fagforening de tilhører?

Etter flere år med ulike tariffavtaler og ulike lønnsmasser er svaret nå klart.

Resultatet av årets oppgjør er at staten igjen får én felles tariffavtale og én felles lønnsmasse for alle statsansatte – for første gang siden 2016.

Meklingen ble avsluttet etter mange timer på overtid sist fredag. Da resultatet forelå, hadde staten kommet til enighet med alle hovedsammenslutningene.

For NTL, som er den største fagforeningen i staten, har målet om én felles tariffavtale og én felles lønnsmasse vært den viktigste saken i årets oppgjør.

Bakgrunnen er et grunnleggende prinsipp: Statsansatte skal kunne velge fagforening ut fra interesser og verdier– ikke ut fra hvilken avtale som gir størst lønnsmessig uttelling.

Samme jobb – ulik lønnsutvikling

De siste årene har ansatte i staten kunnet oppleve ulik lønnsutvikling, ikke på grunn av kompetanse, ansvar eller arbeidsoppgaver, men fordi de tilhører ulike fagforeninger.

Det har utfordret forestillingen om at ansatte med samme arbeidsgiver skal omfattes av de samme grunnleggende spillereglene for lønnsdannelse.

I universitets- og høyskolesektoren har denne konflikten vært særlig synlig. Ansatte ved samme institutt, med samme utdanning, arbeidsoppgaver og arbeidsgiver, har opplevd ulik lønnsutvikling fordi de har vært organisert i ulike fagforeninger.

Det har utfordret forestillingen om at lønn først og fremst skal bestemmes av kompetanse, ansvar og arbeidsoppgaver – ikke av fagforeningstilhørighet.

Derfor er gjeninnføringen av én felles lønnsmasse og én felles tariffavtale av stor betydning.

Et krevende kompromiss

Samtidig er det ingen grunn til å underslå at oppgjøret innebærer et krevende kompromiss.

NTL og LO Stat gikk inn i forhandlingene med et mål om sentrale tillegg som sikrer alle ansatte en del av lønnsutviklingen. Det fikk vi ikke gjennomslag for.

Hele den disponible økonomiske rammen skal nå fordeles gjennom lokale forhandlinger.

Mange medlemmer har reagert med bekymring. Når all lønn skal fordeles lokalt, oppstår en legitim bekymring for økte lønnsforskjeller og større grad av vilkårlighet.

Lokale forhandlinger kan gi større variasjon mellom virksomheter og større innflytelse til arbeidsgivers prioriteringer. Bekymringen er reell og bør tas på alvor.

Hva var alternativet?

Likevel må oppgjøret vurderes ut fra helheten.

Alternativet ville vært å videreføre et system der statsansatte fortsatt var splittet mellom ulike tariffavtaler og ulike lønnsmasser, med de konsekvenser det får.

Det er også verdt å merke seg at årets resultat ikke bare innebærer at LO Stat har måttet gi avkall på krav. Også de øvrige hovedsammenslutningene har måttet akseptere en modell med likelydende avtaler og en felles lønnsmasse.

Resultatet representerer derfor en bevegelse fra alle parter rundt forhandlingsbordet.

Debatten om sentrale og lokale tillegg vil utvilsomt fortsette. Det samme vil diskusjonen om hvordan lønnsmidlene best kan fordeles. Men etter ti år er staten igjen tilbake til et felles avtalesystem.

Medlemmene har siste ordet

Resultatet skal nå ut til uravstemning blant medlemmene. Det er medlemmene som avgjør om avtalen skal godkjennes eller forkastes.

Styret i NTL UiT har vurdert resultatet og mener at de langsiktige fordelene ved én felles tariffavtale og én felles lønnsmasse veier tyngre enn svakhetene ved årets løsning.

Vi har derfor anbefalt at medlemmene stemmer ja.

Om dette på sikt vil bidra til mindre forskjeller og en mer rettferdig lønnsutvikling, vil framtidige oppgjør vise.

For årets statsoppgjør handler om langt mer enn årets lønnstillegg. Det handler om hvilke prinsipper som skal ligge til grunn for lønnsdannelsen i staten – og om statsansatte skal være samlet i ett felles system eller delt mellom flere.