Kristian Skard

Hvor farlig er egentlig splittelsen i det rødgrønne laget? Vil det kunne true Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støres plan om å sitte som statsminister gjennom hele stortingsperioden?

Svaret avhenger hvorvidt de rødgrønne partiene evner å bli enige om budsjettene og andre avgjørende saker for regjeringen, men like viktig er det om det eksisterer et regjeringsalternativ.

Det har alltid vært en avgjørende brikke ved politiske dramaer i Stortinget – fins det et alternativ?

I dag er et borgerlig regjeringsalternativ ikke-eksisterende. Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum kan plage Arbeiderpartiet så mye han vil og danne flertall på kryss og tvers i Stortinget.

Det samme gjelder for SV, Rødt og MDG. Regjeringen kommer trolig til å bli sittende og heller jobbe seg igjennom vanskelighetene. De borgerlige partiene er ikke klare til ta over regjeringsmakten.

Men det er én setning som kan snu opp ned på hele situasjonen.

Det er hvis Høyre-leder Ine Eriksen Søreide sier følgende: «For Høyre er det naturlig at det største borgerlige partiet får statsministeren». 

En skulle kanskje tro dette er et selvsagt standpunkt, men slik er det ikke. For Søreides plan er å slippe å si dette før man nærmer seg valgkampen i 2029. Det er en setning full av magi. Den kan både true statsminister Jonas Gahr Støre, men også fungere som en livsforsikring for Ap-regjeringen.

I Stortinget har Arbeiderpartiet 53 representanter. Frp har 47 og er nær dobbelt så stor som Høyre med 24 representanter. Som det klart største borgerlige partiet, vil Frp åpenbart lede et eventuelt borgerlig regjeringsalternativ i denne stortingsperioden.

Men det er først når Høyre sier seg villig til å stille seg bak Sylvi Listhaug som statsministerkandidat, at et borgerlig alternativ oppstår.

Med et definert regjeringsalternativ ledet av Listhaug, der Høyre er med, vil jakten på Jonas Gahr Støre starte. Kaster han kortene, eller tvinges til å gå av, vil en Listhaug-regjering få prøve seg.

Samtidig vil frykten for Sylvi Listhaug som statsminister etter alt å dømme virke disiplinerende på de rødgrønne partiene. Da det nok vil være en for stor kostnad å bidra til at Støre-regjeringen går av.

Foreløpig vil ikke Høyre-lederen svare på om hun vil åpne for eller utelukke Listhaug som statsminister. Alle spørsmål av den art, besvares med at det er lenge til stortingsvalget i 2029. Høyre unngår bevisst å snakke om inneværende stortingsperiode.

Senest i et VG-intervju forrige uke, der Venstres Abid Raja ba om en slik avklaring fra Høyre-lederen. Ine Eriksen Søreide sendte nestleder Ola Svenneby ut for å svare. Svaret ble intetsigende babbel.

Høyre-ledelsen ønsker selvsagt ikke å bli junior-partner i en Frp-ledet regjering. Planen er å bruke tiden frem til valget i 2029 til å ta igjen Frps forsprang.

Samtidig er jeg sikker på at Høyres velgere ikke vil akseptere at ledelsen lar en mulighet til regjeringsmakt fare.

Ville en Frp-ledet regjering kunnet overleve i Stortinget etter at en Støre-regjering har gått av? Tja. Det kommer først og fremst an på hva Senterpartiet velger å gjøre i en slik situasjon. Det partiet går inn i de fleste flertallsmuligheter.

Selv om stortingsvalget ga rødgrønt flertall, er dagens storting først og fremst preget av at mange ulike kombinasjoner av partier gir flertall.

Et borgerlig regjeringsalternativ avhenger så klart også av hva Sylvi Listhaug tenker. Planen er å bygge seg størst mulig frem til Stortingsvalget i 2029, og så bli kronet som statsminister for en Frp/Høyre-regjering. Men det er ingen trygg plan.

Listhaug kan risikere at Søreide leder det største borgerlige partiet etter neste stortingsvalg. Da vil det ha vært en tabbe av Frp-lederen å ikke ha forsøkt seg i denne perioden.

Høyre og Frp har nemlig byttet på å være det største borgerlige partiet i flere tiår. Om vi teller fra stortingsvalget i 1997 da Frp for første gang ble større enn Høyre, har de to partiene vært størst fire ganger hver.

I flere perioder kunne man se det på utsmykningen av det store møterommet i 4. etasje i Stortinget, som det nest største partiet brukte som grupperom. Høyre-legenden Carl Joachim Hambro ble i 1997 plukket ned av veggen og erstattet med maleri av Frps grunnlegger Anders Lange.

For høyrefolk på Stortinget var dette direkte smertefullt. Men enda verre var det da Frp ble større enn Høyre i 2005.

Etter en stund dukket det opp et helt nytt oljemaleri i det store grupperommet – et portrett av Carl I. Hagen. Da rant det fullstendig over for fine høyrefolk – blant annet tidligere stortingsrepresentant og den meget respekterte Inge Lønning.

Høyre fant en regel om utsmykning i Stortinget og brukte den til å kreve maleriet fjernet. Da var det tross alt bedre med Anders Lange.

Torleif Nordbakk

Det blir ofte sagt at streik handler om kronetillegg, prosent, generelle tillegg, tariff og forhandlingsteknikk. Men denne streiken handler om noe langt enklere enn som så.

Den handler om lønn det går an å leve av.

Når ansatte i hotell og restaurantbransjen går ut i streik, så er det ikke fordi de stiller urimelige høye krav.

Det er fordi altfor mange i denne bransjen tjener altfor dårlig. Så dårlig at enkelte får mer utbetalt i streikebidrag enn de gjør når de er på jobb.

Streikebidrag de mottar er på rundt 6000 kroner uka. Tenk litt på det.

Frontfaget og byggfaget har godtatt disse betingelsene, hvorfor kan ikke NHO reiseliv gjøre det samme?

Dette er folk som står opp tidlig for å lage frokost til gjester. Folk som vasker rom, står i resepsjon, rydder bord, lager mat, serverer, tar kveldsvakter, helgevakter og jobber når andre har fri. De holder hjulene i gang i en næring som tjener gode penger på turisme og reiseliv.

Likevel blir mange sittende igjen med lønn som knapt strekker til husleie, strøm og mat.

Vi må si det som det er!

Problemet er ikke at kravene fra de ansatte er for høye. Problemet er at arbeidsgiverne i bransjen har vent seg til for lave lønninger.

Altfor lenge har noen bygget hele forretningsmodellen sin på billig arbeidskraft. De forventer fleksibilitet, innsats og service i toppklasse, men vil ikke betale folk skikkelig for jobben de gjør.

I tillegg nekter de å gå med på forskuttering av sykepenger. Altså at ansatte slipper å vente på penger når de blir syke. I store deler av arbeidslivet er dette helt vanlig. I denne bransjen kjemper arbeidsgiverne imot.

Det sier sitt.

Denne streiken handler derfor om respekt. Respekt for folk som jobber hardt. Respekt for at også servitøren, kokken, renholderen og resepsjonisten og mange flere yrkesgrupper skal kunne leve et verdig liv av egen lønn.

Vi som samfunn må bestemme oss for hva slags arbeidsliv vi vil ha. Skal noen bransjer være bygget på lavlønn og utrygghet? Eller skal arbeid også her lønne seg?

De streikende har allerede gitt sitt svar.

Nå er det arbeidsgivernes tur.