Kari Kristensen

Det var en gang en valgkamp og et valg i Norge.

Hvor rikelig med tillitsvalgte og medlemmer i Norges fremste folkebevegelse, LO, gikk til valg for vanlige folk. For velferdsstaten. For sosialdemokratiet. Sammen med tillitsvalgte og medlemmer i Arbeiderpartiet, SV, Rødt, Senterpartiet og MDG.

Beskjeden var tydelig og klar: Det skulle bli vanlige folks tur. 

Det var lønnstakernes tur. Det var småbønder og folk i periferiens tur. Det var klimaet og naturens tur. Det var nok rikfolk som veltet seg i millionvillaer, yachter, privatfly og botox. 

Mens alle disse forberedte seg til valgkamp, satt nåværende finansminister Jens Stoltenberg og forhandlet med Bilderberg-gruppen. Et maktnettverk uten sidestykke ønsket Stoltenberg inn i deres favn – som øverste sjef.

Stoltenberg snudde, og droppet Bilderberg for Norge. Og det ble Jens-feber. Særlig hos eldre kvinner, og ikke minst hos VG-kommentariatet som holdt på å gli av stolen av begeistring. 

Det var vanlige tillitsvalgte og medlemmer av de rødgrønne partiene og fagbevegelsen som gjorde at Stoltenberg kunne innta plassen hos Finansdepartementet som øverste leder.

De er arbeidsgiverne hans. Og vennene hans. Og er det noen man skal lytte til, så er det vennene sine. Hvis ikke kan de finne på å forsvinne. 

Arbeiderpartiet har klart å skape et politisk bakvendtland for seg selv og andre den siste tida.

Først setter de ned en «bred skattekommisjon», fremfor å skape en progressiv skattepolitikk sammen med de andre rødgrønne partiene, som de gikk til valg på. 

Deretter stemmer de ned et høyst nødvendig forslag om maktutredning i Stortinget. Et forslag fra alle de rødgrønne partiene, med støtte fra AUF, LO og Unio, som gikk ut på å utrede pengemakta i Norge, og hvilken innflytelse den har på demokratiet vårt. 

Dette er å gjøre alt bakvendt. Jens Stoltenberg, hør nå her: Politikk 101.

Først utfører man en økonomisk maktutredning. Deretter setter man ned en skattekommisjon. Aller helst utfører man en skattepolitikk basert på funnene i utredningen.

Dette vet du er korrekt, herr finansminister. Det er logikk. Men likevel gjør du motsatt. Og det får meg til å lure på hvem du egentlig er venner med. 

Det gjelder også Jonas Gahr Støre.

For jeg husker godt da den franske økonomen Thomas Piketty utga «Kapitalen i det 21. århundre» og avslørte at «trickle down economics», altså penger som regner ned, var en ren bløff. Det har også det internasjonale pengefondet, IMF, etter sigende konkludert med.

IMF har også konkludert med at det ikke var næringsvennlig, og ikke skapte flere arbeidsplasser. Milton Friedmans tulleteori om «trickle down» har vist seg over hele verden å være en forskjellsmaskin som skaper oligarki.

Piketty konkluderte med at omfordeling, også via skatteseddelen, som betyr formuesskatt, ga økonomisk vekst. Da Piketty ga ut «Kapitalen» ble han kalt «økonomiens Justin Bieber». En rockstar innen økonomifaget. Og Jonas Gahr Støre ivret etter å ta selfie med ham. 

Men likevel har altså regjeringen satt sammen en skattekommisjon som konkluderer med kutt i formuesskatt som skal lastes vanlige arbeidsfolk.

Altså har de konkludert med noe som hele verden prøvde ut før oss, og feilet totalt, og som IMF har konkludert med var feilslått. Hvordan er det mulig å være vitne til noe så feilslått, og likevel konkludere med at dette blir riktig for Norge? Hvor ble økonomiens Justin Bieber av i alt mylderet?

Men plutselig var han her. For nå i juni gikk nemlig Piketty ut og advarte nettopp Jonas Gahr Støre om å kutte i formuesskatten. 

Det nytter ikke å bare ta selfies med økonomiske rockestjerner og si fine ting til tillitsvalgte i festtaler. Man må lytte til vennene sine.

AUF-leder Gaute Skjervø, som nylig varslet sin avgang, har gitt klar beskjed til Jens og Jonas om hva han syntes om både skattekommisjonen og Aps nedsabling av forslaget om maktutredning.

For Skjervø har lyttet til fagbevegelsen og de andre rødgrønne vennene. Og ikke minst: sine egne medlemmer i AUF, som stadig blir flere. «En grov feilvurdering», mente Skjervø, om Aps skroting av maktutredningen.

«Dette var ikke det Ap gikk til valg på», sa han til Klassekampen om skattekommisjonens forslag. Og fulgte opp med at «Ap må sørge for økonomisk omfordeling. Det har vært Arbeiderpartiets oppgave i 150 år. Skal vi overleve i 150 år til, så må det være øverste mål». 

Så er det også sånn at tidsånden viser en ytre høyre-bølge over hele verden. Toppene i Arbeiderpartiet har fått for seg at om man låner litt politikk fra ytre høyre, så vil velgerne rømme tilbake fra Frp til Ap.

Men det gjør de ikke. Velgerne endrer seg i takt med hva Arbeiderpartiet gjør. Og når Arbeiderpartiet ikke skaper politikk i favør sosialdemokratiet, så følger velgerne etter. Rett til Frp.

Man kan ikke bare kjenne på tidsånden, og følge den. Arbeiderpartiet i regjering har et ansvar for å påvirke tidsånden.

Er det sånn, Stoltenberg, at siden du droppet sjefsjobben i Bilderberg, så føler du at du har rett til å ta deg ekstra til rette i lille Norge? At vi skal være glade for at du valgte oss, og ikke makteliten i Europa og Nord-Amerika? Du må huske hvem som drev valgkamp, og hva de gikk til valg på. 

I politikken er kompromisser en del av det. Trepartssamarbeidet er et godt kompromiss. Da Ap, SV, Rødt, MDG og Sp gikk sammen til valg, var det et kompromiss.

Skattekommisjonen var aldri et kompromiss. Det var det motsatte: det var å snu ryggen til sine venner man allerede hadde gjort et kompromiss med. Et knefall for 1-prosenten i landet. Er 1-prosenten villige til et kompromiss med 99-prosenten?

Stoltenberg har et ansvar for å lytte til dem som sørget for at han fikk en stol i finansdepartementet. Beskjeden er tydelig: Skrot skattekommisjonen, og bli med og utred hva pengemakta gjør med demokratiet vårt. Og skap politikk ut fra det. 

Hva er man sosialdemokrat for, om ikke?

Tor Erik Danielsen

Når fastlegenes takster for sykmelding nå endres, er tanken at det skal gjøre gradert sykmelding mer attraktivt enn full.

Intensjonen er god: flere bør få beholde kontakten med jobben mens de blir friske. Vi vet fra Nav at de som holder én fot innenfor arbeidslivet, oftere kommer helt tilbake enn de som blir lenge borte.

Men en gradert sykmelding er bare et tall — helt til arbeidsplassen klarer å gjøre den praktisk.

Legen kan skrive 60 prosent på et skjema. Men legen kan ikke bygge om turnusen, flytte arbeidsoppgaver, skjerme en barnehageansatt fra de tyngste løftene eller avgjøre hvem som tar resten av vakten.

En takst flytter noen kroner. Den flytter ikke en eneste arbeidsoppgave.

Nye takster: Så mye tjener legene på å ikke sykmelde deg

Hva som faktisk endres

For arbeidsgivere betyr gradert sykmelding dette: Den ansatte er ikke helt borte, men heller ikke helt tilbake.

De mest omtalte tallene i den nye ordningen er 5 kroner ved full sykmelding, 25 kroner ved gradert og 50 kroner når sykmelding unngås. I tillegg kommer nye takster som skal støtte mer dialog om arbeid og tilrettelegging.

Gradert blir normalen; full sykmelding blir unntaket legen må forklare.

Lege og forsker Ina Lill Skurtveit Grung advarte i FriFagbevegelse denne uka mot å knytte honoraret til utfallet av legens vurdering. Hun har et poeng.

Men spørsmålet er ikke om takster kan påvirke praksis. Spørsmålet er om de løser det som faktisk gjør gradering vanskelig. Og det gjør de ikke.

Her blir gradering vanskelig

Du er leder på et lager. Eller på et sykehjem, i en barnehage, på en skole. En av medarbeiderne dine er delvis sykmeldt og kan jobbe redusert. Hva nå?

Du må finne ut hvilke oppgaver hun kan gjøre i dag. Hvilke som må vente. Hvem som tar resten. Du må justere forventninger uten at hele driften velter,  samtidig som du har en avdeling å drive.

Det er her det stopper. Ikke fordi arbeidsgivere ikke bryr seg; de aller fleste vil gjerne. Men de mangler konkret hjelp til å gjøre sykmeldingsprosenten om til en fungerende arbeidsdag.

Og forskjellen mellom bransjene er stor. På et kontor kan du flytte oppgaver mellom dager og skjerme den som trenger det. I en barnehage, på et sykehjem, i en klasse er det mye vanskeligere.

Belastningen er ofte størst akkurat der gradering er vanskeligst å få til.

Belønnes for færre sykmeldinger: – Får legen til å se ut som en bonusjeger

Gapet i sykefraværsdebatten

Her ligger gapet få snakker høyt nok om. Staten kan ønske mer gradering. Legen kan skrive den ut. Men arbeidsplassen må gjennomføre den.

Systemet honorerer vurderingen, mens arbeidsplassen bærer gjennomføringen. Og det er der både kostnaden, risikoen og usikkerheten lander.

Skal de nye takstene bli mer enn et regnestykke, må arbeidsgivere og ansatte få konkret hjelp til å tilrettelegge.

Ikke flere sjekklister, men praktiske svar på: Hva kan endres? Hva koster det? Hvem gjør det, og når er det på plass?

Den uavhengige parten i rommet

Det er her bedriftshelsetjenesten (BHT) hører hjemme — og det er verdt å være presis på hva slags rolle det er.

BHT er ikke arbeidsgivers forlengede arm, og heller ikke den ansattes advokat. Tjenesten er lovpålagt nettopp som en fri og uavhengig fagaktør mellom partene.

Det er den uavhengigheten som gjør at BHT kan stå i rommet der interessene spriker: arbeidsgiver vil ha drift, den ansatte vil ha vern og trygghet — og oversette mellom dem, uten at noen taper ansikt.

Og det er i den oversettelsen gradering faktisk avgjøres: i overgangen fra det medisinske til det praktiske. Legen leverer en vurdering og en prosent. Noen må gjøre det om til konkrete arbeidsoppgaver som er gjennomførbare i dag.

Dette ansvaret bør ligge hos en uavhengig tredjepart.

Nav beskriver oppfølgingsplanen nettopp som et felles verktøy: et sted å skrive ned arbeidsoppgaver, tilretteleggingsmuligheter og tiltak — som kan deles med fastlege og Nav.

Legen trenger den informasjonen fra arbeidsplassen, ikke bare en diagnose og en prosent. Det er i samspillet at gradering blir til en arbeidsdag.

Hvor er taksten for forebygging?

Og så et spørsmål tilbake til dem som har laget ordningen:

Den nye taksten betaler legen i det øyeblikket sykmeldingen skrives. Men hva er taksten for alt som skjer før legekontoret? Det systematiske arbeidsmiljøarbeidet, den tidlige tilretteleggingen, samtalen som gjør at en ansatt slipper å bli sykmeldt i det hele tatt?

Vi finansierer øyeblikket beslutningen tas. Vi underfinansierer alt som kunne gjort beslutningen unødvendig.

Det dyreste fraværet er sjelden det som graderes på legekontoret, men det som kunne vært forebygd på arbeidsplassen måneder i forveien.

Skal vi ta sykefraværet på alvor, må satsingen flyttes dit problemene oppstår.

Det neste steget tas på jobben

Jeg har sett arbeidsplasser som får dette til. Som bruker gradert sykmelding ikke som et pålegg, men som en mulighet.

Som sier til den ansatte: «Vi trenger deg ikke fullt ut akkurat nå. Men vi har ikke tenkt å miste deg heller. Her er det vi kan få til.»

Det fungerer ikke alltid. Men det fungerer langt oftere enn der ingen prøver.

Takstene fra 1. juli kan vri legenes vurderinger. Men nærværet avgjøres ikke av hva legen får betalt. Det avgjøres av om noen på jobben gjør jobben med å tilrettelegge — og om de har en uavhengig fagpart å gjøre det sammen med.

Hvis ikke blir 5, 25 og 50 kroner bare nye tall i en gammel floke: en sykmeldingsprosent på papiret, uten en arbeidsdag som faktisk fungerer.