Jo Moen Bredeveien

Det er ikke lenger så mange av oss som husker hvordan det opplevdes da vi fant oljen i Nordsjøen.

Vi som er vokst opp i oljelandet, alle som er født etter 1967, har vent oss til at Norge har olje, og at det har brakt oss mye glede og velstand. Og de siste årene: Litt skam.

Vi kjenner ikke til debatten om hvordan vi best skulle forvalte denne plutselige gaven fra naturen. Altfor få vet hvor visjonære folkene i industridepartementet var da de i 1971 la fram «de ti oljebud» – en av de viktigste tekstene som er skrevet i moderne norsk historie.

Det første budet lyder: «Nasjonal styring og kontroll må sikres for all virksomhet på den norske kontinentalsokkel». Det tredje budet sier at oljefunnet skal gi grunnlag for ny næringsvirksomhet landet vårt, det sjette at ilandføringen av olje skal skje til Norge. Og det åttende budet skisserer et statlig oljeselskap.

Alt dette har siden blitt gjennomført. Og det har gjort landet vårt, som var rikt også før oljen, til et unntak i verdenshistorien.

Mye er glemt – også hvordan dette var en politisk kamp mellom høyresiden og venstresiden.

For å oppsummere veldig kjapt: Det var ikke de borgerlige partiene som ønsket mest mulig nasjonal kontroll, et solid grunnrenteregime og et statlig oljeselskap.

Anders Langes parti, forløperen til Fremskrittspartiet, ville selge Statfjord-feltet for 10 milliarder og slik la «nordsjøens skatter betale folkets skatter».

Men heldigvis: Historien gjentar seg, som det heter. Selv om det ikke er helt sant, er det sant nok at vi som lever i Norge i dag kan få være med på et nytt norsk råvareeventyr.

Vi er nemlig ikke bare velsignet med det svarte gullet i landet langt mot nord. Vi har også Europas største forekomst av det fremtiden skal bygges på.

Fensfeltet i Telemark er proppfullt av såkalte sjeldne jordartsmetaller, rare earth minerals på engelsk. Det har vi visst en stund, men denne uka ble det kjent at forekomsten er nesten dobbelt så stort som vi har trodd.

En ukefersk rapport fra selskapet Rare Earths Norway (REN) viser at mengden metall er på 15,9 millioner tonn, opp fra 8,8, som tidligere antatt.

Det betyr at Norge har en av verdens største forekomster av sjeldne jordarter. Bare Kina og Brasil har større kjente forekomster, og Kina står for over 90 prosent av all produksjon av sjeldne jordartsmetaller i dag.

Det er nesten ikke til å tro: Vi har funnet kjelen ved enden av regnbuen to ganger.

• «Litium og sjeldne jordartsmetaller vil snart bli viktigere enn olje og gass», sa EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen for noen år siden.

• Kinas store leder Deng Xiaoping skal ha sagt at «mineralene skal bli for Kina det oljen er for Saudi-Arabia».

• Ap-ordfører Linda Therese Thorstensen i Nome nøyer seg med å nøkternt slå fast: «Dette er store nyheter for Nome og hele Norge». Det er vanskelig å være uenig.

Det er mange hindre som må overvinnes før kommersiell gruvedrift er i gang. Den enorme, åpne Bayan-Obo-gruven i Kina er for eksempel ikke mulig å kopiere i et land der kraftkabler og vindparker utløser voldsomme folkelige protester.

Selv med en hypermoderne løsning med usynlig tunnel og et transportbånd til å frakte massene mange kilometer ut til en fabrikk lagt til en så skånsomt plassering som mulig, som det snakkes om på Fensfeltet, vil trolig gi grunnlag for store protester.

Den gode nyheten er – eller: burde være – at vi i det minste vet hvordan vi skal organisere oss politisk for å mest mulig nytte som land og folk av denne sjeldne gaven under jorda. Vi har jo gjort det før.

Vi har sørget for nasjonal kontroll over oljen – og over vannkrafta vår. Vi har ført en politikk som har gitt nasjonale ringvirkninger rundt naturressurser i form av leverandørindustri og annen næringsvirksomhet. Vi har beholdt nasjonal kontroll over utvinningen, og vi har bygd statlige selskaper. Det som i dag heter Equinor het som kjent Statoil fram til 2018. 

Vi kan ganske enkelt trykke på repeat-knappen og bygge lignende strukturer rundt våre sjeldne jordartsmetaller.

Det blir trolig ikke snakk om den samme superprofitten som oljen gir. Det er en rekke andre ting som ikke kan overføres én til én fra utvinning av sort gull på havbunnen til mineraler på land. Men vi har blueprinten og vet hvordan dette skal gjøres.

Men her kommer den dårlige nyheten: Vi følger ikke vår egen suksessoppskrift.

I mars i fjor sa Stortinget nei til følgende forslag fra Rødt, Senterpartiet og SV: «Stortinget ber regjeringen opprette et statlig mineralselskap for å sikre nasjonal kontroll over strategisk viktige mineralressurser og verdiskaping for fellesskapet».

Alle andre partier enn de tre forslagsstillerne stemte imot, inkludert det sosialdemokratiske partiet Arbeiderpartiet.

Altså partiet som, mer eller mindre på egen hånd, sørget for de ti oljebudene og en lysende framtid. Det er ikke bare enkelt å forstå. «Tidsånd» og «nye tider» må trolig være en del av en forklaring, uten at det bidrar til at noen blir særlig klokere.

Den gode nyheten er at et samlet storting, inkludert Arbeiderpartiet, nå får en mulighet til å gjøre en klokere vurdering.

Senterpartiet leverte onsdag et nytt forslag om å opprette et statlig mineralselskap til Stortinget.

«Stortinget ber regjeringen opprette et statlig mineralselskap som, i tett samarbeid med private aktører, skal utvikle, forvalte og sikre nasjonal kontroll over strategisk viktige mineralressurser», lyder den korte teksten som kan legge grunnlaget for mye fint for alle oss som lever i nasjonen Norge i fremtiden.

Omtrent så sosialdemokratisk man kan få det, altså. Og dermed et forslag det burde være meget mulig å få støtte til i en stortingssal der flertallet av delegatene bekjenner seg til rødgrønne verdier.

Kjell Werner

Fagbevegelsen jubler over to EU-dommer og en fersk norsk dom.

Coop Øst ble nylig dømt til å betale André Kaldal over 200.000 kroner for manglende overtidsbetaling. Med to mot én stemme har Søndre Østfold tingrett slått fast at deltidsansatte har krav på overtidsbetaling når det jobbes mer enn arbeidskontrakten tilsier.  

Dette er i tråd med to EU-dommer som kan komme til å snu opp ned på norsk praksis for overtidsbetaling. I Norge får deltidsansatte vanlig timelønn for «mertid» og overtidsbetaling først når de jobber mer enn en heltidsstilling. Men dette systemet blir altså utfordret.

De siste 20 årene har det blitt gjennomført flere nasjonale tiltak for å øke omfanget av hele stillinger. For et par år siden ble normen om heltid nedfelt i arbeidsmiljøloven. 

Som følge av denne innstrammingen må arbeidsgiverne ha gode begrunnelser for å lyse ut deltidsstillinger. Arbeidsmiljøloven gir også deltidsansatte fortrinnsrett til både utvidet stilling og ekstravakter.

Men det er fortsatt 700.000 norske arbeidstakere som jobber deltid. Og bare 100.000 av dem ønsker større stillingsbrøk, viser ferske tall fra Statistisk sentralbyrå.

Det er på denne bakgrunn vi må vurdere de nye dommene i EU og Norge.

LO-nestleder Henriette Jevnaker er strålende fornøyd med dommen i Søndre Østfold tingrett. Hun mener dommen er viktig for likestillingen i Norge siden det i stor grad er kvinner og lavtlønte som jobber ufrivillig deltid. 

Lederen i Handel og Kontor, Christopher Beckham, snakker om en historisk dom, siden deltidsansattes fritid nå er like mye verdt som heltidsansattes fritid. André Kaldal er HK-medlem og har fått støtte fra forbundet og LO-jurister i saken mot Coop Øst.

På den annen side er det stor misnøye i arbeidsgivernes rekker. Arbeidslivsdirektør Nina Melsom i NHO advarer mot urimelige utslag som vil påvirke norsk arbeidsliv i negativ retning. Tilsvarende reaksjoner har kommet fra arbeidsgiverorganisasjonene i offentlig sektor.

Det store spørsmålet er som følger: Blir det mer eller mindre deltid dersom Norge følger de to EU-dommene fra Tyskland i denne saken?

Fagbevegelsen svarer mindre. Arbeidsgiverne mener svaret er mer deltid. Jeg tror mest på det siste, siden det i så stor grad dreier seg om frivillig deltid. 

Forbundsleder i LO svarer: Ingen skal måtte være bundet til telefonen for å få jobbe i Norge

La oss ta noen eksempler på hvordan en ny policy for overtidsbetaling på dette feltet vil slå ut:

Deltidsansatte som ønsker å utvide stillingsbrøken vil få drahjelp når alternativet for arbeidsgiverne er å betale overtid i stedet. Men effekten blir motsatt for deltidsansatte som takker nei til å jobbe heltid, for deretter å ta ekstravakter som utløser overtidsbetaling. 

Det vil kort og godt lønne seg å gå ned i formell stillingsbrøk og så jobbe overtid for å tette «hullet». Dette blir for mange sekstimersdag med full lønnskompensasjon, og vel så det. Det vil bære galt av sted dersom ansatte som frivillig jobber deltid blir belønnet med å tjene mer.

Det er lite solidarisk at arbeidstakere som jobber side ved side, får ulik lønn for samme arbeidsmengde. Og det er dårlig samfunnsøkonomi å ha et system som belønner deltid framfor heltid i en tid hvor det trengs enda flere arbeidstimer, spesielt innen helse og omsorg. Det blir i tillegg store ekstrakostnader i milliardklassen.

Derfor mener jeg at både EU og norsk fagbevegelse er på ville veier. Dommen i Søndre Østfold ligger på bordet og blir sannsynligvis anket, kanskje helt til Høyesterett.

En annen rettssak i regi av Fagforbundet er gjennomført i Innlandet, og dom i denne saken faller om få dager. Også Unio-familien har varslet en offensiv linje for sine deltidsansatte medlemmer.

Arbeidsgiverne «svarer» med å be virksomhetene unngå å bruke deltidsansatte som ekstravakter, men i stedet satse på innleie eller bruke arbeidstakere som ikke er fast ansatt.

Dette mottrekket vekker forståelig nok harme i fagbevegelsen. Jeg vil oppfordre arbeidsgiverne til å legge seg på en mer forsonende linje: Pust med magen!

Dette koker ned til to utfordringer:

• Arbeidsgiverne må anstrenge seg enda mer for å tilby flere hele stillinger. Denne pekefingeren rettes i hovedsak mot virksomhetene i offentlig sektor, til syvende og sist mot politikerne.

• For det andre må ansatte i enda større grad si ja til hele stillinger, i det minste øke stillingsbrøken. Frivillig deltid er nemlig et stort problem.

Regjeringen har satt ned en partssammensatt arbeidsgruppe som på basis av EU-dommene skal vurdere sakskomplekset. Løsningen vil formodentlig ligge på bordet i september. Fagbevegelsen burde ha avventet dette arbeidet framfor å drive gjennom egne rettsprosesser. 

EU-dommer bør heller ikke slukes rått uten at de er nøye vurdert av norske myndigheter. Det bør være handlingsrom innenfor EØS-avtalen til å videreføre dagens norske regelverk for deltidsansatte.

Det haster med å finne en omforent løsning. Den aktuelle deltidsfloken løses best gjennom et godt og tradisjonelt trepartssamarbeid mellom fagbevegelsen, arbeidsgiverne og regjeringen.

Bare på den måten kan det bygges gjensidig tillit og forståelse. Dette er den norske modellen på sitt beste.