EL og IT Forbundet Distrikt Agder

Når Tesla over lang tid kjemper mot tariffavtale, og det nå meldes at streikende arbeidere skal ha fått tilbud om økonomisk kompensasjon mot å slutte i selskapet, bør varsellampene blinke.

Dette utfordrer noen av de mest grunnleggende prinsippene i det nordiske arbeidslivet.

Men vi gjør en feil dersom vi tror dette bare handler om Tesla eller internasjonale konsern. Vi må også rette blikket mot utviklingen her hjemme.

De siste årene mener vi å ha sett et taktskifte. Enkelte arbeidsgivere utfordrer i større grad betydningen av Hovedavtalen, tariffavtalene og de tillitsvalgtes rolle.

Også fra NHO ser vi etter vårt syn en utvikling som gjør det nødvendig at arbeidstakersiden er tydeligere på vakt.

Vi kan ikke sove på vår vakt.

Når det koster å være tillitsvalgt

Vi vet av erfaring hva som kan skje når tillitsvalgte står fast på avtaleverket og utfordrer sterke arbeidsgiverinteresser.

Finn Bjørge, leder i EL og IT Forbundet Distrikt Agder, har gjennom mange år som tillitsvalgt i IKM erfart et stadig sterkere press fra arbeidsgiversiden. Det innebar blant annet økonomisk tap som følge av tillitsvervet, trusler og gjentatte forsøk på å presse ham ut av bedriften.

Jo mer Bjørge sto på kravene og krevde at avtaleverket og arbeidstakernes rettigheter skulle respekteres, desto større ble presset. Erfaringen var at en sterk tillitsvalgt kunne bli sett på som et problem.

Når tillitsvalgtes rolle utfordres og svekkes, handler det om langt mer enn den enkelte tillitsvalgte. Når muligheten til å stille krav, håndheve avtaleverket og representere medlemmene begrenses, svekkes samtidig arbeidstakernes reelle innflytelse og maktbalansen i arbeidslivet forskyves.

Det er nettopp derfor kampen aldri kan overlates til den enkelte tillitsvalgte alene. En tillitsvalgt representerer ikke seg selv når han eller hun stiller krav til arbeidsgiver, men medlemmene og det organiserte arbeidslivet.

Når en tillitsvalgt utsettes for press fordi vedkommende håndhever tariffavtalen eller står opp for medlemmenes rettigheter, må det derfor være hele organisasjonens ansvar å reagere.

Ingen tillitsvalgt skal måtte velge mellom å gjøre jobben sin og å beskytte egen lønn, stilling eller framtid i bedriften.

Dersom prisen for å stå fast på medlemmenes rettigheter blir økonomisk tap, trusler, personkonflikter eller frykt for egen arbeidsplass, risikerer vi at tillitsvalgte presses til taushet og at andre vegrer seg for å ta på seg vervet.

Da rammes ikke bare den enkelte – da svekkes hele fagbevegelsens evne til å håndheve de rettighetene vi har kjempet fram.

Her mener vi forbundene må tydeligere på banen, og at LO samlet må rette større oppmerksomhet mot utviklingen. Det holder ikke bare å komme på banen når konflikten allerede har eskalert. Vi må reagere tidligere når grensene utfordres.

Vi må forsvare maktgrunnlaget vårt

Fagbevegelsen bruker med rette store ressurser og politisk kraft på viktige saker som AFP og andre framtidige rettigheter.

Men det hjelper lite å kjempe fram nye ordninger dersom arbeidstakersiden samtidig gradvis mister innflytelse og makt.

Vi kan ikke bare kjempe for morgendagens rettigheter. Vi må forsvare de rettighetene vi allerede har og maktgrunnlaget som gjorde det mulig å kjempe dem fram.

Trepartssamarbeidet fungerer bare dersom det faktisk finnes tre sterke parter.

Dersom arbeidstakersiden svekkes, tillitsvalgte presses tilbake og arbeidsgiversiden i stadig større grad får definere spillereglene, kan trepartssamarbeidet fortsatt eksistere på papiret – samtidig som det gradvis mister sin reelle betydning.

Det er nettopp derfor Hovedavtalen og tariffavtalene er så viktige.

De finnes ikke fordi arbeidstaker og arbeidsgiver alltid er enige. De finnes fordi det er en grunnleggende maktforskjell mellom den enkelte arbeidstaker og arbeidsgiveren.

Avtalene setter spilleregler, sikrer medbestemmelse og gjør det mulig for arbeidstakere å stå sammen når interessene står mot hverandre.

En tillitsvalgt skal kunne stille krav, være uenig med ledelsen og forsvare medlemmenes rettigheter uten å risikere egen lønn eller arbeidsplass.

Hvis prisen for å være en sterk tillitsvalgt blir så høy at folk ikke lenger tør å ta verv eller stå på kravene, har vi et langt større problem enn én enkelt konflikt.

Da svekkes fundamentet for hele det organiserte arbeidslivet.

Det vi har, kom ikke av seg selv

Rettighetene vi har i dag, er bygget opp gjennom generasjoner.

Tariffavtaler, medbestemmelse, regulert arbeidstid, overtidsbetaling, et trygt arbeidsmiljø og retten til å organisere seg er ikke naturgitte rettigheter.

De eksisterer fordi arbeidere og tillitsvalgte før oss sto sammen, tok konflikter og var villige til å kjempe for dem.

Det tok generasjoner å bygge opp et arbeidsliv med høy organisasjonsgrad, kollektive avtaler, medbestemmelse og trepartssamarbeid.

Det som tok generasjoner å bygge opp, kan brytes ned langt raskere.

Gir vi fra oss litt etter litt uten å reagere, kan vi en dag oppdage at langt mer er borte enn vi trodde.

Tesla må være en vekker

Tesla-saken bør være en vekker for hele fagbevegelsen.

Dersom store og pengesterke konsern opplever at det lønner seg å stå hardt mot fagorganisering, tariffavtaler og den nordiske arbeidslivsmodellen, kan vi ikke møte det med stillhet eller forsiktighet.

Vi kan ikke akseptere at slike aktører får gjennomslag for angrep på spillereglene som generasjoner før oss har kjempet fram.

Her må fagbevegelsen vise muskler.

LO-familien representerer godt over én million arbeidstakere. Det er en enorm kraft dersom vi faktisk står sammen og bruker den. Den kraften må merkes – også av politikere, bedriftsledere og andre som utfordrer rettighetene og spillereglene vi har brukt generasjoner på å bygge opp.

Vi kan ikke være en fagbevegelse som er sterk på papiret, men forsiktig når grunnleggende rettigheter utfordres. Når grensene flyttes, må vi være villige til å bruke medlemsmassen, organisasjonen og den politiske innflytelsen vår til å sette makt bak kravene.

At streiken nå er avblåst, betyr ikke at kampen kan avsluttes. Tvert imot må vi bruke Tesla-saken til å sette en tydelig grense. Ingen arbeidsgiver – uansett hvor stor, internasjonal eller økonomisk mektig – skal få inntrykk av at fagbevegelsen kan presses tilbake dersom man bare står hardt nok og lenge nok.

Hvis slike metoder får gjennomslag uten tydelig motstand, sender vi samtidig et signal til andre arbeidsgivere om at det kan lønne seg å utfordre fagorganisering og tariffavtaler.

Et slikt signal har vi ikke råd til å sende.

Vi trenger en sterk og samlet fagbevegelse som ikke gir seg når kampen blir tøff.

Forbundene må stå sammen. LO må bruke sin samlede kraft. Enhver tillitsvalgt, klubb eller forbund som havner i stormen fordi de forsvarer våre grunnleggende rettigheter, skal vite én ting:

LO – vår egen «artikkel 5»

På samme måte som NATOs artikkel 5 bygger på prinsippet om at et angrep på én skal betraktes som et angrep på alle, bør vi ha det samme grunnprinsippet i fagbevegelsen.

Et angrep på én tillitsvalgt fordi vedkommende står opp for medlemmenes rettigheter, skal være et angrep på oss alle. Et angrep på én av våre grunnleggende rettigheter skal møtes som et angrep på hele fagbevegelsen.

Motparten skal vite at når de utfordrer én av oss, møter de ikke én tillitsvalgt, én klubb eller ett forbund. De møter en samlet LO-familie med over én million medlemmer i ryggen.

Det er dette solidaritet må bety når det virkelig stormer. Ingen tillitsvalgt skal stå alene når kampen blir tøff.

Et angrep på én må være et angrep på oss alle.

Det handler ikke om å skape konflikt for konfliktens skyld. Det handler om å gjøre det klinkende klart at det finnes en grense.

Når grunnleggende rettigheter, organisasjonsfriheten og den nordiske arbeidslivsmodellen utfordres på denne måten, må motparten vite at den møter en samlet fagbevegelse med over én million mennesker i ryggen.

Nok er nok. Det er på tide å mobilisere

Det tok generasjoner å bygge opp rettighetene og arbeidslivet vi har i dag. Nå er det vårt ansvar å forsvare det som andre før oss kjempet fram.

Tiden for å sitte stille er forbi. Nå må vi stå sammen, vise styrke og forsvare det vi har bygget opp.

Sammen står vi sterkere.

Søren Vinther Fjærestad

Psykolog, OsloKollega

Øystein Spjelkavik

Forsker, Arbeidsforskningsinstituttet, OsloMet

Forklaringen fra en 17 år gammel gutt som er dømt for grov kriminalitet gjør det krystallklart:

– «Det er lenge til jeg kan begynne innenfor et yrke. Jeg så for meg at jeg kan bruke kriminaliteten, vise folk feil der da. Jeg klarte ikke vente til jeg ble voksen. Så da valgte jeg kriminaliteten. Jeg hadde lyst til å gjøre det stort der».

Gutten er dessverre ikke en enkeltstående sak.

• Unge i utenforskap har fem ganger større risiko for registrert kriminalitet og ofte har det varige konsekvenser for den enkelte.

• Unge uten jobberfaring har 70–90 prosent høyere sjanse for å være i utenforskap som voksne.

• De har 74 prosent større risiko for å oppleve dårlig helse 12 år senere  og særlig for menn, stiger risikoen for tidlig død betydelig.

Å hjelpe unge inn i arbeidslivet er livsviktig.

Men innsatsen mot ungt utenforskap har ikke gitt de ønskede resultatene. «Andelen av unge under 30 år som får uføretrygd er meir enn dobla sidan 2010». Riksrevisjonen trekker blant annet fram at 70 prosent av målgruppen ikke søker aktivt etter arbeid.

Dette bør få oss til å spørre oss selv: Er manglende jobbsøking først og fremst problemet – eller kan det være et symptom på hvordan vi har organisert inngangen til arbeidslivet?

Det er lett å etterlyse flere «inkluderende arbeidsgivere» og be næringslivet åpne dørene. Men dette ansvaret kan ikke skyves over på arbeidsgiverne alene. Arbeidsgivere skal samtidig produsere varer og tjenester, betjene kunder, overholde tidsfrister og få virksomheten til å gå rundt.

Skal flere arbeidsplasser kunne ta en aktiv rolle i utviklingen av unge som ennå ikke er ferdig kvalifisert, trenger også arbeidsplassene støtte.

Nav, skolen, tiltaksarrangører og helse- og rehabiliteringstjenester sitter på ulik kunnskap om den unge og på ressurser som kan støtte veien inn i arbeidslivet.

Arbeidsplassen sitter på sin side på noe støtteapparatet ikke har: arbeidsoppgavene, kollegene, produksjonskravene, den uformelle kunnskapen og muligheten til å lære gjennom å delta i et arbeidsfellesskap.

Ingen av partene kan løse oppgaven alene. Det som trengs, er inkluderingskompetanse på begge sider – og samskaping mellom dem.

Poenget er ikke at kravene i arbeidslivet skal forsvinne eller reduseres. Poenget er å skape bedre muligheter for at unge kan utvikle seg inn i dem.

Dette innebærer også at vi må utfordre forestillingen om at den unge først skal gjøres «klar» før arbeidslivet kommer inn i bildet. For mange kan læring og utvikling skje på arbeidsplassen, med støtte fra mennesker som kjenner både den unge og virksomheten.

Det bringer oss tilbake til 17-åringen. Det kanskje mest tankevekkende i det han sier, er ikke bare at han valgte kriminaliteten. Det er begrunnelsen:

«Det er lenge til jeg kan begynne innenfor et yrke.»

Det legitime arbeidslivet framsto som noe som lå langt framme i tid. Kriminaliteten tilbød en arena han kunne delta i med en gang, lære, lykkes og få anerkjennelse i.